Det ble en eventyrlig høst med mange fine opplevelser, faktisk så fint at vi ville gjenta suksessen. Så i starten av februar 2018 kom lillebror Frithjof til verden. Han var også passe stor da høsten kom, og dermed ble det to nye måneder – denne gangen med to bikkjer og to barn på tur.
En lidenskap for jakt- og friluftsliv, å høste av det naturen har å by på, og å sette pris på naturen i seg selv, er noe Olav og jeg deler. Vi ønsker å videreføre disse grunnleggende verdiene og denne lidenskapen til våre barn. Vi ønsker også å fortsatt kunne dyrke våre hobbyer innenfor jakt- og friluftsliv, selv gjennom en hektisk småbarntilværelse.
Når interessene er like, gir det noen utfordringer med den kjente (jakt-)tidsklemma, men også noen nye muligheter: Vi var spente på om det kunne gjennomføres å ta med både ett og to barn på jakt.
Det er ikke selvsagt at dette er like enkelt å få til nå som før. Vår løsning ble en passe dose planlegging, en god innstilling, relativt generøst med tålmodighet, og litt lavere forventninger til fangst. Opplevelsene under første baby-høst ga oss også nyttige erfaringer, som du kanskje kan dra nytte av hvis du er i samme fase.
Planlegging av jakta begynner om våren – eller for vår del allerede ved unnfangelsen. For selve permisjonen må fritid settes av. Vi var i en heldig situasjon som gjorde at vi kunne ha ta felles permisjon begge ganger. Der var det bare ett års saksbehandlingstid og en del frem og tilbake med NAV som var den største utfordringen…
Så var det å finne områder å jakte i, samt egnede steder å bo som passet med små barn. Deretter måtte vi søke jaktkort, trene bikkjer, og komme oss på skytebanen. Sistnevnte skulle vise seg litt senere å ikke alltid bli prioritert høyt nok for enkelte. Men det deiligste var at vi sammen ellers kunne planlegge et liv i skogs-sus og dus.
«Selv om fryseboksen kanskje ikke blir helt stappfull, vil det å ta med barna på jakt fylle livet med mange gode opplevelser og minner sammen. Se på jakt med barn som en tilpasning, ikke som en begrensing for deg selv og din utøvelse av jakta.»
Vi har prøvd ulike former for jakt med smårollingene: I 2015 leide vi hjorteterreng i Voss, med støl på fjellet hvor vi kunne nyte late dager i strålende sol og se etter spor og tråkk på dagen, mens vi byttet på å poste og smyge tidlig på morgenen og om ettermiddagen til solen gikk glødende ned.
Det var en fin mulighet til å avvenne Karen til å sovne uten amming på kvelden: Mor gikk ut for å poste på kveldstrekket og far la Karen. Dette hadde vi ikke planlagt på forhånd, men når det ble slik, var det jo bare en fordel.
Erfaringene fra denne turen var at stølslivet funket veldig fint, med tre pakker våtservietter og nok morsmelkerstatning når mor skulle på jakt. Det ble dessverre ingen hjort på denne turen, men det var i hvert fall ingen hindring å ha med barn på denne typen jakt, så lenge vi ikke la opp til drivjakt.
Drivjakt er derimot en mulighet når barna blir større og kan være med og drive frem hjorten til foreldrene på post, eller du kan gå alene på post og får lagt opp ammepauser mellom drevene.
Det gjorde vi på den årlige elgjentejakta i Nord-Odal. Da var Olav med og passet veslefrøkna. Med egen jaktradio kunne han følge med på hva som skjedde i skogen like ved. Dermed satt han klar ved bålet når drevet var omme og Karen skulle få maten fra mors bryst. Han fikk også tilbud om å være med på et drev og fylle en post som det var nyttig å lukke for en elg på avveie. Så drivjakt er også mulig!
Fuglejakt er det vi bedriver mest. Vi har to strihårete vorstehere som gjør jakta enda mer komplett. Vi trodde det ville bli vanskelig å gå på fuglejakt og skyte med et spebarn på ryggen, men det gikk veldig bra. Hør bare her:
Lyden av standvarsleren vitner om at det er ryper i terrenget og at unghunden Vindja har funnet dem. Men hvor lenge klarer hun å stå? Vil en liten bevegelse av en hvit fjær være nok til å lokke henne ut av standen og i hundreogtjue over alle hauger? Det har jo skjedd før…
Jeg ser bort på Karen som sover trygt inntil pappas rygg. Lite aner hun om hva som er i ferd med å skje. Olav ser ned på GPS’en og peker i retning hvor Vindja står. Trangen etter å løpe bort for å ikke gå glipp av en skuddsjanse, bremses av tanken på å ikke stresse hundefører, skytter og ikke minst hunden som står i konsentrert stand.
