Billige jaktturer

Reisesyken kan rive vel så mye i Johan Jeger som i Ola og Kari Sydenfarer. Spesielt i perioder med lite jakt er det lett å drømme seg bort. Dessverre har drømmer lett for å forbli nettopp det – drømmer: Økonomi, tid og andre forpliktelser stikker opp som skarpe skjær i jaktseilasens sjø.

Kortreist reisefeber

Stopp en hal!: Er du litt kreativ, trenger det ikke koste en formue å stagge den jaktlige reisefeberen. Hvem sa at en jaktreise må strekke seg over flere kontinenter? Gjør det enkelt: Bytt med en kompis!

Jeg og den ene medstudenten jeg kom i prat med, fant raskt tonen: Før jeg rakk å stave kruttrøyk, satt jeg på hjortepost i spektakulære Sykkylven. Den sitrende forventningen med å reise til totalt ukjente jaktmarker, var noe helt spesielt. Møtet med nye jegere, utfordringene i bratte jaktterreng og totalt ukjente jaktformer, ga mersmak. 

I bytte fikk Robin være med til Indre Vestfold på vinterjakt etter rådyr i desember. Begge fikk skutt dyr – og vi var skjønt enige om at dette måtte vi gjøre mer av. Rimelig var det også: Her snakker vi jaktturer med studentrabatt!

Vi har testet riflepakker for nybegynneren!

Premierefadese

I år som i fjor har jeg byttet med Robin, og nå er det min tur til å åpne: Bukkejakt! 

Terrengene er saumfart, feiemerkene lokalisert og stiene ryddet. Alt ligger til rette for at sunnmøringen skal få oppleve lokkjakt på brunstige bukker på sitt beste.

Første dag blir en fadese. Vinden kommer fra alle kanter. Vi rekker knapt liste oss på post før gufsene griper oss i nakkeskinnet og hvisker at vi er avslørt. 

På kveldens lokkeposter er vinden akkurat like ubehjelpelig. Vi kunne like gjerne sunget salmer av full hals på post. Resultatet ville blitt det samme. 

Mitt eneste ønske er at Robin skal få oppleve jaktkicket med en illsint rådyrbukk i fullt firsprang mot lokkelydene. På den positive siden er det tross alt bare første dag av turen. I morgen venter nye lokkeposter.

LES OGSÅ: Ikke la bukken holde deg for narr!

Nordavind fra alle kanter

Morgendisen damper av myra. Forsiktig smyger vi fremover, mens det fuktige gresset legger igjen små vannperler på buksa. En stabil liten trekk fyller nesa med lukta av regnvåt skog. Det blågrå morgenlyset får hver bidige rot til å se ut som vesener fra Asbjørnsen og Moes samlede. 

Vi setter oss ned ved ei lita bjørk som har fått ufortjent mye juling av en hormonfylt skjørtejeger i rødbrun pels. Fløyta settes til munnen. Snart ruller angst og hetslyder ut i grålysningen – før lokkeposten blir ødelagt av nordavind fra alle kanter. 

Det samme gjentar seg på post etter post. Slukøret reiser vi hjem til en nydelig frokost og en sårt tiltrengt formiddagsblund. 

Det er ikke til å stikke under en stol at jeg er litt skuffet over at responsen på lokkingen er så dårlig. Lokkejakt på rådyr i august er årets største høydepunkt, og jeg vil så gjerne vise Robin hvor rått det kan være!

Planen for kveldsøkta blir derfor å sette ham på en av de grommeste postene, i ei lita jakthytte der vinden forhåpentligvis gjør begrenset skade. Her bør det være muligheter for bukkebesøk i løpet av kvelden!

JEGER tester stadig nytt utstyr, sjekk ut testene av jaktutstyret vi har testet!

Spurv med kanon?

Revirbukken her er en gammel kjenning som har lurt mang en jeger. Før jakta ble han «skutt» flere ganger, men bestandig så seint at kameraet sleit med lyset. 

Nå spankulerer han ut på den lille skogsenga. Hver bidige sans hos jegeren er i helspenn. Ned fra panna renner en liten svettedråpe som følger neseryggen og blir hengende på nesetippen. 

Bukken stopper og napper i seg litt gress. Lykkelig uvitende om jegeren som febrilsk prøver å få på seg øreklokkene før den ferske Afrika-børsa får taletid på norsk jord. Med på ferden har nemlig Robin med seg ny rifle i nytt kaliber. Kritiske tunger vil kanskje hevde at det er litt overkill med .375 Holland & Holland på rådyr? Vi har uansett bestemt oss for å prøve.

«Rolig, men målrettet tusler bukken videre mens pipa lirkes ut av åpningen i koia. Robin kryper rundt rifla, vipper opp linselokket og skyver frem oppspenneren.»

