Solojakt med super-sporerne

Mange av dem har utrolige evner og et syn som er beundringsverdig. De imponerer meg hver gang, og jeg har alltid drømt om å få jakte alene med dem. 

Den første drømmen

Og jammen gikk drømmen i oppfyllelse etter mange års jakt i Afrika: Under en tur til jaktparadiset Msaize i Zimbabwe, hadde ikke PH’en anledning til å guide meg en ettermiddag. Han lurte derfor på om jeg hadde noe imot å jakte alene med Friday, en av sporerne? 

Om jeg hadde? Endelig skulle drømmen min bli oppfylt! Jakten måtte dog begrenses til impala, noe jeg ikke hadde noe imot. 

Det tok ikke lang tid for Friday å finne ferske spor. Men at han greide å følge sporene etter en enkelt bukk blant alle de sporene vi krysset, skjønner jeg fortsatt ikke at var mulig. 

Etter møysommelig sporingsarbeid i sakte tempo, fant vi igjen bukken sammen med flere andre mellom trærne. Jeg kunne ha skutt bukken flere ganger, men Friday ville få meg på kloss hold, noe som gjorde smygjakten utrolig spennende. 

På under 20 meters hold lirket Friday sakte opp skytestokken. Rifla ble lagt på plass like forsiktig. Bukken ante fare og snøftet advarende idet den så i vår retning. Men for sent: I samme øyeblikk som rødpunktet hvilte på bogen, klemte jeg inn avtrekkeren.

SKEPTISK TIL AFRIKAJAKT? Les mer om trofejaktens etiske dilemma

Drømmen blir virkelig igjen

Denne ettermiddagsjakten satt som spikret i hukommelsen min i mange år. Drømmen om en reprise har alltid vært der. Men det skulle gå mange år før jeg igjen fikk sjansen.

Regelen er at en PH skal være med både for å bedømme trofestørrelse og ivareta sikkerheten dersom man møter illsinte elefanter eller andre farlige dyr. 

Nå i påsken 2022 skulle jeg jakte med Donsa som både er grunneier og PH i Msaize. Dessverre kunne han ikke jakte med meg de første fem dagene, så han tilbød seg å skaffe en annen PH som erstatning. 

Da var jeg raskt frampå og spurte om jeg heller kunne jakte med en av sporerne? Jo, det kunne jeg få lov til, men da måtte jakten begrenses til impala og eventuelt et vortesvin til grillen. 

– Is it OK with you, Abraham?

OK? Jeg har veggene fulle av trofe og er i dag mer opptatt av en god jakt enn trofestørrelser! Yess!!

Og ikke nok med at jeg får jakte med en sporer, jeg får Buka, selveste sjefssporeren til Donsa pluss en lærling. Dette gleder jeg meg til! 

REISEGUIDE: Tips til jakt i Afrika

I Bukas garden 

Buka tilhører Shona-stammen og har vært sporeren til Donsa i 25 år. Sporing lærte han av sin far som gjennom mange år var sporer for nasjonalparken. Ettersom Buka begynte som 12-åring, kan jeg skjønne hvorfor han er blitt så utrolig dyktig.

Jeg har under tidligere besøk jaktet både bøffel, elefant, eland, sebra, blue wildebeest og utallige impala sammen med Buka. Når han plukker meg opp første morgen i en tjue år gammel åpen Landcruiser, har han med seg Watson, som har gått i opplæring hos ham i drøyt to år. 

– Ok, Abraham, today we will begin to hunt in my garden, Bukas garden, sier han med et stort smil. 

Buka kjører som en gud, og jeg tror aldri jeg har kjørt i bushen med en mer behagelig sjåfør. Det er en detalj du lærer deg å sette pris på etter å ha blitt filleristet mange nok ganger på veier som er svært humpete. 

Jeg forklarer at jeg prioriterer spennende smygjakt foran trofestørrelse. Donsa har gitt beskjed om at vi godt kan skyte litt blandet bukk og hunndyr av impala, da de trenger kjøtt til arbeiderene.

Jakt med to mestere

Vi parkerer Landcruiseren og jeg skyver en RWS 165 Speed Tip Professional inn i Blaser-kammeret, klar for plutselige skuddsjanser. Buka insisterer på at han vil bære Blaser-skytestokken, så jeg instruerer kjapt hvordan den skal settes opp. Takket være den kan jeg lirke kula gjennom små åpninger i vegetasjonen, og rolig svinge etter hvis dyrene beveger seg.

