Vi har vært på safari i Botswana ei uke og deler allerede en rekke store og små opplevelser. Noen dager gjenstår, men drømmen om en stor kudu lever fortsatt. Og for min del håper jeg også å felle en sebra.
Men det har vist seg å være lettere sagt enn gjort – og det er akkurat derfor denne jakta appellerer til meg:
Vi har spora flere grupper, men aldri fått dem inn på skuddhold. Sebraene er eksperter på å bruke vinden til sin fordel og lurer oss gang på gang. Det er vanskelig og utfordrende, ei jakt som krever tålmodighet og god kondis.
Gnu eller kudu?
Jeg har jakta i Sør-Afrika et par ganger før, men dette er første gang jeg besøker nabolandet Botswana. For min venn Hans Berggren er det den første jakta i Afrika.
Han er så langt fra noen troféjeger som du kan komme, men innrømmer samtidig at han er fasinert av stripegnuens vakre horn.
– En blue wildebeest ville jeg absolutt likt å ha på veggen heime. Det er et av få afrikanske trofeer jeg virkelig synes er pent, gjentar han gang på gang.
Imidlertid er han ikke like fasinert av den relativt enkle jakta på gnuen. Derfor har han landa på å bruke energien – og pengene – på å felle en skikkelig kuduokse, noe som vanligvis betyr ei utfordring verdt navnet.
Sebraens triks
Vi deler en PH (professional hunter) for å holde kostnadene nede. Det betyr at vi jakter sammen hele dagen, men bytter på å bære rifla. Halvparten av tida er den ene tilskuer, noe som ofte er like spennende.
Morgenen og formiddagen, som kvelden før, har vært dedikert til min sebrajakt. Flokken vi følger med tracker Besa Xukuri i spissen, trikser oss trill rundt.
De ser ut til å føle at de blir jaga, og snirkler seg stadig med vinden i sin favør i tette og tornete vegetasjon. Besa konsulterer på tswana med vår PH Steven van der Merwe, idet vi plutselig hører sebraens varsellyd forplante seg i bushen 400–500 meter foran oss.
REISELYSTEN? Les om jaktreiser til alle verdens kanter!
Galopp mot vinden
– Auda, det var ei anna gruppe sebraer enn de vi forfølger. Nå er vi sannsynligvis avslørt, sukker Steven.
Og ganske riktig: Varselropet var alt som krevdes for at flokken vår skulle sette av gårde i maks hastighet vekk fra oss. I kikkerten ser vi støvet fra den røde sanda stige mot himmelen litt over en kilometer unna. De flyr i full galopp mot vinden.
– Når de løper mot vinden, kan de bevege seg over lange avstander fordi de holder seg friske lenger. Så forbered dere på å gå langt, advarer Steven.
«En flott hingst på rundt åtte år merker brått våre minimale bevegelser i øyekroken 130 meter unna og skuler mistenksomt i vår retning. Steven ser spørrende på meg, og jeg bestemmer meg raskt. Han er min.»
Under Kalaharis brennende sol
Vi hadde allerede spora denne gruppa i raskt tempo i 8–9 kilometer. Det høres kanskje ikke så mye ut, men under den brennende sola i Kalahari-bushen er hver kilometer påtakelig.
Jaktas iver holder imidlertid trøttheta på en armlengdes avstand enn så lenge, og 4-5 kilometer seinere begynner vi å ta innpå sebraene igjen.
Snart hvisker Besa at de bare er 300–400 meter foran oss blant akasiene. Et sekund senere bråstopper han, rister på hodet og sukker oppgitt: I en større åpning 150 meter foran oss hviler en stor gruppe stripete gnuer i skyggen fra noen store boscia-trær.
Gnuene har mer enn en gang tidligere ødelagt sebrajakta vår med sin karakteristiske varsellyd. Faktisk drar sebraene ofte nytte av gnuene og blander seg med dem når de aner overhengende fare.
Gnu for en gnier
Men i Stevens øyne tennes isteden en forventningsfull glød:
– Du Hans, det er en veldig fin gammel gnu-okse 150 meter lenger framme, vil du skyte den? Jeg tror faktisk vi trenger en pause fra sebrajakta og litt mer «moment» akkurat nå. Og helt ærlig må vi skyte noen gnu for å holde bestanden på et passende nivå, så jeg ville være svært glad hvis du skjøt den for meg. Sjølsagt skal du ikke betale for det.
