Og etter et par-tre år med lav rådyrbestand, så det i sommer mye bedre ut enn på lenge. Sjelden har jeg funnet såpass mange forskjellige bukkerevir, noe som trolig har en viss sammenheng med at vi ikke har hatt fast tilhold av gaupe i nærområdet de siste årene. Noe som for så vidt aktiviteten på foringsplassen i vinter allerede ga positive signaler om. 10-11 faste dyr var nærmest en fordobling fra vinteren før, deriblant to fine bukker. Den ene så faktisk svært lovende ut, selv om bastkledde gevir unektelig lyver litt om det endelige resultatet. 

Minst fire, trolig fem, tydelig markerte revir er grunnlag for stor optimisme og det som får meg til å velge å bruke nok en kveld ute etter bukken, i stedet for å nyte kvelden i godstolen og med norske håndballjenter på flatskjermen.

Annonse

Selv om bukkejakta begynte i går, og det således allerede er avvirket to grytidlige morgener og en sen gårkveld, har jeg ikke sett snurten av skytbar bukk. En liten pinglebukk var riktignok innom snauflata jeg valgte å prioritere i går kveld, det er mange og uvanlig hissige feiinger i det glisne holtet med storfuru som ble spart i nordkant i forbindelse med vinterens hardhendte herjing med storvokst skogsmaksin. 

Men den puslete ungbukken er alt for liten til at det er den som har herjet i gammel mosebunn og skamfert de få granbuskene som har klamret seg fast i underskogens mørke. Her må det helt klart være en råbukk av rette slaget, en grov og gammel veteran som overstyrt av aggressive brunsthormoner har utøvd rå vold. Med liv og lyst, og stor innsats, har den gjennom sommeren virkelig markert at «her er det jeg som er kongen». Og nåde den som så mye som prøver å trå over de usynlige grensene til kongen!

Men små og unge bukker som ikke utgjør noen form for konkurranse om rådyrgeitenes gunst, kan likevel tolereres hvis det åpenbart ikke er noen grunn til å bruke krefter og energi på slike pingler. Flere ganger daglig har de siste ukene fram mot hovedbrunsten blitt benyttet til å patruljere revirgrensene, lokalisere geiter som er i ferd med å komme i brunst og eventuelt sørge for at disse blir fornøyd og kan videreføre «slekters gang». Mat og hvile er nedprioritert i denne perioden, kanskje ikke så rart at bukkene kan bli både krakilske og direkte aggressive.

ENDELIG: Det er ikke hvert år forfatteren lykkes i å felle en skikkelig storbukk av edelt valør på sine hjemlige jaktmarker.
ENDELIG: Det er ikke hvert år forfatteren lykkes i å felle en skikkelig storbukk av edelt valør på sine hjemlige jaktmarker.

UFORBEDRELIG JAKTIVER

Som nevnt er det fremdeles så spennende å smyge seg ut åpningsdagen for bukkejakta, at det sjelden blir mange timene med søvn den natta. Man blir som regel bare liggende å vri seg, tenke på tidligere bukker man har overlistet, eller de mange fler man ikke har klart å få has på!

Må stadig se på klokka mens minuttene tikker ulidelig sakte fram mot det magiske tidspunktet jeg vil opp og ut. Selv om de aller fleste vil mene det er komplett galskap og lure seg ut i beksvarte natta, så er det vanvittig mye bedre å være to timer for tidlig ute, enn tre minutter for sent. Og selv om det kanskje ikke er skytelyst før i fire-halvfem tiden, så er det noe med spenningen og hele atmosfæren som drar meg ut. Og kanskje må jeg også innrømme at jeg ikke tar noen sjanser på at det allerede sitter en jeger på plassen jeg har valgt.

Men akkurat i år er den sjansen høyst sannsynlig forferdelig liten, sørøsten pøser på med kuling i kastene og minst 15 millimeter kaldt høstregn i timen. Da skal du være rimelig motivert for ikke å snu på trappa, det finnes et vell av gode argumenter og unnskyldninger som med god grunn kan brukes som påskudd til å trekke inn og under dyna, i påvente av bedre forhold.

Når skjøt jeg egentlig bukk under slike ufyselige forhold? Som regel liker heller ikke rådyr å bli våte og kalde, og står følgelig mest og trykker i lun og beskyttende tettgran. For så å trekke ut i åpent lende for å tørke opp når uværet stopper og sola kanskje bryter igjennom. 