Vi går behersket, men i raskt tempo mot standvarsler-lyden og der pilen peker. Over en liten knaus får vi øye på Vindja i spikerstand. Det er ingen tvil om hva som trykker i lyngen foran henne.
Pulsen stiger, men Karen sover like rolig. Vi sniker oss rolig fremover samtidig som Vindja får bekreftelse på at det hun gjør er riktig og at hun bare må fortsette å gjøre det litt til. En strihåret fot løftes likevel forsiktig opp og neste fot vil følge etter.
– Nei, Vindja, nå må du vente, sier jeg rolig mens jeg sakte nærmer meg hunden med hagla klar. Spenningen ligger som et trykkende teppe over oss alle.
Idet jeg kommer frem til Vindja, kan jeg endelig gi signalet om at kysten er klar og at hun skal reise fugl. Og hun er ikke vond å be! I en forrykende fart setter hun kursen mot vierkjerret foran oss. Om lag tjue meter foran oss flakser det opp fem flotte ryper. Som avtalt finner jeg en rype jeg følger med hagla og konsentrerer meg om å plassere skuddet.
Omtrent samtidig som smellet kommer, ljomer det ut en bestemt sitt-kommando fra Olav utover fjellheimen. Rypa og rompa til bikkja går i bakken samtidig.
Jubelen over godt jaktsamarbeid, vellykket dressurtrening og nødvendige treningstimer på skytebanen gjenspeiles i lettet latter og høye tilsnakk. Karen er kanskje ikke ferdig med duppen sin, men dette spetakkelet klarer hun ikke sove seg gjennom.
På fuglejakta byttet vi på, slik at en gikk med hagle og den andre med Karen i bæresele. Den hadde også ansvar for å følge opp Vindja i stand med line hvis det var behov for det.
Det passet fint med Karens soverutiner å ha med henne på fuglejakt. Hun sov stort sett i bæreselen når vi jaktet, og i pausene var det amming og lek i lyngen. Det er også viktig for en unghund å få rikelig med pauser, så baby og unghund kan anbefales!
Været har selvfølgelig en del å si: Alt blir enklere med fint vær og øker trivselen for store og små. Vi gjentok suksessen med flere ryper for Vindja, og gleden var stor da både mamma og pappa kunne forære Karen hver sin skutte rype til Karen på 6 måneders-dagen!
Å gå på fuglejakt med spedbarn fungerte overraskende fint. Det er flotte omgivelser å amme i, lett å organisere nok pauser med lek i lyngen, samt at de fleste spebarn sover godt i bæresele.
Derfor ville vi prøve det samme med minstemann og regnet med at det skulle gå like greit. Høsten 2018 hadde vi i tillegg en bestemt og glad 3,5 åring og ei bartejente til, da vi mellom Karen og Frithjof hadde et valpekull på Vindja der vi beholdt datteren Tyri. Dermed ble det felles jakt- og babypermisjon denne gangen også! Vi var heldige og fikk innvilget søknad på jaktkort hos Statskog ved Store Hukkelvatn i Singsås (Trøndelag).
Her skulle vi bo i en gammel koie med ett enkelt rom, helt nede ved vannkanten. Vi var temmelig spente på veien inn, da ingen av oss hadde vært der før og vi måtte gå 2 km fra bilen. Bløtt myrterreng kan være tungt nok for voksne bein, så det var en stri tørn å komme seg inn med 20 kg sekk på ryggen. Det er jo ikke lite stæsj en skal ha med seg som småbarnsfamilie. Selv om vi nok aldri har brukt så lang tid på 2 km, kom vi oss frem i tussmørket.
Ved koia hersker det total stillhet, bortsett fra suset i furukrona og fisken som vaker med små plopp langt ute i mørket. Her er ingen mobildekning å oppdrive. Ingen hus, veier eller andre menneskelige inngrep så langt øyet kan se. Her skal vi leve det etterlengtede enkle livet vi drømmer om i den travle hverdagen, som gir oss tid til å tenke og reflektere. Tid til å være ordentlig sammen og til stede.
