Morten Svendsen er en meget dreven jeger. Er det noe han virkelig tar seriøst, så er det planlegging og forberedelser i forkant av enhver jakt – og bukkejakta er intet unntak!
Han kjenner terrenget som sin egen bukselomme og har dokumentert de fleste bukkene med hjelp av viltkameraer som er plassert strategisk rundt i terrenget. Viltstell og riktig avskyting er viktig for Morten.
Bukken det nå skal jaktes på, er en gaffelbukk som ved to tidligere anledninger har sluppet unna med hårfin margin. Et snev av prestisje har begynt å slå rot i jegersinnet: Denne bukken skal han slå kloa i, og han akter ikke gi seg før den ligger med alle fire beina i været! Det får da være grenser for hvor mye en jeger skal tåle!
Det skal ikke mye til for å spolere en sjanse, men vind eller ulyder hadde ikke bydd på problemer ved noen av de to anledningene. Situasjonene ble analysert på kryss og tvers. Hva var det egentlig som slo feil?
Livet: Tilsynelatende uinteressert kommer gaffelbukken snikende, men vi vet at den er «ute etter oss». Dette er siste bilde av bukken i live.
Første runde
På det første forsøket hadde han vært utrolig nær. Plassen som ble valgt, var selveste «dødsposten». Alt lå til rette for årets første bukk, men…
Etter forsiktig lokking kom det omsider en bukk snikende langs skogkanten. Ganske riktig, det var gaffelbukken!
Idet bukken skulle til å ta det siste og avgjørende skrittet slik at skuddbildet ble reint, forandret den plutselig retning. Den ble søkk borte mellom noen tette granbusker – og kom ikke tilbake!
Fa..! Er det virkelig mulig? Hva i alle dager hadde avslørt jegerens tilstedeværelse? Kunne det rett og slett være at bukken hadde... ja, englevakt?
LES OGSÅ: Gode råd for å lykkes med bukkejakt
«Fa..! Er det virkelig mulig? Hva i alle dager avslørte jegerens tilstedeværelse? Kunne det rett og slett være at bukken hadde... ja, englevakt?»
Andre runde
Nye kort og nye sjanser. Nå skulle bukken lures på en plass den hadde blitt fotografert ved flere anledninger – skogteigen ved Holdenhytta.
Kvelden var ung og skogen var fortsatt fri for hjortelus, noe jegeren satte stor pris på. For dem som ikke har prøvd det: Jakt uten og med hjortelus er som himmel og helvete!
Den gjengrodde skogsbilveien slynget seg gjennom tett skog før den kom til det lille jordet, med herlig eng og kuperte holer. Avstanden til åstedet for første bomtur var snaue 500 meter, så det var godt innafor reviret til denne bukken.
Som på skinner finner jegeren sin plass og synker forsiktig ned bak den mosekledde steinen. Den fant sin plass her en gang i istiden. Det er rart å tenke på: Da isen trakk seg tilbake etter siste istid, ble mektige løsavsetninger avsatt på den havbunnen som utgjorde storparten av Østfold den gangen. Så denne bukkejakta utspiller seg på gammel havbunn!
Meningen: Man høster av det man sår.
Retur og nedtur
Jegeren er fort tilbake til nåtid og glemmer raskt denne lille digresjonen. Alle sanser er skjerpet!
Den første timen sitter han rolig, uten bruk av lokk. Tanken har slått ham at det muligens var noe med lokkingen som slo feil sist gang. Men når den siste timen med lys står for dør, velger han å bryte stillheten med noen forsiktige kontaktlyder.
Minuttene tikker av sted. Ingen bukk kommer til syne. Så kommer stunden da skytelyset takker for seg. Retur og nedtur er et faktum.
Jaja, sånn er jakta, resonnerer jegeren, før han reiser seg og slenger rifla på skuldra. Da – akkurat da – ser han bukken! Snaut 50 meter unna, delvis skjult bak ei lita granbuske.
Shit! Et par korte brøl, og dett var dett! Turen hjem fylles igjen av tanker…
Døden: Kula har truffet, og bukkens siste vandring har startet.
Alle gode ting må være tre
Morgenstund har gull i munn: Nå er jeg sammen med Morten på vei ut til de herligste rådyrmarker. Oppgjørets time er kommet, og jeg er blitt invitert til å dokumentere tvekampen mellom jeger og bukk i grålysningen.
