Unghundens første høst

Den viktigste tingen som må sitte i ryggmargen, er «sitt» – trolig det vanskeligste å kreve når rypene tar til vingene og jaktlysten er på kokepunktet. Når det i tillegg smeller et børseskudd og fjærføyka står som ei sky fra ei rype som styrter i bakken, kan fristelsen til knallapport være stor for fuglehunder – stort sett i alle aldre.

LES OGSÅ: Slik lærer du hunden apport

Uskrevet eventyr

Men endelig! Høsten er kommet og jeg ligger klar i rypefjellet. Klokken ringer grytidlig, lenge før det er lyst. Det er klarvær og rundt 10 grader denne første morgen. Litt vind rusker i teltduken.

Solen kommer opp i horisonten og morgendisen driver av det lille fjellvannet. Det er fortsatt stille, men straks begynner konserten med steggene som solister. Verdens beste musikk. 

Frokosten gjøres unna både for to- og firbeinte. Vi er klare for jakt akkurat idet det blir skytelys. 

Så står jeg der på utsiden av teltet med mine kjære jakthunder Saga, Kaja og Vena. Unnagjort er måneder med trening, forberedelser og drømmer. Foran oss ligger høsten som et uskrevet eventyr, et hav av gode jaktopplevelser. Det er drømmen å ha unghund når det er godt med rype i fjellet.

Pangstart

Vena får æren av å starte årets rypejakt. Et lite «ja» er nok til at hun fyker som en rakett – helt yr av glede som bare ei ungbikkje kan!

Hun tar kursen mot ei li hvor det ser attraktivt ut å være rype. Vinden er god. Alt ligger til rette for en fin jakt. Fine vierbusker omkranser en liten bekk som renner ned mot et større vann. Det har vært tørt i fjellet en stund, så kanskje rypene har tilhold her langs bekkesiget nå.

Det tar ikke mange minutter før Vena braser inn i vierbuskene. Hun formelig kaster seg i stram, stilfull stand med høyt hode. Idet jeg nærmer meg, ser jeg den karakteristiske «busten» midt på halen – her er hun sikker i sin sak.

LES OGSÅ: Slik beskytter du hunden i kulde

Herlig høst

Alt skal gjøres riktig nå: Jeg tar av meg ryggsekken der Saga og Kaja er bundet fast, før jeg går helt opp til Vena. Alle timer på leirduebanen skal nå omsettes til praktisk jakt. Det er min del av jobben.

Et forsiktig «ja», og Vena bykser som en panter noen meter frem. Opp av vierkrattet fyker et fint rypekull. Hagla er instinktivt til skuldra før jeg aner det selv, samtidig som jeg blåser sitt-kommando med fløyta. En kjapp smell stopper rypa som forsøker stikke ut til høyre. 

Vena har fått rumpa på bakken og strekker hals i maks lengde opp av krattet som periskopet på en ubåt. Denne gangen blir hun nok sittende fordi hun ikke så rypa falle. Med far så rett i nærheten våger hun heller ikke noen krumspring. 

Apportordren gis, og Vena apporterer som om hun aldri har gjort noe annet. Det er rart med det: Høstens første rype er alltid spesiell – og ekstra stas blir det når ungbikkja er den som kommer inn med den. 

Jeg setter meg ned på huk ved siden av henne og stryker henne kjærlig mens jeg gir rosende ord. For en herlig, herlig høstdag!

LES OGSÅ: Jakt med gammelhunden

Dobbelt-apport

Vena får fortsette en stund til, og løser sine saker fint. Full av energi pløyer hun kratt og myrer i høyt tempo. Det oser jaktlyst, og hun får med seg masse terreng både i bredde og dybde. Når hun bruker vinden fornuftig, blir det ofte til at hun finner fugl. Hun har vært litt heit på grøten et par ganger, men nå har hun definitivt ting på gang igjen.

Jeg ser henne sige innpå et vierkjerr og innta en flott stand i utkanten av ei stor myr. Dette er langt ute, men når jeg omsider nærmer meg, kryper hun helt sammen i en mer intens stand. 

