Postskytten jakter fra ett bestemt punkt, hvorfra hen venter inn viltet. Skytten er altså på plass før viltet ankommer. Smygeren derimot avsøker et større eller mindre jaktområde og smyger innpå dyr som allerede er på plass. Hva foretrekker du? Når? Og er du i utgangspunktet en venter eller en smygende jeger?
Kamo: Kamuflering er en viktig del av forberedelsene. Ansiktsmaling eller et ansiktsnett hindrer at ansiktet fremstår som en fyrlykt.
Kjenn din motstander
Vi tar utgangspunktet i jakt på hjortedyr, enten den enslige jegeren eller som en del av et jaktlag. Og vi går rett på sak: Den største utfordringen i begge jaktformene er vinden. Om byttedyret får en mistanke gjennom syn eller hørsel, vil det i mange tilfeller forsøke å få denne mistanken bekreftet gjennom luktesansen. Og får viltet det, ja da kan du regne slaget som tapt. Å ha kontroll på vinden er derfor alfa og omega.
Postskytten må kanskje ta en omvei frem til posten for å ikke vindstøkke. Men vel fremme på post er utfordringen redusert til vindforholdene mellom der du sitter og der dyrene er forventet å ankomme.
I mange tilfeller har skytteren flere alternative posteringsplasser i jordekanten, rundt myra, dyretråkket etc alt avhengig av vindretningen. Og hen kan bruke skytetårn eller såkalte hochsitzen for å komme noen meter opp i terrenget slik at eventuelle vinddrag kanskje går over dyret. Alt blir enklere når man jakter fra et fast punkt med en forventet skyteretning.
LES OGSÅ: Slik får du flere dyr på post
Er det én faktor som er viktigere enn alt annet når du jakter på hjortevilt, så er det å ha kontroll på vinden. Får dyret lukten av deg, vil det ofte forsvinne. I mange tilfeller i det stille uten at du har merket det.
Smygeren derimot, vet verken skuddplass eller skuddretning på forhånd. Skal man trekke frem én joker i denne sammenhengen, så må det bli nettopp vinden. Får viltet teften av deg, har du tapt!
Uansett forholdsregler så må både sitteren og smygeren kontinuerlig sjekke vindretningen. Det er nesten alltid et aldri så lite drag i lufta. Når det er tilsynelatende vindstille, spres vitringen av deg som ringer i vannet og kan før eller siden nå frem til viltet.
Uansett jaktmetode, er en stabil vindtrekk å foretrekke. Generelt vil en stabil vindretning favorisere posteren mens såkalt vindstille eller hard vind (som bråker) gjerne favoriserer smygeren.
Denne bukken har en mistanke. Får han mistanken bekreftet gjennom nesa, så brøler han ikke, men forsvinner – gjerne i det stille uten at du merker det.
Gjør deg kjent i jaktterrenget
Spesielt den som smyger, men også sitteren vil ha stor nytte av å kjenne jaktterrenget. Det være seg kunnskap om beiteområder, dyretråkk, bekker, naturlige krysningspunkter etc.
Husk at de fleste dyrene er vanedyr. Jo bedre du kjenner omgivelsene og dyrene du skal jakte på, desto større sjanser har du for å lykkes. Også her er det stor forskjell på ‘å vente inn’ viltet på ett bestemt punkt i forhold til å jakte over et større område.
Kombinert med god kunnskap om viltets biologi vil spesielt smygeren ha stor nytte av å være en god kartleser. Har du begrenset kunnskap om jaktområdet, er det enkleste å finne seg en post; enten langs et tråkk eller i kanten av et beiteområde. Og så sitte der. Så kan heller den lommekjente smygeren forsiktig lure seg fra plass til plass.
Du har gjort hjemmeleksa; du har kontroll på vinden, du kjenner byttet du skal jakte på og du er rimelig godt kjent i terrenget.
Du er på vei ut. Neste steg er bekledningen. Også her går mye igjen hos posteren og smygeren. Men det er også ulike preferanser.
Et kamuflert skytetårn med sikker bakgrunn er et godt grunnlag for Dag når han lokker til seg en brunstig rådyrbukk. I tillegg blir også kulefang enklere da man ofte skyter på skrå nedover.
