De nye fangstkvinnene

Vi er omgitt av tallrike fjell som møter havet. En endeløs horisont mot storhavet gir enorme inntrykk. De majestetiske omgivelsene gir en følelse av å være i uberørt, vill natur.

Frihetsfølelsen

Andrea Lysvold startet med båtliv og fiske, men fikk interessen for jakt etter å ha vært med på rypejakt noen ganger. Dette ville hun gjøre selv. Etter at hun tok jegerprøven i 2019 har hun fått med seg alt fra rypejakt og elgjakt, til villsvinjakt og seljakt, for å nevne noe.

– Hva er det beste med å være jeger? 

– Det må være frihetsfølelsen. Alle jaktturer fungerer som terapi for meg, og den friheten jeg finner i naturen, finner jeg ingen andre steder. Om man får fangst er jo det også en enorm rush og en bonus man kan dra så mye nytte av. I tillegg det å kunne skaffe kjøtt selv fra naturen og bringe det til matbordet, er både sunt på så mange måter, men også bærekraftig og utrolig gøy, sier Andrea.

Siden hun verken hadde jegere i familien eller omgangskretsen, måtte Andrea finne sin egen vei, med introjakter og kontakter på Instagram. 

Med båt som transportmiddel går det raskt og effektivt mellom de aktuelle postene.

Jakter med hund

Denne sene marsdagen har hun med seg jaktvenninne Kristine Strøm. Kristine har vokst opp med hav og fiske utenfor Narvik, og vinterturer på fjellet med snøscooter. Hun var en av de som drev med hest i naturen, mer enn på bane. Interessen for jakt kom da hun solgte hesten og skaffet seg jakthund i 2017. Samme året tok hun jegerprøven. De siste par årene har hun brukt mye tid på å trene hund, som har gått litt på bekostning av uttelling i form av felt vilt.

– Det å kunne se hunder bli brukt til det de er laget for, er noe av det jeg verdsetter aller mest med jakt. Men også at jakta bidrar til bedre dyrevelferd, for vi vet at den selen eller den rypa har hatt et godt og fritt liv, forteller hun.

I dag er det seljakt som gjelder, og vi kommer i gang. Raskest mulig ut på sjøen. 

– Tips nummer en for å lykkes med seljakta er å ha med seg en god kikkert, kommer det fra en lattermild Andrea.

Pakkingen har gått litt fort i svingene for jentene. Denne gangen ligger blant annet kikkerten igjen hjemme.

De har kjørt fra Svolvær, hvor Andrea for tiden bor, og siden klokken allerede hadde passert 10, er det ikke aktuelt å returnere for å hente kikkerten. Zoomen på kameraet får duge som nødløsning.

For fint vær?

Fartøyet er den nyeste investeringen til Andrea, en nærmest usynkelig Pioneer, som også viser seg å være stabil og god å sitte i.

Skyfri himmel og lite vind gir oss håp om at steinkobbene skal innta skjærene for å sole seg i vintersola, spesielt etter noen værharde dager i forkant. Men kan det være at forholdene var for gode?

Vi har stø kurs i retning nordover. Vi passerer under ei bru, og i det øyeblikket vi kommer på andre siden, stilner sjøen helt og ligger speilblank rundt oss. Det blir en helt magisk stemning. 

Vi stopper ofte helt opp for å speide langs land etter sel. Uansett hvilken vei vi ser blir vi møtt med en vanvittig utsikt.

– Ser dere inn mot den sandstranden der? Kan det være sel som ligger til venstre for den, bryter det ut fra Andrea.

LES OGSÅ: Drømmen er å leve av jakta

Denne dagen er det lavvann rundt klokken 14. Derfor har vi god tid på å komme oss i posisjon. Likevel holder vi konstant utkikk etter mørke klumper i havet som kan ligne hodet til en sel.

