Med kortbeint hund på rådyrjakt

Slike steder må postjegeren finne. Merk at det ikke trenger være de samme stedene som du har blinket ut med feiemerker foran bukkejakta, eller der du ofte ser møkk eller tråkk i sporsnøen (se faktaboks).

Les også flere saker om rådyrjakt

Den uvurderlige dressuren

Hva er en god rådyrhund? Den skal ha et selvstendig søk, evne og lyst til å jobbe på nattgammel fot, passe påhengelighet, godt hørbar losføring, kondisjon og ikke minst vilje til kontakt med hundefører. 

Hvordan kan du som hundeeier bidra til å få fram dette? Vanligvis hentes valpen når den er omtrent åtte uker gammel. Da begynner et viktig utviklingstrinn, med løsrivelse fra «mor» og preging på det som er den nye flokklederen. All videre dressur bygger på å etablere best mulig kontakt mellom hund og fører.

LES OGSÅ: Slik trener du valpen til å bli en god jakthund

Og hvis noen fortsatt har en slik vrangforestilling: Lydighetsdressur går på ingen måte ut over hundens jaktlyst. Tvert imot er grunndressur nødvendig for å utnytte hundens jaktlige anlegg optimalt. En lydig hund er også mye mer behagelig å ha i hus. 

Det er langt enklere å innarbeide vanlig dressur før jaktmomentene, enn omvendt. Satt på spissen: Når drevet går for fullt, er det meningsløst å øve på innkalling. Skal innkalling fungere, må det innarbeides på et langt tidligere tidspunkt. Etter mitt skjønn er det gull verdt å ha en drivende rådyrhund som du kan kalle inn midt under et drev.

LES OGSÅ: Kvinnelist på rådyrjakt

«Det samme gir kanskje frustrerte hundeførere forklaringen på hvorfor «superlosene» man tidvis opplever alene med hunden, glimrer med sitt fravær når det er mange jegere: Det kan jo være jaktkompisene og ikke bikkja sin feil at dyrene ikke turer, men isteden tar strake veien vekk…»

Skogstilvenning

Først når hunden har fått nødvendig grunndressur med «Nei», «Sitt», «Ligg» og «Kom», er det på tide å la den prøve seg på egen labb i skogen. Unghundens naturlige nysgjerrighet gjør at den snart vil undersøke alle nye lukter. Sett deg på en stubbe og la den holde på, kall den inn en gang imellom og skryt av den. La den forstå at du oppmuntrer den til å søke vekk fra deg på egen hånd.

Særlig i starten er det viktig at unghunden er dønn trygg på at den finner deg igjen der den ble sluppet løs. Det lærer den å følge sin egen bakfot tilbake til deg.

Etter hvert som unghunden gradvis får større selvtillit, vil den slippe seg lenger og lenger unna. Jaktinstinktet våkner gjerne fra den er fire-fem måneder når den kommer over ferske rådyrspor – og da er det viktig at grunndressuren er på plass. 

Når du har konstatert både jaktlyst og los, er det på tide å skynde seg langsomt videre: Dersom hundeeieren har en like brennende jaktiver som unghunden, er det stor fare for å jage inn en jaktidiot. Unghunder bør brukes ganske forsiktig den første sesongen. 

Betydningen av å felle vilt for hunden så tidlig som mulig, kan trolig diskuteres. Det er ikke galt å skyte relativt raskt for hunden de første gangene, men etter hvert bør du holde igjen litt for at hunden også lærer å henge på losdyret en stund.

Utplassering av postskyttere

Det er viktig av flere årsaker at hunden har et godt og selvstendig søk. Den mest åpenbare er at uttaket bør skje før viltet blir oppmerksom på hundeføreren. Rådyrene har sjelden lyst til å ture i området når de først har fått lukten av svett jeger i nesen!

Det hjelper imidlertid lite å ha «verdens beste» rådyrhund hvis ikke postjegerne vet hva som kreves av dem: I praksis foregår rådyrjakt ofte ved at to eller flere jakter sammen over en hund. Før hunden slippes, er det da vanlig at postskytterne plasserer seg der losen har gått ved tidligere anledninger. Men i mange tilfeller tror jeg rådyrene utmerket godt vet hvor postjegerne befinner seg allerede før hunden slippes. Mange jegere er dessverre ikke flinke nok til å ta seg ubemerket fram til postene. Slamring fra bildører, metalliske ladegrep, morgentørr røykhoste kombinert med kvistknekkende framrykking, er alt sammen velegnet til å melde ifra om hvor du går. For ikke å glemme høylytt og unødig prating på jaktradioen.

