Det kommer an på øyet som ser

Men jeg kan se en elg som sover i et kratt på 3 km avstand, i skumring! Jeg er altså langt fra blind, men jeg er kanskje dum? 

Eller selektivt observant? Jeg MÅ ha sett pesto-glasset. Men på et vis klarte jeg ikke å registrere at det var det jeg så. 

God observasjon handler altså både om å være flink til å se, men også tolke det du ser. 

Jegerens forutsetning

Synet er en viktig forutsetning for oss jegere. Hvis du ikke ser byttet ditt, blir det ganske enkelt ingen fangst. 

For mange av oss innebærer høsten timesvis med glaning utover skog og vidde, med og uten kikkert. Vi søker tiuren i veden – også kjent som «nåla i høystakken», eller elgen i solnedgangen – også kjent som «bjelken i ditt eget øye».

Forskjellen på en jeger som er god på observasjon og en som ikke er det, er ikke prisen på kikkerten eller hvor mange år han har glant fra en trestubbe. Observasjon er en evne som kan læres, gjennom å forstå teknikken og bruke verktøyene riktig.

Øyet ser, hjernen «lytter»

I Store Norske Leksikon står følgende: «Syn er evnen til å motta og registrere lys og bearbeide lysinntrykkene, så man kan danne et bilde av omgivelsene, både med hensyn til form, farge, kontrast og utstrekning». 

Når vi observerer i lys og mørke, reflekteres elektromagnetiske bølger med ulike bølgelengder fra omgivelsene. Et ørlite spekter av disse bølgelengdene oppfatter vi som farger ved hjelp av synssansen vår. 

Den består som kjent av to øyne, som ved hjelp av muskler jobber for at vi skal motta disse signalene best mulig. Deretter formidler nervesystemet impulser til hjernen som skal tolke informasjonen: Er skogen bare trær? Eller står det en elg der?

Kamuflasje

Når vi skal kamuflere oss, prøver vi å bryte ned formen vår, velge farger som glir inn i terrenget, unngå å være i silhuett, unngå å kaste skygge ut på åpne områder, og så klart ikke lage masse lyd eller bruke lys.

Mesteparten av tiden gjør viltet det samme. De skifter sågar farge etter sesong, eller bruker farger som passer inn i omgivelsene hele året. De holder seg inne i skog og kratt, og de er eksperter på å benytte skjul i terrenget mens de beveger seg som glidende spøkelser. 

Unntakene finnes så klart. Tiuren sitter helt i toppen av treet, hjorten løper rundt på bøen og brøler og elgen stiller seg opp på en fjellknaus i silhuett i solnedgangen.

Ikke bruk øynene, bruk terrenget!

Når vi speider, vil øynene ofte dras mot blikkfang og plasser der vi forventer å se viltet, som toppen av ei beitefuru eller en knaus hvor vi har sett elg før. På disse plassene vil vi stort sett oppdage viltet 10 av 10 ganger. 

Men sannsynligheten for at dyret er akkurat der, er kanskje under 1 av 10? Skal vi øke våre sjanser for å oppdage viltet, må vi altså også observere de stedene som ikke fremstår som helt åpenbare. 

En god teknikk er å først ta et raskt blikk over alle steder hvor du garantert vil oppdage viltet med en gang. Start med det som er nærmest og jobb deg utover: Åpne områder som myrer, berg, vannspeil, rygger etc. 

Og så kommer det vanskelige: Begynn systematisk å analysere alle områder hvor byttet ditt kan ha gjemt seg. Det kan være inne i vegetasjon, eller i søkk i terrenget. 

Store områder helt uten blikkfang som vi typisk har i fjellene, kan ved første øyekast virke oversiktlige og umulige å gjemme seg i. Det er fram til det plutselig letter 100 ryper der, eller enda verre, at hundre reinsdyr reiser seg i steinura.

Okei da, bruk øynene også!

