Bukken med hull i øret

Jeg pakket sekken med kaffe, lokkefløyte, buttolo, sitteunderlag og kniv. Jeg tok rifla på ryggen og skytestokken i hånda, og dro ut rundt kl 18. på premieredagen. Jeg visste akkurat hvor jeg ville sitte: I jordekanten over bekken, ved jordet der jeg hadde sett bukken komme ut av skogen flere ganger den siste tiden.

Da jeg kom frem med bilen, kjørte jeg først forbi for å få sett utover jordet fra en annen vinkel. Før jeg begynte å gå ned mot bekken fra den andre siden, ville jeg forsikre meg om at det ikke var noen dyr utpå jordet.

Bukken min

Jeg kunne ikke se noe dyr, så jeg parkerte, slang sekken på ryggen, satt magasinet i rifla, og begynte å vandre nedover.

Da jeg hadde kommet nesten ned til bunn av dalen stod han plutselig på jordet rett på andre siden av bekken og stirret på meg. Bukken min.

«Nå er det kjørt» tenkte jeg, mens jeg sakte satt meg ned i kornet. Bukken fulgte meg med blikket. Jeg forventet at han skulle løpe til skogs, for han hadde jo sett meg. Men neida. Her var det nok både brunst, hormoner og et ønske om å vokte reviret sitt som styrte.

I stedet for å løpe, kom han mot meg over jordet på andre siden. Han stoppet flere ganger, og så nysgjerrig på meg. Jeg fikk lirket rifta opp på skytestokken, for å prøve å få sett litt bedre på han. Og vist var det han jeg hadde sett så mange ganger før. Med sitt fine gevir, og det tydelige kjennemerket at han manglet tuppen av det ene øret. Jeg vurderte å prøve meg på et skudd allerede nå. Men så kjedelig da… Å avslutte jakta allerede før jeg hadde kommet på post. Jeg hadde jo en drøm om å få han på lokk. I tillegg stod han stort sett med fronten mot meg, og jeg satt i en dårlig stilling, med litt langt hold. 

Mens jeg ventet, ble bukken ble borte bak noen trær i bekkekanten. Jeg vurderte om jeg skulle prøve å snike meg videre over bekken, men så stod han plutselig på brua nedenfor meg. Han var på vei over på jordet jeg satt på, for å undersøke meg nærmere. Jeg så bare hodet hans i det høye kornet. Så brått fikk han vinden av meg, og da ble reaksjonen en annen. Han satt på sprang, og hoppet bortover jordet, over bekken og inn i skogen, mens han bjeffet hissig. Det var det.. Nå har jeg hvert fall ikke sjans. Men man skal aldri gi opp. 

Jeg satt fra meg sekken for å kunne åle meg videre ned og over bekken med rifle og skytestokk, i håp om at det ikke skulle bli oppdaget at jeg forflyttet meg. Når jeg kom over bekken, og reiste meg sakte opp for å se utover jordet der jeg sist så han, så stod han plutselig der igjen. Flere sjanser får jeg ikke, tenkte jeg.

Les også

Test av 160 jaktrifler

På jakt etter rifle? JEGER har testet 160 rifler og laget en guide til deg som skal kjøpe jaktrifle. Her finner du all info du behøver om merke, rifletype, kaliber, presisjon, valg av riflestokk.

Det som skulle være lokkejakt hadde blitt smygjakt. Jeg måtte stå for å kunne se han over gresset i jordekanten, så jeg plasserte meg sakte opp i stående stilling og la rifla i skytestokken. Han travet lett rundt i skogkanten, og når han stoppet et sekund med bredsiden, gjorde jeg alt jeg kunne for å få det oppbygde adrenalinet under kontroll.

Så trakk jeg av. Skuddet gikk, og bukken hoppet rett inn i skogen. Jeg fikk en dårlig følelse med en gang. Jeg har ikke mye erfaring med stående skyting med stokk, jeg hørte ikke noe innsalg fra skuddet, og kunne ikke se noen tydelig skuddreaksjon. Og borte var han. Så hørte jeg det knaset i skogen på andre siden av jordet. Bukken løp videre mens han brølte til meg to-tre ganger. Søren. Dårlig tegn. 

Jeg markerte hvor jeg hadde stått da jeg skøyt, og gikk målrettet opp dit bukken stod når skuddet gikk. Jeg så ikke noe tegn til blod, og skjønte fort at her var det bare å merke ut hvor jeg mente han stod når jeg skøyt, og ringe etter ettersøkshund. Det er dumt å vase for mye rundt på skuddplassen, og gjøre jobben vanskeligere enn nødvendig for hunden. 

