Selv for norske jegere som er godt vant til ville, vakre og skyhøye vestlandsfjell er det ikke til å unngå å bli både imponert og en smule bekymret over fjellkjeden An Teallach. Imponert over de mange raggete og spektakulære toppene, selv om ingen av de rager over 1100 meter, og samtidig lett urolig da vi med ett forstår at jakta på disse illeluktende geitebukkene garantert kommer til å bli fysisk anstrengende.
Skottene selv kaller dette fjellområdet, som ligger mellom den lille fiskerbyen Ullapool og Gairloch i regionen Wester Ross, for «Den store villmarka», og navnet, An Teallach betyr beskrivende nok ambolten eller smia på skotsk-gælisk.
Som avtalt venter en velbrukt pickup på oss omtrent midt på Little Loch Broom denne tidlige januartimen og ut stiger en uforskammet morgenblid og trivelig skotte, så erkekonservativt kledd i tweed fra topp til tå som det er mulig. Alisdair Macdonald er sjefsstalker på Dundonell Estate, et område primært forvaltet rundt jakt på hjort, og som omfatter ikke mindre enn 134 km2.
Svette og slit
Selv om det sjelden er de helt ekstreme høydeforskjellene og stort sett aldri er snakk om alpine fjell, suger det likevel jevnt med krefter ut av en jeger. Omtrent halvveis inne i denne slake dalen får vi øye på en flokk med geiter på kanskje 10 dyr som er i ferd med å beite seg opp dalsiden til høyre, lengst vekk fra elven. Selv om de raggete skapningene er minst en kilometer unna oss, er vi likevel allerede oppdaget.
Gjennom håndkikkerten ser vi at stadig flere dyr kaster hodet opp fra beitingen og skuler mistenksomt ned lia mot oss. Kanskje ikke så rart da Alisdair kan fortelle at det ble tatt ut to fine bukker av nettopp denne flokken kun to dager tidligere. Samtidig gjør det alle dystre spådommer fra forståsegpåere om at disse geitene ikke er redde for folk i det hele tatt og at dette følgelig ikke var snakk om jakt, men nærmest slakt, til skamme.
Disse villgeitene virker jo minst like skye og vare som skotske hjorter flest.
INNTAKT: Til tross for en luftseilas av en annen verden, «overlevde» horna.
Vi synker sammen for å gjøre oss minst mulig skremmende og går på linje etter hverandre for om mulig virke enda mindre farlige. Skrår bak ei vaklevoren utløe og venter til flokken omsider bikker over synsranda der oppe og blir borte for oss.
Alisdair benytter anledningen til å sette opp farta betraktelig, samtidig som terrenget også skifter karakter. Våtmyra tar endelig slutt, men om 45 grader ulendt rullesteinsli egentlig er noe særlig mindre slitsom å forsere, det blir vi rimelig kjapt ganske usikre på!
Gode timen tar det faktisk å forsere verste brattlia, bare for å konstatere at fjellet er skuffende tomt da vi runder høybrekken og kan se videre innover fjellet. Ikke ei klauve er å se, til tross for at det var plenty med dyr her for en liten stund siden. Trolig har geitene gått mot vinden, så vi svinger i samme retning og får ganske snart øye på noen raggete ullhauger som henger litt etter flokken. Men de er i stadig bevegelse og forsvinner igjen ut av syne da de runder neste nut der oppe i synsranda.
Alisdair mener vi må gjøre en omgående bevegelse for om mulig å komme rundt og foran dyrene, før de forsvinner over alle blåner. Så den spreke skotten setter lengste beinet foran og langer ut! Og selv om underlaget etter hvert har blitt noe mer fast, blir jeg ganske snart hengende etter.
Etter ytterligere en halv times mer eller mindre klatring, for nå luter bratte fjellsida såpass imot at det mange steder er mer enn greit å ta hendene til hjelp for å ta seg videre opp, peker Alisdair opp og hvisker til Roy Westgård:
- Gjør deg klar og skyt så snart du føler du har kontroll!
FULLTREFFER: I kuletreffen gjør denne geita et kjempebyks rett ut i lufta og lander om lag 100 meter nede i steinura.
Bukk fra luften ….
