Besværlige beilere i Beitstad

Men trøndere er ikke av det kresne slaget når det kommer til sangstemme. To sekund etter svarer en hes baryton nede fra skogtangen. Her bli' det liv!

Rød torpedo

Vidar lirker den egenrådige buttoloen opp fra lomma på ghillie-suiten. Sjekker raskt over rifla. Så klemmer han til tre-fire runder med hetsskrik. Joda, denne bukken er interessert: Sporenstreks svarer det nede i granholtet. Han er tydelig klar for å sjekke hvem det er som tramper i hans skog.

Vidar vil ikke at vi skal gi oss for mye til kjenne, så han holder an med lokkinga. Bukken småkjefter irritert på feigingen som ikke vil vise seg, og taktikken ser ut til å funke: Det går ikke lang tid før han kommer farende som en torpedo over den neste enga med stø kurs mot oss. Vidar synker sammen med rifla i anlegg, kald og rutinert etter utallige timer på jaktfeltbanen.

Men idet bukken skal til å hoppe av enga og inn i hogsten vår, vinkler han 60 grader til venstre inn bak et kratt og blir borte. Vi holder pusten. Sekundene går. Så hører vi ham bjeffe langt til venstre for oss. Og så enda lengre borte, før den stadig svakere bjeffinga begynner å gå i bue rundt oss unna i vinden.

Dødfødt post

Det var da som utgjort, etter en så lovende start! Jeg kaster et blikk til høyre, og blir vâr enda en rødbrun profil som er litt for mye i forkant av høstfargenes frammarsj. Men nei, det er ikke den andre bukken vi hørte, det er bare ei molefunken geit som står i villbringebær-kjerret og ser spørrende etter beileren som stakk.

Vidar har også dobbeltsjekka med kikkerten og avskrevet hogstens feminine innslag. Nå reiser han seg og signaliserer at vi skal prøve komme oss ut av vinden, i tilfelle bukken prøver sirkle oss inn. 

Vi trekker over på motsatt side av bergnabben, men innser at dette er temmelig dødfødt allerede før vi skal sette oss: Her ser vi bare utover et ungskogfelt der en lur bukkefant kan smyge seg umerkelig forbi på tjue meters hold hvis han har den minste mistanke. Og det har denne karen.

Flust med dyr

Nei, bedre å satse på andre jaktmarker. Morgenen er ennå ung, ettersom vi møttes i 4-tida på bygdavegen. For trøndernettene er korte ennå de første dagene av bukkejakta, så det gjelder å være tidlig på'n.

Vi smyger oss ut gjennom ungskogen samme vei som vi kom, og følger kanten av ei frodig graseng. Sjøl om tørkesommeren unektelig har satt sitt preg på tilveksten, er et tørrlagt Trøndelag omtrent like utenkelig som skog i Sahara.

Vidar slår inn på en gammel traktorvei innover skogen. Kvistavfall etter tømmerdrifta ligger fortsatt på kryss og tvers, så det er vanskelig å finne stille steder for å sette ned beina. Men det er ikke lange biten vi skal smyge, før vi nærmer oss en ny hogst. 

Og hver hogst, hver sin rådyrfamilie: Idet vi tar noen forsiktige skritt ut i lysninga, spretter to rådyr på beina. Ei geit og et lam står i frossen positur i to sekunder før de setter halestussen i været og firklauvene i bakken, mens de jumper i beste bambi-stil inn i skogen på motsatt side.

Jaja, det kan jo bety at det er bukk i nærheta? Vi sitter en halvtime til mens Vidar gjør noen forsøk med lokken, men uten annen respons enn et ekorn som nysgjerrig titter ned på oss. Når de første regndråpene begynner tromme lett på kamohetta, velger vi å kaste inn håndkleet for morgenøkta.

Prins i kongens land

Jordbruksbygda Beitstad ligger innerst i Beitstadfjorden, klemt mellom kommunesenteret Steinkjer i øst og Beitstadsundet inn forbi Malm i vest. Sjøl om Steinkjer er elgkommunen framfor noen, er det også godt rådyrland: 

Til tross for beliggenheta langt nord, er Beitstad og de andre bygdene rundt Beitstadfjorden forholdsvis snøfattige på grunn av fjordens nærhet og milde vintre. Og skulle det komme snø av betydning, er det kort vei ned til fjærasteinene. 

