Munkefisen døser gråhvit over den vesle, nattsvarte skogholmen i sørenden av Stormyra der elgposten ligger. Et svakt, men tydelig vinddrag puster jegeren i nakken der han tar seg over den skvulpende myra. En morgenkvikk trost tar til vingene og skvaldrer høylytt ut advarsler om at det er fremmedfolk på ferde.
Hva kan han gjøre for å øke sannsynligheten av å få dyr på post?
Den høyreiste figuren i stive tekstiler fra et militært overskuddslager brøyter seg gjennom bustelyng og tørrgran i myrkanten. Brått bøyer han seg og bretter stivtæla myrgras til side: Djupe tråkk av tunge klauver med bløte sidekanter!
Her har det gått elg i dag tidlig. «Trolig står de i kanten av snauhogsten mot nabovaldet», tenker han optimistisk.
Guide: Bruk munnen for å lokke elgen inn
Han tråkker ivrig i land på fjellrabben og parkerer stolsekken skramlende på ujevnt grunnfjell. Magasinet med grovt skyts dunkes på plass før en 9,3-sigar slarker høylytt inn i kammeret. Et overivrig magadrag av rullingsen gjør at morgenstilla splintrer idet tørrhosten omtrent brekker den hengslete karen i to.
Nå kan elgen komme!
GODT INNAFOR: Tilpass rifla etter viltart og forhold. Ei tilpassa og innskutt jaktrifle i et fornuftig kaliber med tanke på skuddavstand og viltets størrelse, borger for knall og fall!
Under Dianas vinger
Men det er nettopp det den sjelden gjør. Det er påfallende at i de fleste jaktlag er det én eller flere som omtrent aldri ser elg, og som enda sjeldnere får skutt.
Samtidig er det som regel én jeger i hvert lag som bestandig er ditto heldig: Nesten uansett hvor han blir plassert, kommer det en eller flere elger på besøk.
Skyldes det rein og skjær flaks?
Eller er disse få av Dianas utvalgte disipler dyktigere jegere enn oss andre?
Du skal ikke se bort fra det.
Guide: Slik blir du en bedre posteringsjeger
Hemmeligheten med å få storvilt på post, er sammensatt av en rekke forhold. Men grunnsteinen er jegerens evne til å ta forholdsregler for at elgen, hjorten eller rådyret ikke ser deg før du ser dem.
I BAKLEKSA: Ofte kan en godt plassert bakpost være lur! Ved vanskelig og ustabil vind kan postrekka fort værstøkke slik at drevdyra kaster tilbake og ut av drevet– hvis ikke noen bekler den lure bakposten!
Tenk som et dyr
En erfaren og dyktig postjeger har nesten lært seg å «tenke som et vilt dyr»: Hvordan bruker dyret terreng og værdrag? Hvor bør jeg sitte for at hjorteviltet ikke skal avsløre meg med sansene sine?
Hjorteviltets primære sanseforsvar er basert på lukt og hørsel. Derimot er ikke synet så imponerende. De er langt fra blinde, men synets varsellamper trigges først og fremst av raske bevegelser og unaturlige avvik.
Det betyr at en god postjeger ikke behøver se ut som en geriljasoldat. Personlig tror jeg ikke det kreves kamuflasjeklær eller ansiktsmaske på elgjakt, men hjorten er nok mer vâr. Det er likevel en fordel at jegeren ikke har klær som avviker mye i farge og struktur fra terrenget.
LOVLIG SMYGING: Ved samjakt må forflytning av postjegere kun skje etter avtale med jaktleder. Hvis dette er mulig uten at det oppstår farlige situasjoner, kan det være svært effektivt!
Spis jevnt, drikk lite
En dyktig postjeger bør klare å opprettholde konsentrasjonen i kanskje både tre og fire timer (så lange drev er sjelden særlig effektive uansett, men enkelte ganger gjør terrenget det påkrevd). Det krever sin mann eller kvinne, ikke minst på kalde, vindfulle dager hvor det etter hvert kan være vanskelig å sitte stille.