MEN, rådyr er jo som ville dyr, og det er alltid en og annen bukk som ikke følger det vanlige mønsteret. Kanskje er nettopp denne bukken en slik fant, som er litt tøffere og sterkere enn de fleste? Alle sportegn tyder på det og det er jo ikke så veldig mange årene siden forrige medaljebukk ble felt, nettopp under slike forhold.

GODE LOKKER: Selv om selve hovedbrunsten stort sett er over når bukejakta starter, er det likevel forsøker verdt å prøve og lokke de første dagene. Det finns en rekke gode lokkefløyter å få kjøpt.
GODE LOKKER: Selv om selve hovedbrunsten stort sett er over når bukejakta starter, er det likevel forsøker verdt å prøve og lokke de første dagene. Det finns en rekke gode lokkefløyter å få kjøpt.

GULL!

Derfor; på med sydvest og regntøy, ikke en gang goretex er godt nok i dag. Og etter tre råkalde og direkte utrivelige klokketimer; det er heller ikke kvalitetsregntøy av beste Helly Hansen-merke. Bokstavelig talt gjennomvåt og iskald, er det bare å resignere, tømme rifla for vann og trekke under dyna. 

Trolig hadde det vært mye mer fornuftig å avvente situasjonen til utpå formiddagen og så gått ut når været lettet, men slik er det når jaktlysta herjer heftigere enn brunsthormonene.

Utpå kvelden i går kom den lille bukken fram og koste seg i lav kveldssol på 40 korte skytemeter, men kjøtt til fryseren blir det som oftest mer enn nok av utover høsten, og det er uansett viktig å spare noen ungbukker også. Særlig de med gode geviranlegg. Noen garanti har man aldri for hvordan ungbukkene blir som fullvoksne, så uansett er det et lotteri, ikke minst når man jakter på et fellesområde. Men skyter man alt av stort og smått man ser, blir det i alle fall ganske stusselig.

I natt var det litt lettere å få sove, og desto mindre lett å stå opp, men skam på den som gir seg så lett. «At du gidder», er de få, men oppmuntrende ordene min bedre halvdel ofrer og trekker litt oppgitt på skuldrene etter nok en resultatløs morgen nummer to. Hun finner det direkte ubegripelig at det er mulig fortsatt å synes det er SÅ artig å jakte etter femti iherdige år i skog og mark.

SØLVFINALE?

Det drar seg igjen mot kveld og valgets kvaler, avgjørende damehåndballkamp mellom Norge og Russland bruker å borge for dramatikk og spenning, eller skal jeg gjøre et nytt forsøk på bukken?

Kanskje er det lurt å prøve seg på bukken som hevder revir her like ovenfor der hvor jeg bor? Etter feiemerkene å dømme er det også en voksen bukk, men ganske sikkert ikke av samme kaliber som den lenger innpå. 

Det er klart at bukk er bukk, uansett om den holder seg nede mot kulturlandskapet eller langt inn på skogen. Men det er ingen tvil om at det vanligvis er mye mer utfordrende og langt vanskeligere å få has på en vrien og vàr skogsbukk enn en som nærmest daglig hører og ser folk. Nei, det hadde vært utrolig artig om mulig å få felt en grov og ekte skogsbukk, så det får bli den i kveld også!

Ekstra tidlig på plass på ei lita kule utpå det åpne feltet etter hogsten, sjekker vindretningen og konstaterer at den fremdeles er betryggende sør-sørøst. 

Myggen har heldigvis vært fraværende, men drar likevel ned myggnettet fra skyggelua, vel så mye for å dekke et lysende jegeransikt. En hønsehauk skjener forbi på tunge vinger, truende svær for orrfuglkullet jeg støkte like her nede da jeg ga meg i går kveld.

Forbanner ringlende sauebjeller som krysser snauhugsten helt oppe under bratta mot den markerte Fjellskarkollen, men lykkeligvis er pinnekjøttet bare på gjennomgang og sklir ut av hørehold igjen. Tror vel ikke at sauen direkte skremmer rådyra, men har heller ingen stor tro på at en brunstig råbukk setter pris på å ha disse stinkende ulldottene i reviret sitt.

«Det blir sjelden mange timene med søvn natta før åpningsdagen for bukkejakta. Man blir som regel liggende å vri seg.»

Det smeller med ett hardt i stein i siden opp mot Høgås, men ser ingen ting, før plutselig noen lange lyse bein siger fram i en åpning. Ei elgku med en kalv går knappe hundre meter unna meg og beiter, kanskje vil de sige frampå etter hvert som skumringen gjør det tryggere å bevege seg ut i åpent lende.