Bekledning
Mange dyr er nærsynte, men det betyr ikke at de ikke ser bevegelser. Vær spesielt oppmerksom på kontraster og at du ikke beveger deg inntil vegetasjon som lager støy. Løv som rasler, gress som rives av når du drar frem foten… Så lenge du smyger mot vegetasjon, er du aldri helt lydløs.
1. Dekk til ansikt og hender. Ansiktet og hendene er ofte markert lysere enn omgivelsene. Dekk deg til med tynne vanter, finlandshette eller tilsvarende. Andre går enda lengre og maler ansiktet i kamuflasjefarger med stifter beregnet på paintballmiljøet etc. En mellomting er ansiktsnett eller caps med brem til å skygge for ansiktet. Dette punktet blir viktigere desto kortere skuddholdet er og gjelder i høy grad både for sitteren og smygeren.
2. Ikke for mørke klær. De fleste jaktklær i Norden er for mørke. Ofte ser du en person på avstand som en svart skygge eller en silhuett. Dette punktet gjelder spesielt på lengre avstand og i åpne områder som smyging i fjellet, over et stort jorde, et hogstfelt og lignende. En postskytter i ro glir gjerne inn i landskapet, mens en mørk flekk i bevegelse…
3. Lydløse klær. Det er nesten umulig å smyge med stive klær. Dette gjelder også stoffer som gore-tex om det ikke er et mykt lag ytterst av f.eks ull, bomull eller fleece. Dra en grankvist ‘mothårs’ over plagget og du får en god indikasjon på hvor ‘lydløs’ du kan bli når du nærmer deg ditt bytte.
4. Behagelige klær. En frossen jeger er en dårlig jeger. For postskytten som skal være konsentrert over lengre tid fra et fast punkt, er varme, romslige klær med luftemuligheter avgjørende for å kunne regulere kroppstemperaturen. For sitteren er behagelige klær langt viktigere enn lydløse klær.
5. Tynne skosåler. De fleste feltskoene har så kraftige såler at foten blir ufølsom for underlaget: Man kjenner ikke tørrkvisten før det smeller. Kraftige joggesko eller lette sommerstøvler kan være et alternativ om det ikke blir for kaldt. De ivrigste smyger på sokkelesten. Et par sokker innerst, en plastpose for å holde deg tørr og så en kraftig, myk sokk utenpå. Da kjenner du kvisten før du tråkker på den, samtidig som du fremdeles er varm og tørr på føttene. Når først postskytteren er på post, har tynne skosåler ingen betydning. Derimot er det viktig at skytten er tørr og ikke fryser på bena, så et ekstra sokkeskift i sekken kan være gull verdt.
Les også
Test av 40 jaktdresser: Finnes det en vanntett jaktdress som også er lydløs? Henger pris og kvalitet sammen? Er det mulig å finne en jaktdress som passer til alle typer jakt? Vi tester jaktdresser til alle jaktformer og kårer best i test.
Kunnskap er makt. Et viltkamera har registrert bukken jevnlig så Elin visste på forhånd mye om bukkens vaner og uvaner. Et godt utgangspunkt, både for sitteren og smygeren.
Før du legger i vei – spesielt for smygeren
Ulike terrengtyper. Smygjakt kan drives i nesten alle typer terreng, men du smyger stillest langs stier, på fuktig mosemark eller i underskog uten tørrkvist. Gå heller store omveier på lydløst underlag enn en snarvei i ugreit terreng. Har du smygd langs en skogsvei, vet du at ‘gresstripa i midtrabatten’ er langt å foretrekke fremfor hjulsporene hvor smågrus knaser under føttene.
Rumpetaske/ enkel sekk. Litt mat, drikke, fyrstikker, kanskje en lett genser, en taustump, etc. Ting som kan komme godt med både om smygingen drar ut i tid, og når du skal gjøre opp byttet. Det beste er ofte ei rumpetaske, alternativt en liten sekk uten sidelommer slik at den ikke blir i veien for skytingen. Og den MÅ være av et mykt, lydløst materiale.
LES OGSÅ: Bli bedre på bevegelig vilt
Myk skogbunn er fin å smyge på. Men opplever du kvistknekk, så ikke fortvil: Det er tross alt en naturlig lyd i skogen. Avvent noen minutter og fortsett rolig videre.