Jaktas tilfeldige spill, sjølsagt, men likevel blir Hans’ første felling i Afrika dermed en fantastisk gnu-okse på 250–270 kilo, som stuper død etter et perfekt skudd. Steven anslår alderen til å være 13 år.
Brå vending
Og jeg slås – som så mange ganger før – av hvor spennende det er å oppleve på nært hold en venn som jakter. Særlig når en erfaren jegers første vilt i Afrika skal felles – noe som alltid er et spesielt øyeblikk.
På en måte er det som å gjenoppleve den første afrikanske feberen igjen. Hans virker nærmest litt rørt og fortumla.
Men det kan skyldes den brå vendinga som sebrajakta tok – og det faktum at han fikk rifla i hånd uten nevneverdig forvarsel, sammen med ei diskre oppfordring fra vår PH om å bruke den, snarest!
Kalaharis himmel
Styrka av jaktflaks, lunsj og en liten siesta, er vi nok en gang i hælene på en sebraflokk. De har løpt foran oss noen kilometer, men har nå roa seg betraktelig.
Besa viser ferdighetene sine som tracker og klarer på en eller annen måte å forutsi deres kursvalg. Han tar oss i en halvsirkel rundt sebraene for at vi skal komme rett i vinden.
Sola er lav og farger Kalahari-himmelen rød idet vi sniker de siste forsiktige stegene framover. Vi ser utover en uttørka oase, der et dusin svart/hvit-stripa sebraer beiter ytterst. Det er første gang på flere dager at vi faktisk ser sebraene som vi jakter på. Det får pulsen til å stige for hver meter vi kryper.
En sebra som så bra
Vi kan ikke se hele gruppa, og veit derfor ikke om det er en skikkelig gammel hingst i flokken. Men en flott hingst på rundt åtte år merker brått våre minimale bevegelser i øyekroken 130 meter unna og skuler mistenksomt i vår retning. Steven ser spørrende på meg, og jeg bestemmer meg raskt og legger rifla i skytestokken. Han er min.
På vei heim med sebraen bakpå pickupen innser Hans og jeg at det bare er to dager igjen av jakta. Uten å diskutere nærmere, bestemmer vi oss for at disse skal være 100 prosent via til «the grey ghost of Africa» – kuduen. Og Hans skal få sjansen først.
Gjerder villmarka inne
Vi holder til i Eaton-familiens viltreservat 4 mil fra Ghanzi. Familien eier rundt 110 000 hektar, men har også rett til å jakte på naboeiendommen, noe som innebærer at rundt 120 000 hektar står til vår disposisjon (nær tre ganger arealet av Oslo kommune).
Litt over halve området er inngjerda. I resten jaktes det «free range», men her tråkker også tusenvis av storfe, noe som er en av grunnene til at de enorme områdene er inngjerda: På denne måten forblir områdene på innsida helt upåvirka av beitedyr, noe som er viktig for å bevare villmarka.
Imidlertid er det flere av viltartene som ikke hindres av gjerdene, men passerer enkelt hvis lysten kaller, så som eland-antiloper som finnes i rikt monn i området. I tillegg er det både geparder og leoparder som streifer rundt på markene.
Kudu-jakt blant kyr
Sebrajakta de siste dagene har funnet sted inne i det 65.000 hektar store inngjerda villmarksområdet. Sjøl om vi har sett mange vakre kudu-okser der inne, vil Steven nå prøve lykka utafor gjerdet.
– Egentlig er det sannsynligvis det samme. Men noen ganger får jeg inntrykk av at det er større okser utafor. Vi får se, det er uansett gøy å variere litt, sier Steven.
Til tross for at tusenvis av storfe streifer her, ser vi knapt et glimt av dem. I den tette buskvegetasjonen ser vi imidlertid mange impalaer, vortesvin og kuduer. Men de store, gamle kudu-oksene – de med horn lengre enn 50 tommer – glimter med sitt fravær. Vi tilbringer faktisk hele dagen fram til den vibrerende skumringa før vi finner det vi leter etter.
Vann-oksen
Da plutselig står den der, vasset ut til knes i en grunn, liten innsjø, og slukker tørsten. Kuduen er veldig stor, så beskjeder blir helt overflødige: Hans legger raskt an på skytestokken og sender 165 grains-kula avgårde på 180 meter mot kuduens bog. Oksen kollapser død i skuddet.