Dette har jeg virkelig gledet meg til: Det skjer alltid noe når jeg er med Morten på jakt, det være seg etter elg, hjort eller rev!
Jaktmøte med taktisk briefing er avholdt i god tid før det blir lyst. Den siste slurk med kaffe forsvinner idet vi lukker bildøra. Kurs settes mot «The Final Countdown». Nå herjer bukkefeberen!
Nulltoleranse
Det er fortsatt mørkt når vi parkerer ved det gamle småbruket. Som diffuse skygger skimtes husene i mørket. Der finner vi raskt stien som skal føre oss til hogstflata, som ligger nede i delet mellom skog og dyrket mark. Denne plassen hadde skjenket mang en fin bukk til jegeren gjennom årenes løp.
Sakte blir mørket til lys, og vi kan skimte mer og mer av landskapet. Forsiktig følger jeg etter Morten med kamera rundt halsen og våkent blikk. Denne gangen skal det ikke støkkes eller knekkes en kvist som kan være til bukkens fordel – det råder nulltoleranse!
Omsider kommer vi ut i mer åpent landskap. Her blir respektive håndkikkerter flittig brukt. Hele hogstflata gjennomgår systematisk «skanning». Hver minste lille åpne flekk og busk blir gransket med argusøyne. Den bugnende byggåkeren blir også nøye saumfart, før vi forsiktig fortsetter siste del av ruta fram til post. Omsider er vi på plass og klokka slår 06.00.
Effektiv: 9,5 gram med bly gjorde jobben.
Dyr på post
Første timen går veldig fort. Med lyset kommer dyrelivet og fuglesangen sakte sigende. Den siste rest av morgendugg slipper motvillig taket og forsvinner over tretoppene. Det slår meg at vi jegere er jaggu heldige som kan oppleve naturen fra beste orkesterplass!
– Der! Ser du bukken? Morten har blikket med seg. Etter litt famlende kikkertbruk ser også jeg bukken, en liten spissbukk. Jeg nikker bekreftende og mister den like fort ut av syne. Uansett, den bukken har fortsatt livets rett, for vi har helt andre planer! Vi nyter det yrende livet og skogens ro videre.
Men brått skvetter vi til igjen! Ei geit med to killinger kommer hoppende rett på nedsiden av der vi sitter. Som to saltstøtter sitter vi på nåler. Det er ikke liv i en eneste muskel. Det er utrolig å betrakte disse skjønne skapninger på så nært hold. De er fullstendig uvitende om vår eksistens, der de står knappe tjue meter fra oss.
Så er pausen over. Dyra fortsetter videre utover hogstflata før de forsvinner ut i byggåkeren med kurs mot Spydeberg.
Minneboka: Som seg hør og bør, må man ha trófebilde.
Lokketid
Morten ser på klokka og snur seg mot meg:
– Jeg tar noen runder med lokken, så følg nøye med!
Jeg nikker tilbake og gjør meg klar. Er det noe vi ikke ønsker nå, så er det å få rådyrfamilien tilbake. Spissbukken kan også skape trøbbel for oss. Men den som intet våger, intet vinner, heter det jo.
Nå gjelder det å ha tunga rett i munnen: Svake lokketoner danser gjennom landskapet. Først nå skjønner vi hvor utrolig lytt det er denne morgenen. Lyden bærer langt!
Vi sitter som barn foran juletreet og speider etter bukk. En flokk med ringduer kommer flaksende inn fra venstre og lander i to tørrstokker ute på flata. I øyekroken ser jeg en fugl som kommer i voldsom fart. Opp med kikkerten! Det er en nydelig lerkefalk som med sin hurtige, svale-aktige flukt, jager en mindre fugl. Vi er ikke alene på jakt i dag! Fram med kameraet, og fuglen er foreviget for alltid.
Liten luring
Morten nikker i retning skogkanten – og jeg ser bukken med det samme. Endelig, nå kan jakta begynne!
Morten legger seg langflat på bergknausen. Jeg sitter litt bak med fantastisk oversikt og finner bukken raskt i søkeren. Nydelig er den, gaffelbukken som har lurt døden to ganger. Gjør den det en tredje gang også?
Det kan virke som om den ikke har hørt lokken, men det har den, garantert. Denne oppførselen har vi begge sett mange ganger før. Forsiktig forserer den meter på meter, hele tiden i kanten mellom skog og hogstflate. Skulle den ane uråd, er den kun ett hopp unna sikkerhet.
Markens grøde
Så gjør den en svak kursendring. