Egil viste hvordan Egiltårnet fikk navnet sitt

Det faste jaktlaget består av jaktleder Thomas Pedersen, hans bror Mats og kompisen deres Egil Skjelbred.

– Det er vi tre som er det faste jaktlaget. Vi har jaktet sammen så lenge at vi har en egen jaktradiokanal som heter «Tres hombres», sier Pedersen.  

I dag er både Andreas Landrø og jeg så heldige at vi får bli med som gjestejegere. Landrø med rifle og jeg med fotoapparat. Pedersen pisker opp stemningen og forteller at en storbukk har holdt til på jaktterrenget store deler av sommeren. Den har også blitt observert flere ganger den siste uka. En flott sekstagger, eller lyskrona som han kaller den. 

– Vi omtaler ofte de fineste og største bukkene som lyskrona. August er alltid en spennende tid, da bukkene flytter mye på seg. Det kommer ofte inn andre bukker i terrenget på denne årstiden. Det kan være bukker som har blitt jaget bort fra et revir, sier Pedersen. 

Variert lokking 

Pedersen forteller at han lokker mest med lokkefløyte, noen ganger med egen stemme og andre ganger med en kvist som han knekker, skraper eller feier med. Hva han velger er avhengig av hvor nær bukken er. Han sverger til en tysk lokkefløyte, Klaus Demmel, som er laget av rådyrgevir. Pedersen mener at den dekker hele spektret av lokkelyder du har behov for.  

Grunneieren tror imidlertid ikke at det finnes noen fasit på hvordan du skal lokke til deg en rådyrbukk, men han har selv mest tro på variert lokking. 

– Jeg begynner bestandig med en lokkesekvens med kjelyd, for å se om jeg klarer å tiltrekke meg ei geit eller en nysgjerrig bukk. Ofte starter jeg med en veldig forsiktig lokkelyd, før jeg fortsetter med tre tydelige kjeskrik og avslutter med et forsiktig igjen. 

Dette mener Pedersen gjør at det ikke blir en monoton lokking, men veldig likt et kje som ligger i gresset. 

– Den lyden har jeg hørt mange ganger. Å imitere den naturlige lyden er mye mer effektivt, enn å bruke elektronisk lokk. Da blir lokkingen veldig lik hele tiden. Jeg tror det gir best uttelling om lyden er mest mulig naturtro og variert. 

Hvis det ikke blir noe reaksjon, venter Pedersen ofte i 10 til 15 minutter før han begynner å lokke igjen. 

– Tålmodighet er en dyd, så det gjelder å skynde seg langsomt. Men plutselig kan bukken komme ruslende. Hvis du da kjører en lokkesekvens til, kan bukken komme i full fart mot deg. Da gjelder det å ha rifla klar, sier Pedersen. 

Cowboypost

Å lokke på en åpen kornåker og forvente at du skal tiltrekke deg revirbukken, er nesten umulig, ifølge Pedersen. Derfor lokker han sjelden i slike områder. 

– Jeg liker egentlig en trang, cowboypost. På slike poster er det sjanse for at bukken kommer. Ofte på nært hold, men med tettere vegetasjon er sjansen for å få en god skuddsjanse mindre. Men jeg liker slike poster, da det ofte gir mer spenning og action. 

De faste jaktmedlemmene på «Tres hombres», forteller at de lokker mest når de sitter på post i skogen, og i tettere vegetasjon. Såkalt revirlokking. Da kommer bukken gjerne snikende. Slik lokking har de hatt god uttelling på i skogen. 

Før vi går ut på post oppfordrer jaktleder Pedersen oss til å ikke drive med lokkebonanza.

– En gammel bukk kommer gjerne på bakvinden. Hvis alle sitter og lokker på fire poster samtidig, lager vi kaos. Sjansen er også stor for at vi skremmer bukken, fordi han ofte får teft av postene, advarer Pedersen. 

Tam start

Landrø, som kom tidligere på dagen, forteller at han hadde sett snurten av en storbukk i åkerkanten rett nedenfor gården. Det er på tide å komme seg på post. Jeg blir med ham, i håp om at bukken kommer tilbake. Vi setter oss i skjul under ei stor bjørk, hvor vi har god utsikt over kornåkeren og skogkanten.  

Etter en stund hører vi at Pedersen, som sitter på post i skogen mellom innjordene og et hogstfelt, kjører noen lokkesekvenser med kjelyd. Vi lytter spent om vi kan høre svar fra bukken, men svaret uteblir. 

Det begynner å regne lett. Sola titter fram mellom regnbygene og maler en fin regnbue over Landrø, som ligger på post og saumfarer skogkanten med riflekikkerten. Det er helt dødt, ingen tegn til «lyskrona». De andre på jaktlaget har heller ikke sett snurten av verken bukk eller rådyr. Vi bestemmer oss for å avslutte, og gjøre et nytt forsøk neste morgen. 

Grytidlig neste morgen prøver vi oss igjen. Jeg blir med Mats Pedersen på post. Rett før vi ankommer posten støkker vi ei geit og to fjordyr som er på tur mot posten vår. At det er ei geit i området, gir forhåpninger om at bukken også er i nærheten, men til tross for lokking og tålmodighet går vi tomhendte tilbake etter morgenøkta. 