Rakett-bukken

Rolig, men målrettet tusler bukken videre mens pipa lirkes ut av åpningen i koia. Robin kryper rundt rifla, vipper opp linselokket og skyver frem oppspenneren. Alt skjer i en nøye innøvd og finstemt bevegelse. Det er nå eller aldri, bukken er på vei ut av enga igjen! 

15 meter fra skogen stopper bukken og bøyer hodet for å gresse. Fingeren finner avtrekkeren. 300 grains med Oryx forlater pipa og etterlater et drønn som levner liten tvil om at ildstokken har talt. Bukken starter som en rakett i smellet og braser inn i et tett kratt. Ladegrepet går på refleks, men ikke engang en stangskytter på LS hadde rukket å sende i vei skudd nummer to. 

Oppe i krattet høres febrilsk kaving. For en vestlandsjeger som er vant med hjort, gir panikkdyret rådyr en litt annerledes opplevelse. Tvilen kommer sigende og Robin bestemmer seg for å hente hund.

Les også våre fine saker om hjortejakt

Gammel engelsk dame

På skuddplassen er det ingen tvil: Denne bukken har fått det. Kula fra Robins .375 H&H har sendt store lungebiter ut over det grønne gresset, og enorme mengder blod viser vei inn i tetta. For den lille dachsen blir det nesten for mye av det gode. På korte bein sleper den hundeføreren innover i krattet. Bukken ligger ikke mange meter fra skuddplassen, men uten hund ville det fort blitt mye frustrasjon og stygge ord.

Nede i det provisoriske slaktehuset er humøret på topp: Robin har skutt sin første råbukk, sitt første vilt med ny rifle og nytt kaliber! Det er ikke med rent lite spenning vi flår av skinnet: Hvordan ser slaktet ut? 

Det som skjuler seg under skinnet, gir oss hakeslepp: Litt blodskum mellom skinn og kjøtt, ellers er alt helt og pent. Kun to små hull – ett inn og ett ut. Slaktet er penere enn noe annet rådyrslakt jeg har sett! Hvis dette ikke er et enkelttilfelle, er det kanskje ikke så rart at den gamle engelske damen er en av verdens mest utbredte magnumpatroner?

Garasjens hemmelige våpen

Nå som Robin har fått sin bukk, er det min tur til å holde børsa. Time inn og time ut blir brukt på mer eller mindre strategiske poster. Trøtte tryner, kalde fingre og vind i nakken blir eneste resultat. 

Robin har fått en kjempeflott bukk, noe som er hovedmålet med turen. Strengt tatt burde jeg være mer enn fornøyd, men suget etter kruttlukt og dyreskjelven er unormalt stort. Sagt med andre ord: Vi lider av god, gammeldags bukkefeber! 

Siste dag før Robin skal reise, bestemmer jeg meg derfor for å prøve noe nytt: I garasjen henger en campingstol med et slags telt til å dra over seg. Den må det da la seg gjøre å bruke på et vis? Kanskje dette er den lille ekstra barrieren som kreves for at vinden ikke skal stikke kjepper i avtrekkerbøylen! 

Vi går tidlig på post den kvelden. Siden Robin er gjest, lar jeg han igjen ta den grommeste posten. Selv pakker jeg det lille campingstol-teltet i bilen og kjører til en annen del av terrenget.  I enden av en nytreska kornåker, vet jeg av erfaring at rådyra trekker. Problemet her tidligere har vært å finne et egnet skjulested. Nå henger det forhåpentligvis på ryggen min.

Vel fremme rigger jeg meg til og finner snart ut at jeg sitter uforskamma komfortabelt i det lille skjulet. Med kaffe og litt sjokolade blir det riktig så behagelig. 

LES OGSÅ: Alt vi har testet av jaktutstyr som gjør turen bedre!

Den som gir seg har tapt

Sola har for lengst forsvunnet bak åsen. Til en forandring har ikke vinden skiftet retning i kveld. Et par duer beiter på spillkorn foran teltet mens artsfrendene holder utkikk fra ei osp. 

Lukta av nytreska korn og regnvått gress fyller nesebora idet lyden av rådyrbein treffer trommehinna. Fire meter foran skjulet kommer en knøttliten bukk så brått til syne at jeg nesten skvetter. Pulsen skyter i telttaket som en champagnekork. Så rolig jeg bare klarer, hever jeg rifla. Men bukken ser bevegelsen og skyter fart. 

Aldri før har jeg tenkt så mange stygge ord uten at de kommer ut. Nå er rådyra gode, eller hvordan den strofa var?

I rein refleks reiser jeg meg opp av stolen og kaver overkroppen ut av åpningen. Med en skjelvende og desperat tone plystrer jeg. 

Bukken bråstopper på stive bein med breisida til og sender blikket i min retning. Like etter er ikke beina så stive lenger, og bukken småsparker litt i halmstubben før den blir liggende urørlig. Den som gir seg har tapt!