Klokka blir lagt bort første dag, og med den forsvinner tidsjaget. Her er det bare å stå opp når minstemann våkner – og da er det gjerne såpass tidlig at det snart er klart for å dra på jakt. Vi er litt spente på hvordan det skal gå med dag-sovingen, siden vogn er uaktuelt å dra inn og han ikke er vant til å sove inne. Hengekøye er løsningen – og det funker veldig bra! På dagen blir han vugget i søvn mellom to trær og sover godt.
En viktig side ved det enkle hyttelivet med spedbarn, er at det som går inn, kommer ut igjen i bleien. Våtservietter og engangsbleier er følgelig veldig praktisk. Etterhvert blir vi noen racere på bleieskift med hodelykt.
Vi bytter på å jakte. For å øke spenningen for Karen, har vi med jaktradio og kan kommunisere underveis. Det blir også tid til et par turer med hele flokken. Da bærer vi hver vår unge på ryggen og går med hver vår hund. Haglesvingen påvirkes noe med bæremeis på ryggen, men da har man i hvert fall noe å skylde på…
Selv om dette er et meget bra rypeår mange steder i Norge, slår ikke prognosene helt til i dette terrenget. Og med altfor mange bom på de gode sjansene, bygger frustrasjonen seg gradvis opp hos undertegnede.
Men selv om det blir mye bom med hagla, blir det fullklaff når vi oppdager rein i håndkikkerten: Det viser seg at det er mye tamrein i området, noe som gir oss flere muligheter til å trene smyg med eldstejenta: Vi lister oss ut når vi oppdager flokken i det fjerne og kan forsiktig smyge oss nærmere og nærmere. Vi gjemmer oss bak trær og små hauger av lyng og mose. Etter hvert som vi kommer nærmere, legger vi oss ned og åler fremover på magen. Dette gir stor spenning og mestring for hver meter vi kommer nærmere!
Når flokken oppdager oss og legger på sprang, kan vi gå bort for å se på spor, møkk og hvor de har beitet. Det gir mye læring i å komme så tett på naturen!
Det blir noe fangst av orrfugl og rype, men det vi mesker oss mest i, er flott, smaksrik ørret! Vi setter flere garn og drar opp om lag 50 fisk. Å kunne kjenne litt på det å leve av det vi fangster, er smaken på det frie liv. Det fikk vi kjenne til gangs her ved Store Hukkelvatn.
Selv om kanskje ikke fryseboksen blir stappfull, vil det å ta med barna på jakt fylle livet med gode opplevelser og minner sammen. Se på jakt med barn som en tilpasning, ikke som en begrensing for deg selv og din utøvelse av jakta.
For oss ble felles jakt- og babypermisjon en unik mulighet til å bli bedre kjent som familie og en viktig del av det å bygge gode relasjoner og gjøre hyggelige ting sammen, samtidig som vi kunne fortsette å dyrke en hobby som i utgangpunktet ikke er så veldig barnevennlig.
I skrivende stund står det 10. september på kalenderen. Vi har tatt en tidlig høstferie, Olav er ute på første slipp med bartejentene som raser rundt i skogen og løper av seg den verste jaktiveren som har ligget latent siden vi pakket bilen og dro til fjells.
Etter en tidlig middag er det min tur og jeg skal jakte frem til høstmørket siger innover skogen. Barna er nå litt for tunge for bæremeis og litt for korte i beina til de lengste turene. Men vi legger opp til felles pølselunsj ved bålet ute i felten de dagene det er meldt best vær.
Salongrifla er også med, så eldstejenta kan prøve seg på et par skudd på blink. Vi får trigge jaktlysten der det trigges kan. Med noen tilpasninger, god planlegging, god tid, litt ekstra tålmodighet, litt lavere krav til fangst og godt humør kommer man langt!
OM JEGERJEGER er Norges største jaktblad og gir deg jaktglede hele året. Abonnenter får bladet 11 ganger i året og full tilgang til jeger.no. Her finner du blant annet et søkbart arkiv av jaktreportasjer, våpen- og andre utstyrstester, tips til hundehold og annet godt innhold. |
KontaktFri Flyt AS kundeservice@friflyt.no Vi svarer raskt på epost. NYHETSBREV Meld deg på nyhetsbrevet |