Bukk i sikte

På ettermiddagen oppdager Landrø og jeg plutselig ei geit i skogkanten rett nedenfor gården. Ikke lenge etter oppdager vi storbukken, eller lyskrona som jaktlaget kaller den. Vi bruker lang tid på å snike oss usett inn på den. Jeg lar Landrø snike seg alene de siste meterne fram til han er på skuddhold. Omtrent 100 meter fra rådyret. Jeg følger med på avstand. 

Storbukken står med bredsiden til. Landrø setter seg ned med ryggen inntil et stort grantre, like ved det populære Egiltårnet. Den faste posten til Egil Skjelbred. Hviler albuene på låret og kneet, slik at han får et godt og stødig anlegg. Jeg venter på smellet, men det kommer ikke. Landrø sikter og sikter, men jeg skjønner ikke hvorfor han ikke skyter. Det viser seg at bukken nå står litt lavere i terrenget, og at Landrø kun ser hodet og litt av halsen på storbukken. Etter femten nervepirrende minutter går bukken, i skjul av kornåkeren og kantvegetasjonen, inn i skogen igjen. 

– Jeg var usikker på om jeg skulle skyte eller ikke, men jeg så ikke hele bogen, sier en skuffet Landrø. 

Jeg svarer at det var en rett avgjørelse. En god jeger holder igjen skuddet når hen er usikker på om det er innenfor å skyte. 

Bukkefall fra Egiltårnet

Så langt har det vært stang ut på de to første dagene av bukkejakta, men alle er optimister og håper på bukkefall før sola går ned. Etter grilling og en øl på terrassen, er det klart for å fordele postene. Landrø håper å få posten Egiltårnet, ettersom bukken viste seg der for et par tre timer siden. 

– Egiltårnet er Egil sin faste jaktplass, så det må han nesten få, sier Pedersen.

Egil tar seg et kamferdrops. Finner fram håndkikkerten og avstandsmåleren. Etter en og en halv time brytes brått stillheten av et skarpt rifleskudd. 

Egil forteller: – Jeg ser at ei lita gran står og vifter. Gjennom kikkerten ser jeg at storbukken «lyskrona» står og feier grana. Det er for tett, så det er ikke mulig å skyte. 

Etter at den er ferdig med å markere revir, går den rundt grantreet og stiller seg med bredsida til. 

– Da jeg løfter opp rifla for å skyte, legger den seg og soler seg på berget. Jeg kikker på den i en hel time, men skyter ikke. Jeg drikker både kaffe og spiser flere kamferdrops, mens jeg ser på den staselige bukken. Plutselig ser jeg den ikke. Det viser seg derimot at den har lagt seg langflat ned i gresset. 

Med håndkikkerten oppdager han ørene på bukken.

– Da går pulsen rett i taket. Etter hvert reiser den seg opp, og lurer seg bak den samme grana igjen, før jeg rekker å skyte. Da tenker jeg at bukken er tapt. 

Men den kommer tilbake. Bukken tar seg en runde til rundt grana og stiller med bredsida til igjen.

– Jeg er raskt opp med rifla, sikter og knaller på. Bukken springer en kort runde rundt på kornåkeren og inn i skogen, før den faller livløs om. 

Jeg er raskt på plass med fotoapparatet, og gratulerer den stolte bukkejegeren. Det er en skikkelig fin og stor bukk, med et pent gevir. 

Etter at Egil og jeg har vommet ut bukken, hjelper hele jaktlaget til med å flå dyret. Indrefiletene skjæres ut når jobben er gjort. De grilles og nytes med en gang, med godt tilbehør til. En bedre avslutning på bukkejakta, kunne vi ikke ha fått.   

Denne saken er skrevet av

Christer Rognerud

Journalist

Christer Rognerud fra Snåsa er utdannet adjunkt/lærer fra Høgskolen i Hedmark. Han jakter mest rype og skogsfugl, men jakter også hare, rådyr og hjort. Han og familien er også kjent som Villmarksfamilien, etter at de var ett år på tur i Norge skoleåret 2018/2019. I tillegg til å frilanse for JEGER er han også en ivrig film- og naturfotograf, samt foto- og naturguide i Trøndelag for nasjonale og internasjonale gjester.

LES OGSÅ

Er det forsvarlig å skyte råbukk forfra?

Endelig bukkejakt! Råbukken kommer stormende mot dine forlokkende hetslyder. Så bråstopper han – med front rett mot deg. Bør du skyte?

Riflepakker til bukkejakta

Vi har sett nærmere på seks riflepakker til bukkejakta 2024. Komplett med kikkertsikte, tre av dem har også lyddemper.

Gode råd for å lykkes med bukkejakta

Det går ikke mange sekund før bukken kommer, og ikke mange minutter før den er felt. Men skal du lykkes like godt med råbukkjakta som Kristoffer Gill, bør du få med deg rådene hans.

På post i tussmørket

Det er alltid like spennende å smyge seg fram til posten i tusmørket den 10. august. Spesielt når man jakter på et område med andre jegere, er det viktig å være først ute der du selv har funnet et revir. Kanskje dukker storbukken opp.

Trofebehandling av gevir fra råbukk

Har du vært ute på bukkejakt i dag, og lurer på hvordan du best tar vare på trofe fra råbukk? Bukkejeger Kristoffer Gill fra Sandnes viser deg sine beste triks for å få et pent gevir som minne fra jakt på rådyr.