Regn, slaps og snø. En svart novembermorgen gryr av dag. Vi har gjort avtale i det lokale jaktlaget om hjortejakt. Oppe i hjortelia og i fjellet har det kommet snø. Det er alltid spennende med sporsnø, særlig når det er årets første sporsnø.
Det er i ferd med å lysne idet jeg begynner å gå. De andre skal starte klokka ni. Oppe i lia går regnet over til sludd som legger seg på bakken, slik at det blir vått og glatt.
Brått ser jeg et ferskt spor i slapset nede i lyngen, en stor klauv! Er det en stor hjort? Jeg må kikke nøye etter, men nei, da ser jeg det: Det er slett ingen hjorteklauv, men avtrykk etter to mårlabber tett sammen! Avtrykket i det tynne slapslaget bare lignet på et klauvavtrykk ved første øyekast.
Tung tur
Litt høyere oppe er det helt hvitt, og det blir stadig tyngre å gå. Klokka passerer ni. Jeg tar opp jaktradioen og prater med de andre. De er på vei, men ennå har jeg langt igjen til posten.
Snøen vokser i høyden. Snart går den midt opp på leggen. Men i dag er det ingen hjortespor der jeg går. Har det ikke vært hjort i bevegelse i natt?
Omsider kommer jeg fram og finner posten. Her bør det være en sikker plass dersom det kommer dyr fra lia og vil opp mot fjellet. Det er i alle fall ikke tvil om vindretningen: Skodda driver forbi meg i dotter, mens snødrevet pisker imot. Men først må jegeren kle seg om for ei kald økt på post.
Les også våre supertips til hjortejakt
Ungbukk: Plutselig står den der, urørlig i det blasse lyset gjennom snødrevet.
Kald hjortepost
Jeg er våt av svette og nedbør. Av med klærne på overkroppen! Det gjelder å være rask i snøværet, for flakene klistrer seg til kroppen. På med tørr ullskjorte og flere gensere, før jeg hiver på meg den våte jakken. Så er det fram med fjellduken som blir tredd over hodet. Sånn, ferdig innpakket jeger – og først nå er hjorteposten klar.
Jeg får kontakt på jaktradioen og varsler at jeg er på plass. Men nede i lia er det blitt endringer: Bare en jeger kommer til å gå opp mot posten min. Det er Ivar Dag, som er lommekjent og helt sikkert finner dyra som trykker i skogen, mens Erling posterer lengre borti lia.
Det er bare spørsmål om hvilken retning dyra tar når de blir støkka: Stikker de ned i Svalia, er de trygge for oss alle. Slik er terrenget.
Jaja, her oppe er det bare å nyte dagen i fjellduken og vente på hjort. Jeg lurer ofte på hva jegerne gjorde før de hadde fjellduker og slikt: Hvordan overlevde de på post i slikt vær? Akkurat nå er den en veldig god beskyttelse mot vind og blautsnø.
Les vår test av varmende posteringsposer
På sporet
Brått hører jeg Ivar Dag på radioen. Han er på sporet etter hjort. Det overrasker meg ikke om det smeller der nede i lia straks! Men da skal det være godt håp her oppe der jeg sitter også.
Jeg skulle gjerne tatt opp termosen og fått meg en kopp varm drikke. Det hadde gjort godt nå, men det blir utsatt: Jeg må være klar med rifla. Plutselig kan hjorten være her.
Snøbygene kommer og går. Sikten er begrenset. Jeg blir i alle fall ikke fristet til noen lange hold i dag.
Bukk!
Plutselig, helt plutselig, står den der. En liten bukk. Den kommer rolig gående mellom kjerra i snødrevet. Jeg må vri kroppen litt mot venstre for å få den trygt plassert i kikkertsiktet.
Bukken stuper i smellen og ligger der. Jeg åpner rolig sluttstykket og tar vare på tomhylsa, før jeg fører en ny patron i kammeret og sikrer børsa. Bukken ligger fortsatt helt i ro.
«Vi går nedover mot bukken hundre meter lengre nede, men kroppen vil liksom ikke lystre. Det blir bare stive bevegelser. »
Dyr i drevet
Jeg kaller opp jaktkameratene nede i lia. Ivar Dag hører meg tydeligvis ikke nå, men Erling svarer og får formidlet videre til Ivar Dag at en spissbukk er felt. Nå sliter han sikkert godt med våtsnø i bratt og ulendt mark.
Etter hvert hører jeg Ivar Dag på jaktradioen igjen. Han er på sporet etter fem-seks dyr og lurer på om bukken var alene eller om det var flere dyr i følget? Nei, med bare ett dyr vet vi at det er «ferske» dyr i drevet. Her kan det komme flere sjanser, så nå gjelder det å være konsentrert og forberedt.
Men spora dreier ned i Svalia. Ivar Dag fortsetter likevel oppover, selv om håpet om flere dyr stadig blir mindre.
Tungt drev: Denne gang var det Ivar Dag Smiset som gjorde jobben og presset dyra opp lia. Jegeren på post fikk bukken ”servert” og er takknemlig. Her var det bare å løfte rifla og felle bukken.
Frost i kroppen
Ikke lenge etter ser jeg bevegelse mellom snøkledde kraggfuruer. Der kommer jegeren. Den lange, kalde økta på post er omsider over.
Jeg tømmer børsa og begynner å bevege kalde og stive lemmer. Så kravler jeg ut av fjellduken og stapper den ned i sekken med stive armer. Vi går nedover mot bukken hundre meter lengre nede, men kroppen vil liksom ikke lystre. Det blir bare stive bevegelser.
Når vi kommer ned til dyret, er det Ivar Dag som må dra kniven.
– No må du spring litt for å få varmen i deg, formaner han.
Han har selvfølgelig rett. Jeg er vel ikke i stand til å holde kniv akkurat nå.
Les test av varmeplagg
«Hvit og stiv»
Vel nede med slaktet forteller Ivar Dag resten av jaktlaget at posten var blåfrossen da han kom opp.
– Å, nei, får han til svar, – ikkje verre enn at hain løfta rifla og skæt hjort!
Jeg kommer i tanke om et uttrykk som ofte ble brukt den gangen jeg var jegertropp-soldat i Brigaden i Nord-Norge: Når forholdene var som aller verst, fingrene ble følelsesløse og kroppen stiv av kulde, kom det gjerne tørt fra en av soldatene i troppen:
«En jeger fryser aldri, han blir bare hvit og stiv.»
