Jenter kan også skyte

Slik er det også denne natten. Stillheten avbrytes kun av våre forsiktige, knasende fotspor mot den kalde snøen. Det er minst 30 blå på gradestokken, og frostrøyken står rundt oss.

Olav vil prøve lykken langs et hjortetråkk som fører ned til bøen. Eirik og jeg skal postere ved en glugge inne på låven under morgenens hjortejakt. 

Vi sniker oss med museskritt over låvebrua og bort til glugga. Her er det fin oversikt over den opplyste bøen som bader i måneskinnet. Vi vet det er stor sannsynlighet for å se hjort denne natten, men vil den komme nærme nok til å gi skuddsjanse?

Dette må vi fint stå og gruble på, mens vi venter og venter i total stillhet, bare avbrutt av en og annen rautende ku nede i fjøset.

Korte bein, første gang

Første gang på jakt. Jeg var fem måneder gammel, på Prestmyran langt inne i de dypeste skoger utenfor Kongsvinger der jeg vokste opp. Med hørselvern og i bæremeis på pappas rygg, bar det av gårde på skogsfugljakt. 

Det er mulig det var her det begynte, selv om det skulle ta mange år før jegerprøve, ubrukelig jaktbikkje, og egen hagle ble et faktum. 

Etter dette har det blitt mange jaktturer – og mange tanker og erfaringer med jakt i et feminint perspektiv. 

Iveren etter å være med på jakt har nesten alltid vært der. Kanskje ikke som fem måneder gammel, men som svært overbevisende fireåring, som mente at beina var mer enn lange nok til å tråkke gjennom blaut myr og tett skog en hel dag. Det var nok ikke bare enkelt for en far å si «nei, du må bli hjemme». 

Enklere var turene da beina faktisk ble lange nok til å traske i myra og svarteste skauen i timesvis. Da kunne vi dra avgårde på jakt sammen, pappa og jeg. 

Jeg var heldig som hadde foreldre som alltid var positive og oppfordret til et bredt spekter av jakt- og friluftsliv. At jeg var jente, hadde ingen betydning. Mamma og pappa visste hvor viktige verdier det gir å være glad i å bruke naturen, jakte, samarbeide med hunden og høste av naturens goder. Det var dét som skulle formidles videre. Det har jo ingenting med kjønn å gjøre – eller hva? 

Jeg vil si de har lyktes med sitt prosjekt.

LES OGSÅ: Hjortejegerens supertips

Taktisk mann

I tillegg har jeg en mann som er dyktig og ivrig jeger, som har dratt meg med og bidratt til økt jaktlyst. Det var bedre å kaste seg med, enn å irritere seg over all tid- og pengebruk på en interesse vi faktisk delte. På den andre siden var det nok taktisk lurt av ham å be meg med, nettopp av samme årsak. 

I dag kan jeg lett si at det å være ute i naturen, og det å være på jakt, knapt kan overvurderes. Det gir storslåtte naturopplevelser:

Vandre over endeløse vidder etter sky rein som arter seg som små svarte prikker mot horisonten langt der borte. Smyge inn i dype skoger etter tiur som lurer seg avgårde langs bakken, før den kaster seg på vingene og dundrer som et godstog gjennom skogens stillhet. Tusle over ei fargesprakende myr på vei til en lovende elgpost i den duggfriske morgenen. 

På post kan du sitte i timesvis og lytte til total stillhet, mens du tar inn de små detaljene: En liten maur som iherdig forsøker å dra med seg en barnål på dens egen størrelse. Forundringen over naturens små undere avbrytes av losen til bikkja i det fjerne, og den brakende lyden av elgen som plutselig kommer luntende ut av skogen femti meter foran nettopp din post i dag. 

I dette øyeblikket henter du frem alt du har lært om avstander, riktig siktepunkt og konsentrasjon, mens du samtidig roper et «hei» for å stoppe elgen. Det er da du skal beholde roen, avfyre skuddet og kjenne lettelse, takknemlighet og glede over at alt klaffet under jakta.

Spissbukkens inntreden

Jeg skvetter: Er ikke det hodet til en hjort? Eller er det bare to greiner som ser ut som et gevir?

Det er utrolig hvor mye som blir til en hjort bare du stirrer lenge nok utover bøen. 

Men lyden av små klover som knaser i det snødekte gresset, er ikke til å ta feil av. En flott spissbukk viser seg i månelyset. Varsomt trår det elegante dyret ut på marken før det stopper opp et evigvarende sekund.

Så begynner bukken å beite seg forsiktig bortover mot oss. Nå og da reiser den vaktsomt på hodet og kikker rundt seg. Lar ørene fange opp mulige mistenkelige lyder, mens nesen drar inn lukter som kan fortelle hjorten om uante farer. 

Bak gluggen kjenner jeg forventningen stige og grepet tetne til om våpenet.

Ubrukelige bikkjer

Å være jeger, er å oppleve at treningstimene på skytebanen gir mening i praksis. At teorien om å sette det perfekte skuddet, gir den tryggheten du trenger for å skyte i riktig tid på riktig sted.

Som jeger kan du høste av det naturen har å by på, og selv være bidragsyter til at fryseboksen fylles med sunn og god mat som kan nytes gjennom en lang vinter. 