Å smyge i terrenget eller å komme seg på post
Disse punktene er ofte avgjørende for den som smyger på dyr, men kan også være viktige for sitteren som nærmer seg posten (hvor det allerede kan stå dyr). Her forutsetter vi at jegeren har kontroll på vindretningen: Vindstøkker du dyret, kan du allerede regne smygingen som mislykket.
1. Sjekk vindretningen jevnlig. Vindretningen kan endre seg på kort tid og være anderledes oppe i høyden enn nede i dalen. Vær spesielt oppmerksom på kastevinder i ulendt terreng.
2. Planlegg fremrykkingen. Er det punkter under fremrykkingen der du ikke vil klare å komme usett videre? Selv om mange dyr er nærsynte, kan de likevel oppfatte en skygge eller silhuett i bevegelse. Det kan være strategisk riktig å velge en stor omvei framfor å prøve en mer utfordrende rute.
3. Lavt i terrenget. Bekkedaler og senkninger i terrenget er ideelle steder å rykke fram. Unngå silhuetten: Om mulig, smyg heller et stykke ned i skråningen. Du mister kanskje noe overblikk, men du unngår at dyret ser en mistenkelig formasjon når det kaster opp hodet og ser seg kjapt rundt før det beiter videre.
4. Ta tak i kvistene. Når du smyger deg fram mellom trærne, vil kvistene ofte svinge raskt tilbake og lage en svooosj-lyd. Grip tak med hånda i kvister som kan røpe deg mens du passerer, og slipp dem tilbake uten for stort spenn.
5. Føl deg fram. En eneste kvist som knekker kan røpe deg. Skjer det, bør du stå stille i flere minutter, for kvisteknekk er tross alt naturlig lyd i naturen. Jamfør punktet over angående tynne såler.
Harald er den fødte postjeger. Og han får betalt i form av at han skyter langt mer enn de andre i hjortelaget. Er han svett når han kommer, skifter han klær (som stappes godt ned i jaktsekken), dels for å kunne sitte lenge i ro, dels for å få bort svettelukt. Men ikke minst: Han er årvåken!
Du nærmer deg
Disse punktene er spesielt viktige for smygeren som nærmer seg et konkret vilt, men gjelder også for sitteren om viltet er allerede på plass når hen ankommer posten.
1. Høy og lav smyging. Terrenget og byttedyret avgjør om du skal gå oppreist, bøyd, krype, åle eller rulle deg fram. Ofte blir tilnærmingen lavere og mer krevende samtidig som fremdriften reduseres jo nærmere du er viltet.
2. Sakte bevegelser. Dyr kan godta mange endringer i landskapet rundt seg bare de skjer sakte nok. I noen tilfeller kan du passere åpne felter fullt synlig om du bryter den oppreiste menneskeformen og alt foregår med saaaaakte bevegelser. Se likevel punktet over om å planlegge fremrykkingen.
3. Rettlinjet framrykking. Dyr er langt mer oppmerksomme for bevegelser mot siden, opp eller ned enn rett imot. Går du rett imot, er det ofte utrolig hva de kan godta. Men husk sakte bevegelser, jamfør over.
4. Frys bevegelsen. Dyr kan plutselig heve hodet og nistirre mot deg. Da har de sett eller hørt noe mistenkelig, og det er avgjørende at du låser dine bevegelser og blir stående helt i ro. Hvis du etter hvert ikke klarer å holde balansen midt i steget, så forsøk å foreta en jevn bevegelse ned mot bakken.
5. Bråk på rett tidspunkt. Innimellom må du bare lage lyd - som når du passerer ei ur av småstein, går i tørrkvist eller krysser en grusete skogsvei. Gjør det når dyret selv lager støy, beveger seg, spiser eller klør seg.
6. Hastverk er lastverk. Kanskje det viktigste rådet i tillegg til å ta hensyn til vinden: Bruk gooood tid. Som oftest har du bedre tid enn du tror. Smyger du på et konkret dyr, så konsentrer deg om denne ene tilnærmingen. Gjør det skikkelig og spar de andre mulighetene til neste gang. Husk at halvgjort ikke er ugjort: Har du støkket dyret i et mislykket forsøk, kan du også ha mistet sjansene for fremtidige økter.
