Villsvinjakt i Malaysia

Og tigeren, da. Den vekker kanskje litt mer bekymring enn sandfluer: Rett før Ingvar overlot meg til meg sjøl her oppe i jakttårnet, kom den betryggende kommentaren om at jakttårnet var 3,5 meter høyt – fordi tigeren ikke hopper høyere enn 3,0 meter – visstnok. 

Riktignok er det bare 500 meter bort til husene, og grei sti hele veien. Men man rekker ete mye på 500 meter har jeg erfart. Stien krysser dessuten ei flomstor elv der jeg må stedvis vasse, stedvis hoppe mellom sandbanker og stein. Er det lurt å tenne lykta for å fote seg i elva, eller er tigeren som kattedyr flest; jakter like godt i mørket?

Les også om toppjakt i Tyrkia etter anatolsk gemse

Storbyjungel og palmejungel

For ei uke sia venta jeg i åndeløs spenning i kald, slapsete novemberskog på en ivrig ungbeagle i sin første rådyrlos på Hurumlandet. Nå sitter jeg midt i Malaysias jungel, på besøk ved resorten som Ingvar Frøiland er i ferd med å etablere et par mil fra Karak. 

Kontrasten til millionbyen Kuala Lumpur halvannen times kjøring unna på motsatt side av Titiwangsa-fjellkjeden er enorm. Der rager skyskrapere som Petronas Twin Towers og The Exchange 106 (106 etasjer) drøyt 450 meter over sandal-lestene. 

Her, ved bredden av elva Sungai Timbul på østsida av vannskillet, rager jungelskogen minst like imponerende. Vegetasjonen er lagdelt i tre etasjer, der tretti meter høye palmekroner troner over trær og busker, før bregner, urter og slyngplanter danner et ugjennomtrengelig og ofte flere meter tykt teppe av bunnvegetasjon.

Så ugjennomtrengelig at machete er påkrevd for å ta seg fram i det svært kuperte terrenget, sjøl også på stier som jevnlig blir hogd åpne. Det fikk en fransk turist erfare da han og en lokal kjentmann skulle gå til nærmeste fjelltopp, som ruver godt synlig bak resorten: Sjøl om den bare ligger noen hundre meter høyere og det knapt er fem kilometer i luftlinje, brukte de to dager på turen fram og tilbake.

«Kladder av jungelskodde stiger opp fra skogen, duver sakte over trekronene, før de fordunster i varmen. Apekattene holder seg skjult, men vi hører lydene trenge gjennom fuglesang og -skrik i alle tonearter og styrkenivå.»

Allsidig ferietilbud

Sjøl om jungelen er sterkt nærværende her ved resorten, er det et behagelig luksusliv Ingvar og hans to samarbeidspartnere ønsker å tilby. Basisen er fotturer og ulike aktiviteter i jungelen med sitt yrende liv av fugl, insekter og planter. Men villsvinjakt er også ei mulighet.

– Folk som utelukkende drar på tur for å jakte, vil nok finne steder med flere og større villsvin. Men i en kombinasjonsferie, der kanskje hele familien drar på tur og mor eller far vil inkludere noen jaktøkter, er jakt noe vi kan tilby, bekrefter Ingvar.

Resorten har de bygd opp over flere år på dugnad og etterhvert som midlene har vært tilgjengelige. Nå har de konferansefasiliteter og overnattingsplass for tretti personer fordelt på 15 hytter, spredt rundt en vanndam der de avler fram egen fisk og ferskvannsreker til kjøkkenet. 

Alt er bygd mest mulig skånsomt ned mot elvebredden, slik at du virkelig føler deg midt i jungelen når du drar til sides sjalusidørene mot morgenlyset. Suset fra elva gjør seg ekstra markant nå som monsunen har sluppet ned store mengder regn lengre inne i jungelen.

LES OGSÅ: Test av 24 storviltrifler

Jakt med armbrøst

Og nå skal vi altså prøve oss på villsvinjakt: Ved ankomst i går ble jeg introdusert for armbrøsten som Ingvar foretrekker å bruke sjøl. Hagle er også ei mulighet, men det føles umiskjennelig mer jungelsk ut å smyge rundt med et lydløst våpen.

Påmontert et kikkertsikte, er det overraskende hvor gode samlinger armbrøsten gir ut på femti meters hold. Pilene holdt god snusbokssamling i sandsekken som Ingvar rigga til på motsatt side av dammen, slik at jeg kunne gjøre meg familiær med det noe tunge avtrekket. På jakt setter han likevel grensa på tretti meter, sia pila har lengre flygetid enn ei kule.