Å gå på jakt er en fantastisk avkobling fra det ellers så intensive livet vi lever. Det gir frisk luft, det gir trening for både bikkja og deg. Jakta byr på sosialt samvær med andre som deler den samme entusiasmen for lidenskapen som jakta kan bli. 

Selv har jeg opplevd at lidenskapen har bygget seg opp over tid. Den videre jegerkarrieren i tenårene fortsatte imidlertid ikke med jegerprøven, men med fuglehund: Som 15-åring ble det en egen pointer, men det tok ytterligere sju år før jeg somlet meg til å ta jegerprøven. 

Da var bikkjas jaktevner og -samspill for lengst over alle hauger, og den firbeinte fungerte best som kosegris og trekkhund. Men med en ivrig jaktende ektefelle har det blitt nye hunder, som i tillegg til kos og trekking også fungerer på jakt. 

LES OGSÅ: En jeger fryser aldri

Korte bein, andre gang

For spissbukken ute på den månelyse bøen ser alt som det pleier. Sulten fortsetter den å beite seg mot oss, og virker fornøyd med livet akkurat nå. 

Det gir oss svar på at vi er stille nok og at vinden utenfor fjøsveggene fortsatt står riktig. Trolig har vi også hjelp av både bråket og lukta fra kuene i etasjen under oss. 

Pulsen begynner å stige, men jeg klarer å beholde roen, til tross for at sekundene segler seg av gårde mens bukken sakte beiter mot oss. Helt til jeg skjønner at jeg ikke rekker opp til glugga! Når våpenet skal lirkes ut og peke nedover mot bøen, blir vinkelen for bratt til at jeg når opp og får bukken i sikte.

Huskelapp til meg selv: Test ulike skytestillinger og alle tenkelige situasjoner før dyret dukker opp…

Elgmagnetene fra Oslo

Det begynte med småviltjakt, men nysgjerrighet på den svært sosiale elgjakta gjorde at jeg meldte meg på elgjaktkurs for jenter hos Oslo jeger- og fiskerforening. Kurset ga et uvurderlig godt grunnlag for videre storviltjakt:

I tillegg til å lære det teoretiske rundt elgjakt, fikk vi mye og variert skytetrening med hver vår instruktør. Kurset ble avsluttet med jakt i Nord-Odal. Damegruppa fikk full uttelling da jeg felte min første elg på Kalvmyra. 

Inspirert av dette dannet vi fra kurset eget jaktlag. Fortsatt drar «Elgmagnetene» på høstens store eventyr, ti år etter at vi var på kurs. Etter hvert har det også blitt hjortejakt, selv om den svært oppmerksomme hjorten ikke alltid er like lett å lure, særlig når damer skal klemme frem maskuline hjortebrøl for å lokke den største av dem alle.

LES OGSÅ: Jegerjentene etablerer nettverk

Damenes innmarsj

Nå lurer du kanskje på hvor det feminine perspektivet er i alle disse betraktningene? Bortsett fra at det er en kvinnes hånd som skriver og at det er større sannsynlighet for å være en del av en guttegjeng som driver med jakt, tror jeg ikke det er så ulikt å være jeger, uansett om du er kvinne eller mann. 

Likevel har jegermiljøet i alle år vært svært mannsdominert. De siste årene har det imidlertid blitt satset mer på å rekruttere flere kvinner. Det har medført at stadig flere jenter tar jegerprøven og drar på jakt:

For 40 år siden var det bare 400 nordkvinner som årlig dro på jakt, mens det i fjor var 18.470 damer som betalte jegeravgift. Det er resultatet av et målrettet arbeid med å rekruttere flere kvinner, blant annet ved at lokallag tilbyr egne jentekurs.

Det er en fin måte å komme i gang på, og skaper kontakt med andre som har samme interesse. Terskelen har blitt lavere og det er økt fokus på jenter som jakter. Sånt heier vi på!

Skjelven skyting

Men akkurat nå hjelper det lite med heiing: Her jeg står i Fjaler-fjøset, går det opp for meg at beina nok en gang er blitt for korte! I hui og hast begynner Eirik og jeg lete etter noe jeg kan stå på.

En hvit plastikkstol er det beste vi har for hånden. Men det ene beinet på stolen er delvis knekt, så Eirik måtte holde stolen fast slik at jeg kan legge an så godt som mulig.

Litt skjelven kropp og ustødig stol utfyller kanskje hverandre? Ivrig og spent tar jeg et stort magadrag med luft, og lar det sakte sige ut samtidig som fingeren sakte krummes rundt avtrekkeren.

Men det er ikke et hvilket som helst avtrekk: Utstyrt med en kanon av en Mauser i 30-06 er avtrekket så tungt at jeg et øyeblikk frykter jeg må bruke begge hender for å avfyre skuddet.

Jeg klarer beholde roen og siktebildet. I smellet fra Mauseren ser jeg dyret ramle sammen i lyset under fullmånen. Kuenes rauting overdøves av gledeshyl.

Skitt jakt, fryseboksen skal fylles i år også, sa fattern! Mauseren er nå bytta ut med en Sako 85 – og nå sjekker jeg skytestilling og situasjoner hver gang jeg kommer på post.