Og endelig – etter utallige covid-kanselleringer jakter jeg igjen i shorts i mitt jaktparadis. Fantastisk, særlig sammen med disse to sporingsspesialistene. For meg er dette den ultimate jakten. 

Vi har bare kommet et lite stykke inn i «Bukas garden» før vi skimter en impala-bukk mellom buskene. Men dyrene er uvanlig nervøse for tiden, og bukken løper av gårde med høye snøft. 

Buka lar seg ikke bekymre. Han fortsetter bare stille og rolig i sporene. Det virker nesten som han vet at bukken ikke vil springe veldig langt. Og etter utrolig sporing i høyt gress finner vi dyret igjen. 

Men sporingsmesteren er ikke noen mester i å sette opp skytestokken når vi skal gjøre oss klare: Den står både i feil retning og altfor høyt, selv for meg. 

Etter litt stille justering med rifla, kan jeg plasserer skuddet sikkert og stødig midt i bogen. Bukken raser ut noen få meter, før den tar noen akrobatiske rundkast og blir liggende. Buka og Watson finner akrobatikken smått komisk, og ler så de hyler. 

NULL REKYLSKREKK? Test av de tre mest populære magnumkalibrene

Team Buka slår til

Men vi har jaktet bare en liten flik av Bukas hage. Snart finner Watson og Buka nye impalaspor.

Vi ser dyrene mellom trærne uten å komme på skuddhold. Trackerne sporer bare tålmodig videre, sakte og forsiktig. Stopper og lytter. Smyger videre med full kontroll. Med en sigarett i munnviken kontrollerer Buka med røyken at vi hele tiden går mest mulig mot vinden. 

Plutselig knekker det i kvist fra tett mopane-skog like ved. Sporerne bråstopper og lytter lenge, helt urørlige. Så hvisker Buka alvorlig: «Elephant». 

En elefant som angriper, kommer utrolig nok ofte bortimot lydløst. Jeg føler meg liten og hjelpeløs, for Buka har ikke våpen og jeg har kun en .308 Win. Det er ikke akkurat det beste forsvaret mot en angripende elefant. Men den har visst nok med måltidet, og vi ser ikke mer til den. 

Etter en lang sporing skimter vi impala mellom trærne igjen. Bushen er tett av løv, men etter et siste forsiktig smyg gir jeg beskjed til Buka at han kan rigge til og sette opp skytestokken. 

Igjen i feil retning og for høyt. Men det fantastiske sporingsarbeidet overskygger feilene. Jeg justerer forsiktig, og så er det bare å vente på at en impalabog dukker opp i en av de små åpningene i bushen. 

Der stopper det en. Skuddet smeller. Med A-Tec Optima 50-demperen bekreftes treffet av et tydelig klask idet kula treffer. Rask lading, og jeg er klar om det stopper en til i en ny åpning. 

Jo da, der dukker det opp enda en impalabog. Skuddet smeller, og jeg hører det tydelige klasket. Treffet bekreftes av to sporere som ler så de skriker, før Watson utbryter: «Team Buka!» 

NØDVENDIG REISEGODS PÅ AFRIKAJAKT: Test av skytestøtter

Løvesmyg i elveleiet

Neste dag sporer vi en liten gruppe impalaer. Etter hvert går sporene parallelt med et tørt elveleie. Det benytter Buka seg av: Vi smyger i skjul og meget stille i den fine sanden, med akkurat samme metode som løver og leoparder ofte bruker. 

Etter flere kilometer forsiktig sporing ser vi endelig at dyrene roer seg. Vi bruker ekstra god tid på å få skytestokk og rifle klar for skudd, for det ville være synd om vi skulle støkke dyrene etter så mye bra sporingsarbeid! 

Straks rødpunktet roer seg på impalabogen, går skuddet. Enda en impala tar sitt siste skritt. Dette er jakt med stor J; det ultimate for meg i hvert fall. De afrikanske trackerne har utrolig skarpt blikk, god hørsel og kan til og med lukte dyrene på imponerende avstand. 

Vi oppdager brått en elandokse. Siden den går i samme retning som impalaene vi sporer, blir den en del av smygjakten. Vi kommer helt innpå det store dyret som kan veie nesten et tonn. Et mektig syn, og jeg innrømmer at det klør litt i avtrekkerfingeren. Som om oksen føler tankene mine, kvekker den til og forsvinner inn i mopaneskogen. 