Spor i jungeldisen

Vi starter med å smyge langs de gjengrodde plantasjeveiene som snirkler seg opp langs åssidene i ytterkant av naturreservatet. Første del av området ble kjøpt av Soh, en av partnerne, for 25 år sia, mens resten er kjøpt opp de seinere årene. Det meste av området har vært plantasje der det var drevet både med palmeolje og gummi. Nå er jungelen i ferd med å ta området tilbake, men de gamle anleggsveiene holdes åpne med tanke på både fotturer og jakt.

Sola er ennå ikke kommet opp over horisonten, men her i sør går lysninga veldig raskt. Kladder av jungelskodde stiger opp fra skogen, duver sakte ut over trekronene, før de fordunster i varmen. Apekattene holder seg skjult, men vi hører lydene fra dem trenge gjennom fuglesang og -skrik i alle tonearter og styrkenivå.

Skogen tetner til, og det blir tydelig at vi er i områder der jungelen er i ferd med å få overtak. Ingvar stopper ofte og gransker bakken, og vi ser tydelig spor av at villsvinene har vært her. Stedvis har de kryssa veien, familiegrupper på 4-8 dyr, andre ganger enslige galter. Tråkkene de lager seg nedover åssidene, danner små tunneler i undervegetasjonen mellom hårnålssvingene i plantasjeveiene.

Det tusler og det tasler

To-tre bikkjer fra resorten følger oss på turen. De brukes som «pack dogs» på drivjakta, men avlslinjene er av det obskure slaget, så Ingvar har ikke de helt store forventningene til innsatsen deres.

– Noen av dem har bare dukka opp på resorten, uten at vi aner hvor de kommer fra. En del tilhører nok urbefolkninga som tidvis bor her i jungelen, mens andre er streifdyr fra landsbyen. Jeg har fulgt opp og trent litt ekstra med noen av dem, og enkelte viser lovende takter. Men plutselig en dag er de borte igjen, eller så mister de jaktlysten etter et basketak med et villsvin. Det gjorde Captain her, forteller Ingvar og nikker mot den ene hannhunden.

Nå svinser de et titalls meter foran oss, Men brått spisser den ene hunden ørene, og bykser av gårde inn i undervegetasjonen. I tiendedelen av et sekund står Ingvar skuddklar med armbrøstkolben i skuldergropa. 

Det går noen åndeløse sekunder, så høres litt baksing inne fra krattet. Ingvar senker armbrøsten med et flir, og hvisker «jungelhøne» bakover til meg, idet kakling og vingeslag røper en fjærkledd skapning.

– De er også jaktbare, men det er litt for små blinker til å prøve fluktskudd med armbrøsten, legger han til.

Gjenstridige svin

Men det blir ikke noe villsvin-steik til middag: Vi ser mange rykende ferske spor fra morgentimene, sia nattas regn ikke har fylt dem opp. Men hundene finner ikke noe ferskt nok til å søke videre på. Vi beslutter å ta litt frokost, før vi forsøker drivjakt: Karene som jobber på resorten, tar gjerne et avbrekk fra rutinene med hagearbeid, vedlikehold og skogsdrift når et stort tre ramler ned, og blir isteden med på jakt i dag. 

Når formiddagsøkta skal i gang, er jeg glad jeg ikke skal gå drev: Nå har sola satt kok på åssidene. Svetten pipler fram ved hver minste anstrengelse. Men jeg nyter likevel hvert sekund her jeg står i solsteiken: Det er sjelden kost å kaste klær på posteringsjakt i Norge, særlig når man allerede er nede på T-skjorte og shorts.

Jeg har kontakt med Ingvar via jaktradio mens han og karene tråler lia med en håndfull bikkjer. Flere ganger får de villsvin på beina, men svinepelsene vil åpenbart ikke nedover. Isteden følger de åssida inn i naturreservatet der det ikke er lov til å jakte.

Bygde restaurant oppå pizzaovnen

Ingvar har en oppgitt rynke i panna når han kommer inn mot posten etter siste drev. Han har jakta mye både i Norge, Finland og Sør-Afrika, slik at han veit at jakt sjelden er rett fram. Men på «heimebane» i Malaysia pleier det gå greit å få uttelling. 