Stortest: Hva er den beste posteringsposen?
Da er det nødvendig ikke bare å kle seg godt, men faktisk også tenke kosthold. For å avgi sikre skudd etter timer i konsentrasjon, er det viktig å ha jevnt blodsukker: Spis lite og ofte, og drikk litt innimellom.
Men ikke så mye at du må gjøre ditt fornødne på post: For elgen lukter menneskene ille nok til vanlig, om det ikke i tillegg skal ligge et ullent teppe av urin rundt posten. Og ønsker du å felle hjortevilt, er det iallfall om å gjøre å ”blæs tor bæljen” før du begir deg skogen i vold.
SKYTESTØTTE: En enkel form for skytestokk gir ekstra trygghet i form av både fysisk og psykisk støtte, ikke minst i uventede og kjappe situasjoner.
Bål og røyk
Bål og røyking på post er det svært variable erfaringer med. Generelt tror jeg det er bedre å fyre bål og ikke fryse, ikke minst fordi en iskald jeger er en elendig skytter! Det hjelper ikke om viltet kommer, hvis du ikke makter å avfyre et velplassert skudd.
I motsetning til hundeføreren som helst vil drasse på minst mulig, og dermed kanskje velger ei lett rifle, kan posteringsjegeren med fordel velge noe tyngre skyts.
Det er vanligvis mer stødig å skyte godt med et forholdsvis tungt våpen, uten at kaliberet bør være av de verste: Det krever mer skytetrening for å mestre grove kaliber med hard rekyl enn et vanlig 30. kaliber.
NATURLIG TÅRNPOST: Bedre post enn et frodig eiketre som dette skal man lete lenge etter: Fantastisk oversikt og trygt kulefang, samt ikke minst liten sjanse for å bli avslørt av skiftende vind.
14 dødelige bud
Som hundefører har jeg observert litt av hvert når jeg nærmer meg postene. Jeg har derfor laget 14 enkle bud som jeg prøver å følge når jeg selv bekler en post. Følger du disse, er sjansene mye større til å få hjortevilt på post.
1. Trø varsomt: Beveg deg lydløst og rolig også når du går på post. Unngå tett vegetasjon som skraper langs stiv goretex. Se hvor du plasserer grove jaktstøvler blant kvist og kvas.
2. Gå i skjul fram til posten: Ikke vis deg på åpne myrer og hogster, selv om veien er lengre rundt. Tenk på hvor det kan stå vilt, og hvordan du minst mulig bemerket kommer deg på post. Det krever litt ekstrainnsats, men gir deg bedre odds enn om elgen ser hvor du setter deg.
3. Konsentrer deg: Fra du går ut, må du ha dagens oppgave i pannebrasken. Slamring i bildører og stadig justering av jaktdressens borrelåser gjør at hjorteviltets store ørelurer settes i beredskap. Det stille skogsmiljøet er plutselig fylt med uvant og alarmerende støy!
4. Bruk god tid: En del hundeførere har det for travelt med å slippe hunden. Postene må få tid til å komme seg på plass på en fornuftig måte. Lange, raske marsjer gir svette jegere, noe som både skaper en aura av menneskelukt rundt postene og gir kalde jegere.
5. Sitt på bakpost: Hvor mange har ikke opplevd at viltet kaster unna for postens innspor, runder hundefører og smetter i sikkerhet ved å gå med vinden? Derfor er det verdt å ha en bakpost eller to på strategiske overganger.
PÅ VEI: Vær på vakt, hold ører og øyne åpne på vei fram til posten. Det kan være gode sjanser for skudd på lovlig vilt hvis du jakter deg ut.
6. Tenk på vinden: Mange hundeførere er flinke til å kontrollere vindretningen jevnlig, slik at hunden får utnyttet værdraget. Hvor mange postjegere ofrer dette en tanke underveis?
Hvor ofte har jeg ikke som bandhundfører sett elgen vinkle for menneskelig svettelukt? Når den til slutt har full oversikt, smetter den ut gjennom postrekka der det er glissent nok. Må du gjøre ditt fornødne på post, så grav det ned eller dekk godt med mose umiddelbart.
7. Vurder posten: Mange steder kreves strenge skuddsoner, og de skal overholdes av hensyn til postrekka og hundefører. Men noen ganger kan eksakt plassering justeres litt: Noen få meter kan avgjøre hvordan vinden fører kroppslukten din rundt posten.
«Det er alltid bra å være høyt plassert på de postene der dette er mulig. Du har utrolig mye bedre oversikt to-tre meter over bakken, samtidig som uventede kastevinder da ikke blåser menneskelukt rett i nesen på dyrene. Sikkerhetsmessig er det også fordelaktig å skyte på skrå ned mot bakken.»
8. Sitt høyt: Det er alltid bra å være høyt plassert når dette er mulig. Du har utrolig mye bedre oversikt to-tre meter over bakken, samtidig som uventede kastevinder da ikke blåser menneskelukt rett i nesen på dyrene. Sikkerhetsmessig er det også fordelaktig å skyte på skrå ned mot bakken.
9. Tid for kos: De fleste begynner å bli utålmodige etter en times tid. Når klokka runder to timer, må vi jobbe for å holde konsentrasjonen oppe. Da er det fram med ståltermosen, knaske en bit sjokolade og tenne dagens femte røyk. Alt er en del av kosen, men det MÅ foregå lydløst. På stille dager bærer lyden utrolig langt!
BEDRE SKUDDSJANSER: Selv ved bruk av relativt lave jakttårn, kan du øke antall skuddsjanser betraktelig, særlig hvis alternativet er å ikke få rent skuddfelt der elgen stopper i myrkanten.
10. Den glade vandrer: Sitt stille, og ikke vals fram og tilbake rundt posten. Ideelt sett er hodet det eneste som skal bevege seg. Vri hodet sakte fram og tilbake mens øynene skanner omgivelsene, for bevegelser er lettest å oppdage – både for deg og viltet.
Dyr som står i ro, kan være omtrent umulige å få øye på, og slik er det med deg også.
11. Følg med: Vær i beredskap og bruk ørene til å fange inn skogens signaler selv om tida kan falle lang. Nesten uhørlige kvistknekk kan bety at dyr er på vei, det samme hvis trost og nøtteskrike blir forstyrret i matleitinga.
Da rekker du forberede deg til skudd på en helt annen måte enn hvis tankene fortsatt er sysselsatt med hverdagslige ting.
12. Tenk på silhuetten: Mange postjegere vegrer seg mot kamuflasjehansker og ansiktsmaske på post, men viltet ser det som avviker i form og farge fra omgivelsene. Derfor er det viktig iallfall å sitte slik at du ikke utgjør en stor silhuett mot en lys himmel, eller en svart flekk på et lysegrått berg.
13. Hold kjeft: Selv om dagens jaktradioer gir en radikal forbedring med ørepropp og mikrofon, skravles det altfor mye! I prinsippet er det kun hundefører som skal gi informasjon underveis, og naturligvis den postjeger som skyter på vilt eller kan melde noe av betydning for drevets gjennomføring.
Bruk heller kvelden til å ha det sosialt.
14. Benytt sjansene: Sist, men ikke minst, er det viktig at en postjeger som vil noe mer i skogen enn bare å nyte stillheten, må beherske rifla gjennom så mye trening som mulig. Først da har du nødvendig selvsikkerhet og er i stand til å ta vare på skuddsjanser som mindre vante skyttere må avstå fra.
MINDRE JUSTERING: Uten å fravike ufravikelige posteringsordre, er det ofte mulig å flytte seg 10-15 meter og dermed skjerme seg fra en direkte ødeleggende vindretning som kan skremme innkommende vilt.
