Akkurat idet Vidar Almlid snur seg for å rette ut stolsekken og sette seg til, ser jeg det: I det duse morgenlyset smetter en rødbrun skygge over grasenga 150 meter nedafor hogsten der vi skal lokke ifra. Den blir borte i den trange skogstangen som danner skillet over mot den neste enga.

Jeg plystrer lavt og får Vidars oppmerksomhet. Med to pekefingre opp fra hodet signaliserer jeg at det er bukk på gang, ti sekunder etter at vi har kommet på post! Vidar har forlagt lokkefløyta si, men har stappa den gamle buttoloen i jakkelomma. Idet han bråsnur og bøyer seg for å få rompa ned på stolen, kommer et jublende vrinsk fra den forvorpne gummiputa.