Det småkuperte landskapet med frodige grasenger og skogholmer, gir rådyra rikelig med både mat og skjul. Og fordi kjøttjakta etter elgen står høyest i kurs målt i trøndersk valuta, er rådyrjakta her rimelig overkommelig.

Bjørnen som krympa

Rune Busch er en av dem som verdsetter dette høyt. Egentlig fuglejeger og fuglehundmann på sin hals, men rådyrjakta har ei egen dragning på ham.

– Det starta da jeg tidlig i tenåra begynte med jakt hos onkelen min i Leksvika. Det gikk mest i duejakt på åkrene, med en gammel enkeltløper. Men jeg husker fortsatt første bukkemøte. Jeg satt på duepost, da jeg hørte et voldsomt brøl. Når du er 14-15 år, blir du ikke akkurat høy i hatten når noe sånt kommer bak fra skogen. Jeg var sikker på at det var en bjørn!

Men Rune ble samtidig merkelig fascinert av lyden. Og som tenåringer flest gjør i skrekkfilmer da, svarte Rune for å se hva som skjedde. Og jaggu fikk han svar.

– Det kom et brak, og jeg rakk tenke "Dæven, nå kommer bjørnen!" Men så kommer det sprettende et lite dyr på 25 kilo. Da var jeg fanga: Et så lite dyr med en så stor røst!

Rune begynte å smyge etter rådyra når han traff på dem i skogen. En gang fulgte han ei rågeit med tvillingkje i 2–3 km, tassende lydløst etter uten å støkke dem. Men han klarte ikke komme seg inn på skuddhold med hagla, sjelden nærmere enn 150 meter. Fascinasjonen for det lille klauvviltet fortsatte likevel bare å vokse – og snart ble det innkjøp av rifle.

«Men idet bukken skal til å hoppe av enga og inn i hogsten vår, vinkler han 60 grader til venstre inn bak et kratt og blir borte. Vi holder pusten. Sekundene går. Så hører vi ham bjeffe langt til venstre for oss.»

Sjelejakta

Vi sitter i ettermiddagssola på verandaen ovafor huset hans i Sør-Beitstad med utsyn til både regnbyger over stille fjord, beitemark, tett lauvskog med skjul og åpnere barskog bugnende av blåbær. Bedre kan ikke rådyra ha det – og rådyrjegeren: Rune jakter fra dørterskelen og har alt han trenger rundt seg.

– Jeg kaller det for sjelejakta mi. Greit nok, det er fuglejakta og hundesporten som jeg bruker mest tid og energi på. Men når jeg skal slappe av og virkelig kose meg, da smyger jeg på rådyr. 

Målet er å være smartere enn dyra, overliste dem, til tross for deres overlegne sanser. I terrenget på rundt 2500 mål feller han årlig bare et par dyr, men drøyer kosen i det lengste. Han har full kontroll på alt av bukker mens han peker og forklarer på kartet; her går en 6-takker, men den er litt mindre enn den sekstakkeren som går der. Og der borte bor en pusling av en spissbukk, og den kan jo alltids være aktuell å ta ut i høst. Og så er det bestandig noen slengere som stikker innom for å sjekke damer.

– Slik jeg jakter, med postering og forsiktig lokking, er det nesten så jeg får vondt av de dyra som jeg feller: De har ingen anelse, de lever sitt beste liv, spiser og er helt alene i skogen, og bang – så er det ferdig. Jeg blir nesten andektig de gangene jeg lykkes, og bare klipper over strengen. Det fins ikke et snev av adrenalin i kroppen deres, det er bare over. Det synes jeg er fint med den jaktformen som jeg driver, sier Rune ettertenksomt.

Lyden fra oss

Fordi Rune finner like stor fasinasjon i det å smyge rundt og observere dyra, som i det å lokke, pleier han ikke stresse med å bli ferdig i den heiteste brunsten. Han tar ut maks to dyr i terrenget; en bukk og et kje – gjerne et bukkelam hvis han får anledning til å bedømme kjønn. Aldri ei voksen geit. Derfor tør han ta seg tid til å observere, og tøyer gjerne jakta langt ut i oktober før han velger å sette sluttstreken.