Helle M. S. Johannessen

Helle M. S. Johannesen er 35 år og bor på et småbruk i Stokke i Sandefjord. Hun er administrator for Facebook-gruppen Jaktjenter, med over 8000 medlemmer.

Hun har jaktet i 13 år og jakter hovedsakelig rådyr, men også noe rev og elg, og noe hjort på Vestlandet og i Skottland.

Jobber som lærer i landbruksfag og naturforvalting på Melsom videregående skole, og bidrar med reportasjer og utstyrstester som freelancer for JEGER.

Bom eller skadeskutt?

Tiden gikk sakte da jeg satt og ventet på ettersøksekvipasjen, og jeg hadde en veldig dårlig følelse i magen. Jeg har aldri skadeskutt rådyr før, og tanken på at dette skulle være min første gang var ikke hyggelig.

Når hund og fører kom forklarte jeg hva som hadde skjedd, fulgte dem opp til der jeg hadde markert at bukken stod, og pekte hvor han forsvant inn i skogen. Det ble et langt ettersøk. Vi fant ikke tegn til hverken blod etter pels noe som helst sted. Hunden var flink, og hadde tydelig ferten av bukken, og fulgte på den i over 2 km.

Jeg stod igjen ute på jordet og speidet. Plutselig dukket et dyr opp på nabojordet. Jeg gav beskjed til hundefører, som bandt fast hunden i jordekanten, og snek seg bort for å få sett på dyret. Jeg fant rifla mi, så jeg også kunne få sett på det i kikkerten.

Og vist var det han. Bukken min, som manglet tuppen på det ene øret. Også denne gangen så han meg godt, og akkurat som tidligere kom han mot meg, i stedet for å løpe unna. Både ettersøksjegeren og jeg fikk sett godt på han i kikkerten, og det var null tegn til skade, der han gikk, travet og galopperte rundt på nabojordet, før han til slutt forsvant til skogs igjen.

De sporet videre etter han, men kom aldri innpå, og valgte derfor å avslutte og heller undersøke starten av sporet en gang til. Fortsatt fant vi hverken skuddplass, blod eller pels noe sted, og etter å ha saumfart de første 50 meterne av sporet på nytt ble det konkludert med at jeg rett og slett hadde bommet. Ettersøksjegeren som var og hjalp meg var også fallviltjeger for kommunen, og hadde derfor myndighet til å erklære bukken for friskmeldt og avslutte søket. 

Jeg skjønte ingenting. Jeg har aldri bommet på et dyr før. Og bare noen dager tidligere var jeg på skytebanen, og testet rifla med gode resultater. Praktisk nok har de som eier jordene jeg jaktet på anlagt en 100 m bane på at annet jorde, så jeg gikk dit for å ta et testskudd. Det kunne jo hende jeg hadde fått dunket borti kikkerten eller noe sånt, slik at rifla ikke gikk som den skulle.

Men nei. Ett testskudd holdt til å kontrastere at feilen lå bak børsa denne gangen. Stående skytestilling, masse adrenalin og sikkert et rykk i avtrekket hadde gjort at det rett og slett ble bom denne gangen. Så har man opplevd det også.

Ingen forhåpninger

Det var fortsatt et par timer med lys igjen, og selv om jeg ikke hadde noen forhåpninger om å se så mye som snurten av et rådyr etter sånn vi hadde surret rundt i skogen og på jordet den siste timen, så gikk jeg likevel ned igjen og satt meg til i jordekanten der jeg hele tiden hadde hatt planer om å sitte. Jeg fikk meg ikke helt til å dra en annen plass, etter det jeg hadde opplevd denne kvelden. 

Jeg rigget meg godt til. I sittende stilling med skytestokken, og tok meg en kopp kaffe. Etter en liten stund tenkte jeg at det kunne jo ikke skade å lokke litt, så jeg fant frem buttoloen. Jeg startet forsiktig med noen kontaktlyder, og etter et par minutter gikk jeg over til hetslyd. Og plutselig! Der dukket det opp en bukk i skogkanten! Jeg kunne ikke tro mine egne øyne.