Når jakta lykkes, har man all grunn til å være stolt av utbyttet, uansett om du har sittet og ventet eller du har smøget. Og er hunden en vesentlig del av jakta, så er det naturlig at den også får en del av æren.
På post
1. Klar? Det første den erfarne jegeren gjør etter ankomst, er å sjekke skyteskårer og skuddvinkler. Kanskje sage av en liten kvist som kan hindre et godt skudd? Prøvesikting i ulike avstander og retninger? Vurdere avstander og justere forstørrelsen på kikkertsiktet? Viktige punkter for et sikkert skudd og elementer en smyger bare kan drømme om.
2. Klesskift? Kanskje har du svettet på vei til post og føler behov for å skifte om? Ha gjerne med et undertøyskifte slik at du er tørr, en ullgenser for å holde varmen og ei skalljakke utenpå for å holde vind og regn ute. Da er du komfortabel. Og klar til å yte. En frossen jeger er en dårlig jeger.
3. Skytetårn: Sitt høyt. Det er alltid en fordel å komme noen meter over bakkenivå, om det så bare er to-tre meter opp. Du får mye bedre oversikt, du får et bedre kulefang og det er større sjanse for at et vindpust på avveie vil passere over hodet på dyrene. Men vær obs på silhuetten. Mange skytetårn er dekket til på sidene eller i det minste med en bakvegg. Dels øker det komforten ved å redusere vindtrekken, men det gjør også at du ikke blir sittende i silhuett.
4. Tenk silhuett. Å tenke silhuett er å tenke kontraster. Om hjortedyrene er nærsynte, så ser de mørke silhuetter opp mot himmelen eller mot et lyst jorde bak deg. Kan du ikke få ryggdekning, må du i alle fall sitte helt i ro! I mange tilfeller er det tilstrekkelig å sette seg inntil ei trerot eller et par meter ned i skråningen fremfor å sitte på toppen og du glir mer i ett med omgivelsene. Husk at dyrene ofte vil se mot deg på skrå nedenfra.
5. Sitt i ro. Dette er spesielt viktig om man ikke har ryggdekning. Se punktene over.
6. Årvåkenhet. Den ideelle postskytten er hele tiden i beredskap og lytter til skogens signaler. Nesten uhørlige kvistknekk kan bety at dyr er på vei, det samme om meiser, trost og nøtteskrike blir forstyrret i matletinga. Fanger du opp slike signaler, er du forberedt på en helt annen måte enn om tankene dine ble igjen på kontoret.
7. Konsentrasjon. Det er nok på konsentrasjon over tid vi har de største forskjellene mellom ’nullene’ og ’gullene’. Å være konsentrert den første halvtimen ’uten at noe’ skjer er sjelden en stor utfordring. En time og oppmerksomheten avtar for mange. En ny time og det er bare de virkelige jegerne som fremdeles er på hugget.
8. Så helt til slutt: Et bål for kosen? Mange drevne postskyttere er kjappe med fyrstikka. MEN det forutsetter at veden – også tennveden – ligger klar på forhånd, eventuelt ligger lett tilgjengelig i sekken. Å starte postlivet med vedhogst, er forbeholdt harejegere!
LES OGSÅ: Slik tar du med barna på jakt
Konklusjon
Det finnes flere veier frem til Rom. Å jakte fra ett bestemt punkt kontra å jakte over et større område, setter ulike krav til skytteren både med hensyn til kunnskap, framferd og tidsbruk. Har du to timer på deg etter dagens gjøremål, eller har du dagen? I mange tilfeller kombineres disse to strategiene alt etter de rådende forhold.
Har du lykkes, kan du forhåpentligvis rette våpenet (eller kameraet?) mot byttet i visshet om at dette har du jobbet for. Men skulle dyret forsvinne underveis, er det viktig å analysere hva som gikk galt. Kanskje var det ikke deg i det hele tatt, men at dyret av helt andre årsaker har trukket bort fra plassen. Eller du gjorde en feil – en fatal feil som du lærer av til neste gang. Du mistet kanskje byttet, men du er en viktig erfaring rikere.
Skitt jakt