Sjøl er jeg mer enn glad for å kunne synke ned på rumpa og la ei overanstrengt hjertepumpe forsøke å jobbe seg ned i akseptabel hvilepuls, mens Roy fortvilet prøver å finne anlegg for et skudd. Men lett blir det absolutt ikke da geitebukken som plutselig har kommet til syne befinner seg kanskje hundre meter nesten loddrett ovenfor oss.
Nesten merkelig at denne bukken ikke flykter sammen med resten av flokken, men vi aner at det kun er sekunder før det prektige hvite dyret gjør helomvendig og forsvinner. Lettere heseblesende og febrilsk må bare den ellers så sindige nordmannen bare konstaterer at dette blir en utfordring, her er det plent umulig å finne noe som helst anlegg.
Løsningen blir å uksle seg til best mulig til rette nede i ei lita kløft mellom to steiner, delvis liggende på ryggen og så forsøke et skudd på frihånd. Men det begynner trolig å haste noe veldig, for stadige hodebevegelser hos bukken der oppe som til slutt vrir seg og titter oppover etter flokken sin, tyder på at nå, nå må det skje noe.
Den skarpe smellen splintrer fjellstilla og medfører en overraskende reaksjon idet prosjektilet treffer bukken. Han sparker ifra med kraftige bakbein og gjør et kjempehopp rett ut i løse lufta! Hundre meter kroppert salto med innlagt skru, er vel egentlig riktig terminologi for et slikt fantastisk hopp, selv om nedslaget nok ville medført betydelig trekk i total stilkarakter.
Direkte på trynet lander nemlig bukken, før den fortsetter kast i kast ytterligere noen titalls meter, før det endelig blir stille.
Ganske så sikre på at dette umulig kan ha godt bra med hornene, klatrer vi oss opp til landingsstedet og blir storligen overrasket og ikke minst nok en gang skikkelig imponert. De lange, vide geitehornene er like fine, faktisk uten så mye som en eneste skramme. Noe annet som overrasker er hvor lett dyret egentlig er, den voldsomme, raggete ulla gjør at dyret ser betraktelig mye større ut enn kroppsstørrelse skulle tilsi.
SVARTE DJEVLER: Skotske villgeiter er svartraggete og med stirrende, gjennomtrengende øyne som styggen sjøl. Og ikke nok med det, de lukter som bare fy i tillegg!
Udramatisk slutt
Selv om artikkelforfatteren egentlig kanskje kunne tenkt seg å innrømme at han er sliten nok og at det derfor ganske sikkert blir hans tur en annen gang, er det ingen bønn. Alisdair frister med lettgått terreng like over neste blåne og geitebukker så store som skotsk høylandsfe!
Jeg får muligheten en kilometer senere når vi får øye på en mindre flokk. En bukk med lengst horn står litt på skrå fra, og beiter så rolig og uanfektet at den har all verdens tid. Jeg venter i det lengste i håp om at dyret skal snu seg med bredsiden til, men begynner etter hvert å bli kald og småskjelven på grunn av gjennomsvette nakkehår og iskald havtrekk.
Men holdet er ikke særlig langt og tofoten danner et så bunnsolid grunnlag at jeg har ingen betenkeligheter med et nakkeskudd. Bukken bare klapper i sammen i smellen og parkerer på stedet, fremdeles med en busk avspist vier i kjeften.
DEVIL DOWN: Artikkelforfatteren poserer stolt med en felt svart djevel
En totalt udramatisk avslutning på en godt over snittet anstrengende jaktdag i det skotske Highlands. Denne gangen gjør vi det vi skal om mulig enda kjappere, da den korte januardagen allerede så smått begynner å bli stadig blåere i kantene.
Villgeit
De spesielle villgeitene de har på jaktområdet i Skottland har trolig vært i Storbritannia i mer enn 4500 år.
Arten er nå offisielt kjent som en primitiv britisk geit (Capra hircus), men antas å være etterkommere av tamme villgeiter.
Bare for få år siden var bestanden langt større, men senest i 2014 foretok RSPB (The Royal Society for Protections of Birds) en kontroversiell bestandsreduksjon etter råd fra The Scottish Natural Heritage på grunn av overbeiting og skader på sjelden flora mange steder.
SINGLE MALT!: Alt annet er helt uakseptabelt å feire en tvers igjennom opplevelsesrik og vellykket skotsk jakt på villgeit.
Denne saken fra JEGER-arkivet ble først publisert i mars 2017.