Jeg fikk flyttet på meg slik at jeg fikk den i siktet. Geviret var på samme størrelse som den jeg hadde sett tidligere, men jeg fikk ikke studert den nøye nok til å se øret. Den travet lett frem og tilbake, og var skeptisk, men nysgjerrig. Et par pip til med buttoloen, og han kom nærmere, men rett mot meg, slik at jeg ikke fikk noen god skuddvinkel. Så løp han noen meter tilbake mot skogkanten, og jeg fikk bredsiden til, og trakk av.

Denne gangen hørte jeg innslaget av kula. Et umiskjennelig sukk, i det kula treffer dyret. Bukken kastet seg bakover, samtidig som et teppe av kruttrøyk la seg foran kikkerten min i det vindstille været, og borte var han. Jeg var sikker på at han måtte ha bykset rett inn i skogen bak, og gikk opp for å undersøke det jeg trodde var skuddplassen.

Det var tett kratt i jordekanten, og tett skog bak, og i den sigende skumringen fant jeg ikke skuddplassen. Jeg begynte å bli usikker på hvor bukken faktisk hadde stått når skuddet gikk. Jeg hadde fulgt den så lenge med full zoom i kikkerten, at jeg hadde blitt litt desorientert. Jeg forsøkte å lete litt i krattet i jordekanten, men innså etter hvert at dette var sjanseløst da det stadig ble mørkere.

Jeg har flere ganger opplevd at det er vanskelig å finne igjen bukken, selv om den kan ligge like i nærheten. Særlig i skumring og mørke. Hund er eneste sjans. Så jeg ringte etter ettersøksjegeren igjen, og forklarte hva som hadde skjedd. Jeg sa at denne gangen var jeg sikker på at det var treff. Men den usikkerheten kom likevel sigende på hvor godt treffet kunne være, da jeg ikke viste hvor bukken var. Det er en veldig ubehagelig følelse. 

Når enden er god...

Hund og fører kom tilbake, og startet søket der jeg trodde bukken måtte ha stått. Nok en gang fant vi ingen skuddplass, eller tegn til blod. Hunden ville dra nedover i motsatt retning av der jeg mente bukken måtte ha forsvunnet inn i skogen. Etter mye leting rundt på forskjellige steder forsøkte vi å starte på nytt igjen. Nok en gang drog hunden motsatt retning, og denne gangen fulgte vi på.

Dette fikk jeg ikke til å stemme. Bukken kunne vel umulig ha sprunget ned jordekanten denne veien uten at jeg hadde sett det? Men så feil kan man altså ta av en situasjon. Jeg har ikke fulgt med i riktig retning, og vært for opptatt av hvor jeg trodde den måtte ha blitt av. For det tok ikke lang tid før vi fant blod. Mye blod. Flere steder. Og det ble et blodspor som jeg til og med skulle klart å følge uten hund. Og der! Like på andre siden av jordeskillet, ute på nabojordet, der lå han!

Jeg pustet lettet ut, og hunden fikk skryt, mens den logret ivrig rundt bukken. Skuddet satt der det skulle, midt i bogen, og når jeg gikk bort for å se nærmere på bukken ble jeg enda gladere. Samme gevir, og samme manglende øretupp som på han jeg hadde bommet på tidligere. Dette hadde jeg aldri turt å håpe på, og jeg kjente på en enorm lettelse og glede. Visst var det bukken min! Jobben med å vomme ut, dra den til bilen i mørket og flå den hjemme gjorde jeg med glede.

Dette ble den mest kaotiske og følelsesladde dagen jeg har hatt på jakt noen gang. Jeg fikk kjenne på adrenalinet utallige ganger. Men også på usikkerhet, bekymring, og tvilen på meg selv og mine ferdigheter som jeger, etterfulgt av mestringsfølelse, lettelse og gleden ved spenningen over å få skyte bukk på lokk. Det er en fantastisk opplevelse.

Kvelden min delte jeg med mange seere på en åpen Snapchat-kanal. Der fikk jeg veldig mange hyggelige meldinger om hvor bra det var at jeg delte også slike historier, der ikke alt går som det skal, og hvor viktig det er at andre også får høre slike historier. Derfor har jeg også nå skrevet denne skildringen av kvelden min, og håper mine nyervervede erfaringer også kan komme andre til gode. 

Gi aldri opp, og vit at ting ikke alltid er slik du trodde de var i spenningens stund. Voks på de erfaringene du gjør deg, og ring etter ettersøk heller før enn siden. Når enden er god, er allting godt.

Jeg gleder meg allerede til neste jaktopplevelse.