– Jeg jakter egentlig mest fra rundt 20. september. Da er det gjerne lite respons på i å lokke direkte på bukken, slik at jeg heller lokker geit. For du kan være trygg på at bukkene er der og kikker etter damene, sjøl om brunsten er ferdig. Sølvbukken jeg skjøt i fjor for eksempel, kom smygende en time etter ei geit som jeg hadde lokka fram. 

Med denne jaktmetoden lærer Rune seg veldig mye om dyra, og slutter aldri å la seg fascinere over hvor uforutsigbart alt likevel er. Som da han klarte smyge seg innpå geit med trillingkje i pip åpent lende:

– Jeg gikk flere hundre meter over åpen åker, men sørga hele tida for å krøke meg nesten så mye at jeg slepte armene i bakken. Hver gang geita kikka opp, stoppa jeg. Jeg tror ikke hun oppfatta meg som noe truende objekt. Men jeg var rimelig heit i toppen da jeg endelig hadde kommet meg på skuddhold, humrer han.

Han nyter bare det å være til stede i skogen, lytte, ta innover seg lydene og fange opp det som rører seg både to og tre kilometer unna. Og undres over alle lydene som vi tobeinte omgir oss med.

Indianersmyg

Ettermiddagssola er i ferd med å bikke i kveldsfarger. Idet klokka vipper 7, trekker vi i jaktklærne. Ikke noe fancy smancy smygdress, men den samme jaktdressen han har brukt på bukkejakta i 15 år. Grønn ensfarga, ferdig snakka.

– Har aldri behøvd noe anna. Jeg kjenner postene mine og veit hvor greinene stikker ut i stien. Men de smygsokkene du har der, så interessante ut, myser han nyfikent når jeg drar ut et par «bjørnlabber» av sekken.

– Jeg ønsker holde bukkejakta så enkel som mulig og bruker lite utstyr. Men jeg har lenge vært på utkikk etter noen svære raggsokker som jeg kan trekke utapå jaktskoa, legger han til.

Og når vi kommer ut i skogen, er det tydelig at Rune legger sjela si i smyg. Beina løftes i lange og litt lealause steg, høyt over lyngen for ikke å subbe i kvist og kvas. Likevel lander de lett og lydløst, uten at en kvist knekker. Åler seg unna greiner som stikker inn i stien, hele tida med dønn fokus på det som skjer hundre meter foran, og ikke på skotuppene.

Åh du(e), som vi skvatt

Det bærer opp en skrent, inn på et platå over en berghump med spredt småfuru og blåbærlyng, før vi kommer inn i mørkere granskog. Vi går lettkledt for ikke å bli svett. 80 meter før vi kommer ut til åkerkanten med første post, tar vi noen minutter teknisk og trekker i tykkere klær. Så er det på med hansker og ansiktsmaske, sjekk av at hvert vårt våpen er ladd med henholdsvis ammunisjon og minnebrikke, før vi avanserer det siste stykket.

En langstrakt kornåker strekker seg flere hundre meter framover, med en liten arm som stikker opp i vinkel til høyre. Svaler suser lavt over modne bygg-aks, mens de hviner frydefullt over markens grøde. Sola gløtter fram og dynker åkerfargene i gull. Det er her den ene sekstakkeren, skogens prins, holder hoff.

Rune setter seg i le av ei skjørtegran som gir ham overheng og godt skjul fra sollyset. Først noen forsiktige pip fra et kje. Noen minutter venting. Ingen respons. Geit, hets og angst. Nope, null interesse. 

Bang! Jeg rekker bare ane en skygge før en piskesnert farer gjennom lufta. Iallfall kjennes det sånn, når tre ringduer bryter den fredfulle stillheta og slår inn i trærne rett over oss. Rune snur seg og himler med øynene. Vi skvatt visst like høyt.

Rev som bifangst

Et hetsskrik til, og brått svarer en bukk langt i det fjerne. Men det blir med det ene svaret, sjøl om Rune prøver seg med et par angstskrik uten å overdramatisere.

Tilbake på killinglyder igjen, før posten avsluttes med en terrorisert hakkespett. Så gir Rune signal om at vi skal oss trekke tilbake inn i skogen igjen.