Knep i knipa

Samtidig kan værdraget ha en slik retning at det nærmest er umulig å forflytte seg i rådyrterrenget uten å værsette det hele. Resultatet er at vi altfor ofte opplever at rådyrlosen går rett ut av «hjemmeområdet» uten å gjøre en eneste tur, eller at losdyrene brått tar i bruk helt andre reksler enn dem som de normalt pleier. Hva gjør man da?

Et knep er å jakte rådyr etter harejaktmodellen. Det vil si at postjegerne plasserer seg ut etter at uttaket er et faktum. Men det krever ekstrem forsiktighet og erfaring fra jegerne, slik at de tar seg fram forsiktig til de aktuelle postene, avhengig av losens utfall og retning. Da har hundefører og/ eller jaktleder en viktig funksjon ved å si ifra når og hvor postene skal gå, etterhvert som losen turer gjennom terrenget.

Ikke sjelden opplever vi uansett at rådyrene på uforståelig vis får været av oss og kaster rundt i panikk like før de kommer på skuddhold, selv om vinden blåser oss rett i ansiktet. Forklaringen kan være at vinden treffer en hindring, eksempelvis en åsrygg bak oss, blir løftet opp og vender tilbake mot den egentlige retningen.

LES OGSÅ: Rådyra turer for D-Buster

Oppførsel på post

Vi avslutter med noen formaninger til jegeren på post: Ro og fullt fokus på observasjon er alfa og omega. Erfaringsmessig er det bedre å stå helt stille foran en busk og heller «smelte inn» i bakgrunnsbildet, framfor å stå bak vegetasjonen og stadig måtte bøye seg fram for å se. Alle bevegelser avslører en postjeger!

Ikke vent med å løfte geværet, særlig med hagle der dyret må nær innpå deg før du kan skyte. Stå med geværet mest mulig i anlegg og vent til dyret er innenfor de foreskrevne 20 meterne. Denne grensen bør du dessuten på forhånd ha gjort deg opp en mening om hvor er.

En skarp plystrelyd får som oftest dyret til å bråstoppe det lille sekundet du trenger for å avgi et sikkert skudd. Med stive lepper i kulda kan det være vanskelig å plystre, så da er det vel så effektivt å brøle «Hoi!», noe som også funker på lengre riflehold.

Forskningen viser…

Ny forskning blåser noen myter omkring hvordan rådyr oppfører seg i los. Rådyrforsker Göran Cederlund ved Grimsö Forskningsstasjon i Sverige har gjort omfattende undersøkelser med radiomerkede rådyr under jakt med drivende hund. Her er noen funn:

Dyrene ble lite stresset av å ha en drivende hund etter seg. Når hunden sluttet å drive, vendte drevdyrene ganske snart tilbake til hjemmeområdet. Dersom geit og lam hadde blitt atskilt, ble de som regel gjenforent senest innen et døgn. 

Det var ingen forskjell i rådyrets atferd på bakgrunn av hundens losmål; enten det var grovt eller fint, tett eller glissent. Dyrene turet på akkurat samme vis. 

Et funn som overrasket forskerne, var hvor ofte hunden byttet drevdyr uten at hundeføreren merket det. De gangene losen gikk ut av hørehold, hadde hunden ofte byttet drevdyr både to og tre ganger.

Det var ellers vanskelig å finne noe mønster i dyrenes atferd når de ble jaget. Noen ganger kunne det samme dyret gå unna for hunden vestover, mens det dagen etter gikk mot øst.

Uansett terreng var det imidlertid ganske vanlig at drevdyrene før eller siden søkte opp i høyden for å vente nysgjerrig på forfølgeren. Når de så fikk litt mer oversikt over hunden, kunne de ta en sving eller flere ned igjen mot tettere ungskog, før de på nytt tok en tur opp i åsene. 

Dyrene benyttet relativt sjelden områdets vante viltstier under drev. Disse ble tydeligvis heller benyttet når dyrene forflyttet seg uforstyrret. 

Men hvis hunden maktet å henge på rådyrets buktninger og krumspring, vendte drevdyret som regel alltid tilbake til området hvor uttaket skjedde. Så hvis dyrene ikke oppdager at det også er jegere i området, er det ofte vel verdt å postere nær uttaket. 

Det samme gir kanskje frustrerte hundeførere forklaringen på hvorfor «superlosene» man tidvis opplever alene med hunden, glimrer med sitt fravær når det er mange jegere: Det kan jo være jaktkompisene og ikke bikkja sin feil at dyrene ikke turer, men isteden tar strake veien vekk...