Hun snur på hodet og kontrollerer om sjefen er klar. Hun får klarsignal og bykser frem mot busken. Opp fyker et stort rypekull. Rypene oppnår turbofart i løpet av sekunder, men Beretta’n vet at det gjelder å holde tilstrekkelig langt foran i slike situasjoner. Det går så fjærføyka spruter og to ryper styrter ned i lyngen. 

Vena apporterer med stor glede begge rypene samtidig, faktisk – dog med litt plunder. Det er typisk jaktglad unghund som skal sikre seg alt med en gang. Dette vil jeg huske lenge! Godbit deles ut og bilder til minneboka tas.

Salig lyng-leie

Timene går fort når man har det moro. Saga, mor til Vena, og gordonsetteren Kaja får også prøve seg. De er rutinerte, så dem slipper jeg samtidig. De farer i vei til hver sin kant, men begge sekunderer når den andre finner fugl.

Tiden er inne for en velfortjent, lang lunsjpause med et skikkelig fjellbål. Det er viktig med både hvile og energipåfyll for folk og bikkjer. Rypene legges til lufting og avkjøling i lyngen. Godfølelsen er der så til de grader. Jeg sovner som en stein i lyngen med bikkjene rundt og inntil meg.

LES OGSÅ: Tips når du skal fly med hund

Krasj i krattet

Ettermiddagen fortsetter der formiddagen slapp. Vena får like mye slipptid som de voksne, og utnytter sjansene godt. Et par løpende rypestegger i fjellbjørkeskogen volder hodebry, men slikt gir erfaring. 

Når det har vært flere situasjoner og felling, gir jeg henne en pause slik at det ikke skal ta helt av: Unghunder har som regel litt selektiv hukommelse, så det er viktig å holde litt igjen for at dressuren ikke skal gå i glemmeboken. 

Saga og Kaja er ute i samslipp igjen. Terrenget er ganske åpent og oversiktlig med litt kortvokst fjellbjørkeskog her og der. Brått ser jeg Kaja ta stand inn mot et buskas. Før jeg er fremme, kommer Saga fra motsatt kant og kaster seg i stand uten at de ser hverandre.

Pulsen og spenningen stiger – nå skal det felles. Jeg går inn mot hundene fra siden slik at jeg kanskje får rypene på skrå mot meg. Et klart «ja» gis, og begge bykser inn i busken, trolig komisk forfjamset over at jaktkompisen brått stuper inn i samme situasjon. Et middels stort rypekull får det bråtravelt. To smell, og ei rype styrter i bakken mens en annen krasjlander i myra litt lenger bort. Begge styrter for å hente den skadeskutte på apportordren, men gamlemor Saga vinner kappløpet. Artig for henne, det! Kaja må nøye seg med den dødskutte, men vi sørger for å evaluere det hele med en liten prat om hvor fint det er å være sammen på rypejakt.

Bratt kurve

Det går mot kveld. Kursen legges tilbake mot teltet. Vena får jakte den siste timen og skaffer både erfaring og ny fugl i sekken. Hmmm, den frøkna virker for å ha jaktvett som en drøm. Dette gir en god følelse for fremtiden med henne som jakthund. 

Tilbake på leirplassen gjør jeg opp leirbål og begynner på middag. De trøtte jakthundene flater rett ut i lyngen og er bare helt herlige. Mens maten putrer over kjelen, tar jeg en liten sjekk på dem i tur og orden for å se at skader og kutt ikke har oppstått. 

De kommende dagene byr på det beste som fjellet kan gi: Fantastisk natur, de flotteste høstfarger i vekslende vær, rike rypekull og mangfoldig dyreliv. 

Vena er jaktens høydepunkt med sitt pågangsmot og sin ukuelige ungdommelighet. Jaktkarrieren har akkurat startet. Ingen blir gode jakthunder uten at de får erfare med prøving og feiling.

Den beste erfaringen får de nettopp på jakt. Forskjellen fra første jaktdag til siste jaktdag den første høsten, er ofte ganske stor for unghunden. Husk derfor å gi ungbikkja din nok sjanser, tid og tålmodighet, selv om den eldste bikkja er den beste å jakte med – foreløpig.

LES OGSÅ: JEGERs valpeskole - fra parring til salg