Om du observerer med eller uten optikk, så skal man uansett være bevisst hvordan man bruker blikket: 

Øynene samarbeider om å fange lysbølgene ved å justere krumming på linsene og åpning i pupillene. Forskjellige sanseceller kalt tapper og staver i øyet gjør det mulig å registrere lys og skille farger fra hverandre. 

Plasseringen til disse cellene gir forskjellige arbeidsområder i vårt synsfelt. Vi har et felt for skarpsyn, vi har et perifert synsfelt og vi har faktisk også en plass i synsfeltet uten syn: Den blinde flekk. 

Det er lurt å være bevisst på disse feltene når vi bruker øynene til å oppdage det som er vanskelig å få øye på.

Effektiv arbeidsmetodikk

Midt i synsfeltet har vi skarpsynet. Akkurat nå bruker du dette til å se på bokstavenene (sic!) og du fikk kanskje med deg en skrivefeil, mens det perifere synet som faktisk er nitti prosent av synsfeltet muligens fanget noe utenfor bladet fordi det var i bevegelse. 

I felt bør du bruke skarpsynet til å oppdage former og farger som skiller seg ut i terrenget, mens du stoler på at det perifere synet oppdager bevegelsen. Dette gjør du best ved å fokusere på punkter i terrenget i korte perioder, og så flytte blikket systematisk fra nært til fjernt. 

Jeg begynner ofte nært til venstre og jobber meg i sikk sakk-mønster gjennom terrenget til jeg er ute i det fjerne oppe til høyre. Ved å holde skarpsynet på samme avstand og bevege blikket horisontalt, blir det mindre jobb for de små musklene som regulerer fokus. Da får øyet jobbe mer effektivt.

I mørket er alle hjorter grå

…og alle rotvelter er det samme. I dårlig lys oppfatter vi ikke farger godt. Dette gjør at former blir vanskelige å skille fra omgivelsene. I tillegg vil bevegelser være vanskeligere å skille ut med skarpsynet fordi det ikke fungerer optimalt til dette. 

Hvis du posterer og blir usikker på om det du ser er ei rotvelte eller en hjort, så er det ofte slik at vi opplever at rotvelta beveger seg mer og mer når vi stirrer på det. Dette skjer fordi hjernen feiltolker det som øynene presenterer. 

Da er det lurt å flytte blikket litt over eller til siden for rotvelta, slik at den havner i det perifere synsfeltet. Fortsetter det å bevege seg? Da kan det faktisk hende at det er en hjort!

Man ser ikke med kikkerten

…men med øynene! Det eneste kikkerten gjør, er at den forstørrer synsfeltet slik at objekter fremstår som nærmere. Desto høyere forstørrelse, desto nærmere kommer det du ser på. Men høyere forstørrelse gjør det ikke nødvendigvis lettere å finne elg – særlig ikke hvis du bruker kikkerten feil. 

God bruk av kikkert krever at kikkerten holdes stabilt. Den trenger ikke stå på stativ hele tiden, men når du skal finne det som ikke vil bli funnet, er det best at du ikke lager noe bevegelse i kikkerten, særlig med høy forstørrelse. 

Da har jeg erfart at det er best å legge kikkerten an på noe stabilt, som en trefot, en skytestokk eller en ryggsekk. Dette er mye bedre enn å bare støtte albuene på knærne eller i verste fall bare holde kikkerten oppe ved hjelp av bicepsene.

Når kikkerten ligger i ro, kan vi bevege skarpsynet i samme mønster som vi bruker gjennom terrenget: La blikket gli i sikk sakk fra nært til fjernt. Husk å justere midtre fokushjul til den avstanden du skal observere på. Og så flytt kikkerten i side og høyde når du skal utover synsfeltet du har hatt.

5 tips til observasjonsteknikk

• Søk mest mulig støtte til kikkerten

• Jobb deg systematisk gjennom terrenget

• Beveg øynene først, deretter kikkerten

• Ha et åpent sinn, ikke forvent å se noe

• Ta pauser, bruk max 30 min i linsene