Hans, Steven, Besa og jeg gir hverandre en inderlig klem ved det felte byttet. Kuduen er helt fantastisk der den ligger omgitt av det livgivende vannet. Hornene er nærmere 55 tommer.
Nok en gang er det et privilegium å være en del av Hans’ jaktlykke. Det betyr ingenting hvordan det går i morgen, sjøl om det da er min tur til å bære rifla.
LES OGSÅ: Troféjaktens etiske dilemma
De gamle er eldst
Neste dag jakter vi nok en gang «free range» der storfeet streifer. Det er tydelig at Steven unngår områder med kjøttfe og isteden søker den tetteste vegetasjonen. Det er omtrent som om han leter etter en skjult skatt blant tornebusker og akasier.
Vi rekker heller ikke langt før vi møter fem reale kudu-okser – og Stevens umiddelbare entusiasme får oss til å fokusere ekstra: Ifølge ham måler horna på den største oksen minst 59 tommer.
Igjen oppviser Besa sporingsarbeid av det gullkanta slaget. Men etter noen kilometer, viser de gamle oksene hvorfor de er eldst. Besa hvisker stille og virker litt nedslått mens Steven oversetter:
Et enkelt tilbud
– Den største oksen har brutt ut av gruppa og lurt oss i vinden. Dessverre er det ikke nok tid til å ta ham igjen. Det vi kan gjøre, er å fortsette å spore på de andre. Det var flere store okser der. Hva sier du, Pontus?
I løpet av dagene i Botswana har jeg innsett et par ting. For det første: Jeg elsker den utfordrende sporingsjakta her i bushen. Noen trofétommer fra eller til spiller liten rolle.
For det andre har jeg sett flere store kudu-okser her enn noe anna sted. Faktisk ville det føles foraktelig å ikke benytte anledninga – så det kjennes enkelt å takke ja til tilbudet. Det er tross alt safariens siste dag.
En minnerik avslutning
Vi fortsetter forsiktig framover i en time. Det hele utvikler seg til en katt- og mus-leik, sia vi ser kudu-oksene flere ganger uten å komme til skudd.
Men så plutselig: Ei luke på størrelse med en håndball i vegetasjonen, gir meg ei mulighet. Jeg ser bare nakken og hodet til den vakkert tegna oksen, men ligger allerede stødig på skytestokken. Avstanden er 90 meter. Øyeblikket seinere velter nakkeskuddet ham i bakken.
En fantastisk safari er over. Shimani, som har styrt Land Cruiseren gjennom hele jakta, dukker opp med campingstoler og bord som raskt rigges under trærne.
Vi skåler for jakta, nipper i hver vår gin og tonic, mens elandbiff og beinmarg grilles over åpen ild. Jeg kikker på kuduen min, med vakre spiraler som slynger seg nær 52 tommer.
Jeg tenker på hva Hans og jeg har opplevd den siste uka. Takket være at vi jakta sammen, fikk begge dobbelt så mye jakt for pengene – og noen å dele jaktminnene med.
GUIDE: Slik fungerer safarijakt i Afrika
Fakta om Botswana
Botswana er en innlandsrepublikk i det sørlige Afrika. Hovedstaden Gaborone ligger sørøst i landet, ca. 40 mil nordvest for Johannesburg.
Botswana grenser mot Sør-Afrika i sør og sørøst, Namibia i vest og nord, Zambia i nord og Zimbabwe i nordøst.
Botswana har siden uavhengigheten i 1966 blitt regna som et av Afrikas mest vellykka demokratier.
Botswana har en av Afrikas mest stabile økonomier, dominert av gruvedrift (diamanter), men også kvegdrift og turisme.
Med et areal på omkring 600 000 km² er Botswana litt større enn Frankrike. Med 2,3 mill. innbyggere er landet samtidig et av de tynnest befolkede i verden.
Den sørlige delen av Botswana er dominert av halvørkenen Kalahari som dekker opp mot 70 prosent av landet. Okavango-deltaet, verdens største innlandsdelta, ligger nordvest i landet.
Klima er halvtørt med relativt varme vintre (likevel ofte minusgrader om natta) og hete somre.