Smugtitter på klokka som drar seg over ni, alle konturer hviskes sakte og umerkelig ut, det begynner allerede å bli skumt på grunn av tunge skyer som pånytt siger inn.  Kvistrøyser og bringebærkratt skifter til nye og spennende former.

Da skjer det noe brått og galt inne i den glisne storskogen midt imot, akkurat der jeg forventer at bukken skal komme stille og rolig smygende, nettopp slik en mistenksom og uhyre forsiktig fant må være for å bli så gammel.  

Men det skjer jo ikke slik, tvert imot så går det i hundre der inne, to rødbrune kropper som jager etter hverandre i ring. Akkurat nok åpning til at jeg klarer å se hodet på bukken i det geita stopper og lar seg bedekke! 

Det er plent umulig å få et godt skudd på bukken, og det ville jo kanskje ikke vært særlig pent å skyte den midt under parringen heller. Noen sekunder senere er det hele over og halvsjansen for lengst misbrukt. Sitter litt betutta, men mest oppglødd over både selve opplevelsen og ikke minst gleden ved å se en slik fin bukk.

Rakk å se et grovt og lyreformet gevir, reinskurt og mørkfarget etter gjentatt feiing i løpet av sommeren. Kanskje ikke med de lengste gevirstengene jeg har sett, men uten tvil en medaljebukk.

EPILOG

Håndballjentene tapte, og det gjorde for så vidt jeg også. I alle fall denne runden. Men det var ikke så mye annet tankene dreide seg om de neste dagene, enn akkurat denne råbukken.

Og tre kvelden senere var jeg på plass igjen, denne gangen utstyrt med noen gode rådylokker. I alle fall fungerte de utmerket en liten måned tidligere i Polen.

Og utrolig nok, etter kun et par forsiktige kontaktlåter i den tyske trelokken, kom storbukken sakte og rolig tuslende fram og stelte seg opp, akkurat slik jeg hadde drømt om. Skuddet var enkelt, ingen dramatikk overhodet, bukken falt og ble liggende på stedet.  Og naturligvis var det med stor glede jeg kunne konstatere at den var akkurat så flott jeg vurderte den til å være. 

Samtidig var det liksom et aldri så lite antiklimaks at nå var det eventyret over. Pussig hvordan man kan slite og streve med å lykkes, og når alt så går bra, så er man ikke bare veldig glad. Kan det ha noe med alders år og erfaring å gjøre, at det ikke er bare akkurat det å felle en flott bukk som teller? Uansett er det jo litt artig å tenke på at det ble «medalje på meg også under OL 2016».

To måneder etter at den ble felt, holder bukken fremdeles kravene til edelt metall. Per dags dato veier skallen 480 gram, slik at det egentlig er opp til gevirdommerens vurdering om det blir gull eller sølv, når tørketiden øyeblikkelig er over.

MEDALJEBUKK: Rådyrgevir bedømmes etter bestemte kriterier, bl.a. vekt, lengde, farge og perling, vidde og helhetsvurdering. Gull krever 130 poeng, sølv 115 og bronse 105.
MEDALJEBUKK: Rådyrgevir bedømmes etter bestemte kriterier, bl.a. vekt, lengde, farge og perling, vidde og helhetsvurdering. Gull krever 130 poeng, sølv 115 og bronse 105.

Bukkejakt

Bukkejakt er jakt på hornbærende råbukk. I Norge starter bukkejakten den 10. august hvert år og varer til den 23. desember. Rådyr er i følge lovverket å regne som storvilt i Norge. Jegere må derfor i tillegg til jegerprøven også ha bestått skyteprøve for storviltjegere. Rifle er eneste tillatte våpen fram til den regulære rådyrjakten starter. I denne perioden er det heller ikke tillatt å bruke løs hund. Bukkejakt ble tillatt i hele Norge fra 1994, i enkelte områder fra 80-tallet. Opprinnelig var startdagen satt til den 21. august. Senere ble den for en periode flyttet til 16. august, men nå er det altså 10. august som gjelder. Rådyras brunsttid starter gjerne i slutten av juli, så på denne tiden av året er råbukkene på vandring etter brunstige råer. Råbukken er det eneste hjortedyret som er revirhevdende, så de mest vanlige jaktformene er posteringsjakt og lokkejakt. Den regulære rådyrjakten starter den 25. september og slutter samtidig med bukkejakten. Da er det lov å bruke løs hund med maksimal boghøyde på 41 cm.