Tracker med innebygd GPS

Vi fortsetter tålmodig på impalasporene, men ser brått sorte og hvite striper mellom buskene. En sebraflokk trasker rolig forbi på drøye 100 meters hold. Vi blir stående uten å bevege en muskel til dyrene har passert, da de ellers kan dra med seg impalaene. 

Også denne gangen får vi lønn for sporernes dyktighet, tålmodighet og strev. Dyrene stopper lenge nok til at jeg får skutt en bukk. Flokken springer videre, men Buka mener de ikke kommer til å springe så langt. 

Vi følger rolig etter – og etter noen hundre meter får jeg skutt en impala til. Den springer noen titalls meter, før den går overende. Men Buka mener at de andre dyrene stopper på ny. Dermed følger vi etter – og jaggu får jeg skutt en tredje impala! 

Men hvordan i hel…. skal vi finne igjen de to første jeg skjøt? tenker jeg. Terrenget ser jo prikk likt ut overalt, tett i tett med mopanetrær og tett bush. Det er da du ser hvor fantastiske sporerne er til å orientere seg: 

Buka og Watson går rett på dyrene uten å stoppe. I tillegg peker de ut stedet der jeg skjøt. Det er bare å ta av seg safarihatten, så jeg spør Buka hvordan han kan finne frem når terrenget er så likt? 

– I have a GPS in my head, Abraham, svarer han tørt.

Elendig eland

Planen er at jeg skal jakte med Donsa de siste dagene. Han er opptatt, så det blir det ikke noe av – heldigvis! Selv om han er en dyktig PH, ville jeg aldri byttet bort disse fantastiske sporerne. Så jeg maser selvfølgelig ikke om det. 

Geir Nordbø, en kamerat som er her nede samtidig, vil gjerne skyte en Livingstone eland. Jeg tar en sjekk med Donsa og får under litt tvil tillatelse til at vi kan jakte eland uten PH. 

Geir blir raskt like imponert over sporingsarbeidet til Buka og Watson. De finner et elandspor som går inn i en av rutene som blir dannet av bushveiene, og det er ingen spor ut. Dermed begynner et sakte og møysommelig sporingsarbeid. 

Eland som bare rusler, kan raskt tilbakelegge mange kilometer med sine lange ben. At trackerne i det hele tatt greier å følge sporene i det høye gresset med mye løv på bakken, er helt uforståelig. Men brått finner de fotspor som følger samme dyr som oss. En annen jegergruppe går på samme spor. Dermed er det bare å gi seg. Snakk om uflaks!

Et skritt fra drømmen

Men på vei tilbake til campen for lunsj, oppdager Buka og Watson spor etter sju elandokser. Det blir så vidt tid til å lempe i seg litt mat, før vi hiver oss på sporene igjen. Det er siste jaktdag, så det er knapt med tid. 

Men Buka og Watson forhaster seg ikke. Nei da, de sporer like forsiktig. Stopper og lytter. Gjør av og til tegn til hverandre om at de hører elandene spise fra trærne. For noen sanser disse karene har! Det eneste Geir og jeg hører, er en Goawaybird (Grey Lourie) som skriker. 

Etter en lang sporing signaliserer Buka at han ser dyrene. Han og Geir krabber forsiktig frem mens Watson og jeg sitter igjen. Buka tar rifla, så Geir kan konsentrere seg om å krabbe mest mulig lydløst. Det er ikke lett i shorts når bakken er full av lange, spisse torner! 

Endelig legger Geir seg klar bak et tre og får sakte R8’en i stilling. I det samme ser vi en kjempestor elandokse komme med kurs rett mot Geir og Buka. For et mektig syn! Jeg gleder meg på vegne av Geir, og venter bare på smellet. Tenk at han skal få sin eland i siste øyeblikk, etter så spennende jakt! 

Men elandoksen stopper skeptisk rett bak et stort tre. Så bare snur den rundt og forsvinner. Så ergerlig! 

Geir får ikke skutt, men synes dette er den mest spennende jakten han har vært med på. Enda et bevis på at det er ikke er de største trofeene og perfekte fallene som gir de beste jaktminnene! 

Og dermed har Geir en god grunn til å komme tilbake: Den kjempestore eland-oksen vil nok hjemsøke ham i drømmene titt og ofte. For som ordtaket sier: Har du drukket av Afrikas kilder, må du tilbake gang etter gang. 

REISELYSTEN? Les reportasjer om jaktreiser over hele verden!