– Jeg pleier gjerne avslutte med killing og hakkespett, i tilfelle det er en rev som har fattet interesse for lokkemusikken. Det er ikke få ganger det har kommet en smygende i siste sekund før jeg skal til å forlate posten, forklarer Rune hviskende når vi kommer inn i skogen igjen og setter kursen mot neste post. 

For rev er det nok av, sjøl om bestanden har gått ned etter noen år med ivrig jakt. Det er bare to bønder som driver med husdyrhold i nærheta, slik at det er lite mat for reven å finne. I fjor vinter var det bare en rev på åtet, men det ramla da likevel et par inne i skogen under anna jakt.

Kritisk konsert

Han har prøvd mange forskjellige fløyter. Forrige fløyte var av det heimsnekra slaget fra en kompis, som han syntes han fikk til veldig bra killing- og hakkespettlyder på. Men brunstlydene fikk han aldri til med tilsvarende overbevisning. Siste vinter har han derfor jobba seg trofast gjennom repertoaret på ei tysk Dremmel-fløyte, og mener denne nå sitter rimelig bra.

Men en ting er konserter heime i stua. En helt annen sak er live foran et kritisk publikum i verdens største konsertsal, naturen. Særlig når man svett har sikla inne i ei klam ansiktsmaske en halvtimes tid på post. Etter tredje runde med hets-skrik, bryter det over i noe som mest minner om en astmatisk leirgjøk. Rune banner innbitt inne i ansiktsmaska, drar ut fløyta og tørker av den verste kondensen, før han fortsetter konserten.

Og joda, der ser vi et dyr som kommer forsiktig smygende ned en hogst på motsatt side. Nå har vi flytta oss ut på en skogspull et godt stykke inne på den langstrakte kornåkeren, og speider tvers over et belte mot skogkanten. Begge to drar opp kikkertene, speider lenge. Det er fortsatt lang avstand, men begge rister på hodet når vi tar ned kikkertene. Bare geit – og ingen bukk ser ut til å følge hakk i hæl.

Den gjenstridige beileren

Vi overtaler hverandre til å tro at bukken må ha vært enda lengre inn, der vi tilfeldigvis har blinka ut kveldens siste post. Sånn er det med jegere. Har du ikke helt trua, får du sørge for den sjøl.

Vi kommer ut øverst i ei lita skogsli som er hogd ned mot ei myr. Vi holder oss i skjul ned langs skogkanten helt til vi er på en tange som ender i et knekt vindfall. Her har Rune surra i hop en trekanta plattform et par meter over bakken, slik at vi har god sikt ned hogsten mot myra. 

Etter å ha speida i fem minutter, tar Rune fram fløyta. Tørker den megetsigende før han stikker den i munnen. Og svaret kommer momentant.

Ut fra lauvkjerret i bortre hjørne av hogsten stiger en bukk fram, morsk i målet. Han får følge av ei geit som kommer dinglende bak. En intens stillingskrig følger mellom bukk og bukkejeger. 

Rune drar på noen strofer med lokken. Bukken bjeffer til svar. Tar noen skritt fram. Kjefter og går rundt seg sjøl et par ganger. Hva skal man velge; sikkert skjørt her nede i krattskogen eller fremmed fugl oppe i skogkanten? Han løper prøvende noen skritt mot oss, men bråstanser. Kjefter litt til. Rune svarer forsiktig, begynner gjøre seg klar med rifla. Men nei, holdet er for drøyt. 170 meter på en blink på størrelse med ei kokosnøtt er drøyt sjøl for en ivrig elgbaneskytter når spent puls dunker i øra. 

Og det vil seg visst ikke: Geita begynner snurt å tasse av hogsten. Beileren ser seg febrilsk tilbake. Kikker opp mot oss, brøler et irritert farvel – og borte er han.

Epilog

To dager etter morgenøkta med Vidar piper mobilen lystig over å ha mottatt et bilde. En fornøyd jeger i ghillie-suit med sekstakker liggende i lyngen. Beitstad-bukk nummer 1 måtte bite i gresset.

Og rett før elgjakta tar til i slutten av september, piper telefonen nok en gang. Det ble verken noen av de to sekstakkerne eller den spinkle spissbukken på Rune, men en gjestefant som var ute for å sjekke ledige damer.

Denne saken fra JEGER-arkivet ble først publisert i august 2019.