Vi tar en tur nedom jakttårnet på motsatt side av elva ved resorten, for å sjekke posteringsplassen: I går ettermiddag kappa vi ned noen klaser modne palmeolje-frukter, noe villsvina er glade i. Og det er ingen tvil om at det er dyr i området når vi ser sporene rundt oljefruktene som mest minner om noen gigant-bringebær: Grisene har tråkka rundt på plassen og dratt fruktene flere meter bortover. Dette lover veldig bra for kveldens posteringsøkt!

Mens vi har vært ute på jakt, har medeier Stephen og finske Jari ankommet. De har med seg David som er aktuell for jobben som daglig leder på resorten. Ingvar har hatt funksjonen foreløpig så lenge man ikke har hatt full drift på anlegget, men ser at det vil kreve fulltids tilstedeværelse å drifte resorten. Det lar seg vanskelig kombinere med å være Asia-direktør på heltid for datasikkerhetsselskapet F-Secure.

En god daglig leder vokser ikke på jungelpalmer, så herrene skrur på storsjarmen og fyrer opp det som formodentlig er den eneste pizzaovnen i Karak-jungelen. 

– Hehe, pizzaovnen er faktisk noe av det første vi bygde her. Det var veldig praktisk å ha for å lage mat raskt da vi satte i gang byggearbeidene. Så vi bygde faktisk restauranten oppå pizzaovnen, humrer Ingvar.

Samlingene snevres inn

Utover et komplett kjøkken for restaurantdriften, er fasilitetene senere utvida med både tandoori-ovn og en vedfyrt Lacaja (syrefast boks) for å langtidssteike kjøtt. I kveld skal Stephen bruke den til svineribbe, noe han har organisert sia han har hørt at det er en norsk førjulstradisjon. 

Men til formiddagsmat er det pizza, av tynnbunnet italiensk type. Den får virkelig bein å gå på, både fra sultne jegere og de som akkurat har kommet fra Kuala Lumpur. I løpet av formiddagen har vannstanden i elva sunket betraktelig. Etter maten blir det derfor tid for et bad og en gin tonic i elvevannet som holder behagelige 25 grader.

Men jeg kom jo ikke hit for å ete eller bade. Mens jeg venter på at timene skal gå fram til kveldsposteringa, trener jeg mer med armbrøsten. Samlingene kommer seg stadig. Det er uvant med det tunge avtrekket, særlig i kombinasjon med litt kort kolbe. Det gjør at jeg må jobbe for ikke å nappe skuddene ut til høyre. Men når styrefjærene begynner å overlappe hverandre i blinken, tenker jeg at det får være greit for en førstereisejeger med armbrøst. Wilhelm Tell kan ta seg en durianfrukt.

Samme måne, samme jakt

En time før sola skal gå ned, er Ingvar og jeg på pletten i jakttårnet. Her har vi god utsikt til palmeoljeklasene på bakken. Vi setter oss til rette i et par klappstoler, for nå er det bare å smøre seg med like store deler tålmodighet og myggolje.

Idet sola faller, endrer lydene i jungelen karakter. Fuglesangen dabber av, og scenen overtas av gresshoppene. Av og til trenger dypere brøl gjennom, men det er bare apekatter, forsikrer Ingvar, før kommentaren om tigeren og tårnhøyden kommer. 

– Men det er visstnok lenge sia det er observert tiger her, forsikrer Ingvar med et skeivt smil, før han smyger seg ned fra tårnet for å bistå med middagslaginga. 

Mens jeg sitter alene, drifter tankene av gårde til hvilke fantastiske muligheter og enorme kontraster som jakt byr på. Fra fjellrypejakt i gold steinur og rådyrjakt i blaut novemberskog, til jungelpost med gresshoppesang. Og der kommer også jaggu månen fram bak ei sky; den samme månen som skinner for hjortejegerne på vestlandsbøene akkurat nå – eller om sju timer, for å være helt korrekt. Men de får nok ikke se ildflua som glimter i krattet, der hun sitter og lokker til seg en make.

Så er altså tiden kommet for å gå av post, og det er da tanken slår meg: Er det lurt å tenne lykta? Jeg halvgarderer, og tenner lykta først når jeg har kommet ned til elva og må se hvor jeg kan tråkke. Så slokker jeg den så fort jeg kan når jeg har kryssa elva – og må nok innrømme at jeg går med litt raskere steg de siste metrene.

Idet jeg nærmer meg husene, innser jeg imidlertid brått at duften av småskræmt trønder nok uansett ville blitt neglisjert på kveldens tigermeny. Fra restauranten brer det seg nemlig en umiskjennelig eim av julestemning: Ahhh, ribbe!