– Selen er en god svømmer. Den kommer opp for å puste, og rett før den dykker ned igjen blåser den ut all luft, og der kan den bli under vann i opp mot 40 minutter før den må opp igjen, forteller Andrea.

Timingen på skuddet er et viktig moment. Skyter du i det den har blåst ut all luft, synker selen raskt, kontra om du skyter når den puster inn. Da har du bedre tid på deg å hente selen.

Post på en holme

I mangel av en god kikkert, blir det naturlig å velge posteringsjakt som metode. Vi går i land på en liten holme hvor Andrea har sett mye sel på tidligere turer. Hun og Kristine starter med å gjøre seg kjent med hvor de kan skyte i forhold til sikker bakgrunn. Videre deler de opp hver sin sektor. Sikkerheten er i førersetet, det bekrefter også spørsmålet «har du husket å tømme våpenet?» som de jevnlig minner hverandre om når de flytter på seg. 

Vi blir sittende på holmen, og det er nesten sånn at man ser mer på fjellene enn man ser på havet, og praten går livlig. Kanskje ikke optimalt når man behøver en viss lyddisiplin. For å øke sjansene våre blir vi sittende helt stille samtidig som vi speider til alle kanter. Noen helt svake dønninger fra en forbigående båt som treffer tangbeltet er alt vi hører. Ellers er det ikke en lyd.

Det tar ikke lang tid før det plutselig dukker opp noe som helt tydelig er en sel. En mørk skikkelse stikker opp av vannet, og det er kun hodet som er synlig. Den forsvinner igjen, og Andrea legger seg raskt i posisjon med våpenet, klar for neste øyeblikk.

Skuddsjanse

Noen minutter går, og på nytt er selen oppe med hodet, men denne gangen litt nærmere, på rundt 150 meters hold. Andrea klemmer inn avtrekkeren og skuddet går. Med et påfølgende stort plask er selen borte, men ble det treff?

Etter skuddet må man handle raskt. Hun får med seg Kristine og i all hastverk kommer de seg ut i båten for å dra ut å sjekke. Det viser seg å være et bomskudd, for det er hverken tegn til blod eller sel. De tar likevel en grundig sjekk for å være på den sikre siden.

Inne på holmen igjen er vi klare på nytt. Steinkobben er et nysgjerrig vesen, derfor er muligheten stor for at det kan bli en ny sjanse. Irritasjonen til Andrea er ikke til å ta feil av, det er ergerlig når man misser på gode sjanser. Men dette er en del av jakta, og noe alle jegere før eller siden opplever. Klarer man å bite tennene sammen og holde motet oppe, kommer det alltid nye muligheter – selv om det ikke gjaldt denne gangen. For nå hadde selen sanset fare og ble borte.

Vi går i land på en ny holme med utsikt mot en bukt med lave skjær. Typisk oppholdssted for sel som ikke jakter mat. Men det er ingen tegn til aktivitet, og vi drar raskt videre. 

Med et tidevann som var på god vei mot høyvann begynte tiden å renne ut for oss. En siste mulighet er et av Andreas faste sjekkpunkter på seljakta. Vi går forsiktig i land, på andre siden av øya kan det fort være sel som ikke er oppmerksom på oss. Vi krabber over og kaster blikket innover, men også her er det helt stille.

– Sannsynligvis er det så fint i dag at selen har samlet seg på noen få skjær, og når man da ikke treffer disse plassene hvor mesteparten oppholder seg, blir det fort vanskelig. Jeg har sjelden sett så lite sel som i dag, kommer det fra Andrea.

I det sola forsvinner bak et par av områdets mange fjelltopper, bestemmer vi oss for å returnere til Henningsvær og legge inn årene for dagen. Selv om fangsten uteblir denne gangen, er det liten tvil om at alle har fått påfyll i den mentale ryggsekken, det handler mye om å kunne bruke tiden ute – og som kjent skal det heller ikke være lett å lykkes på jakt.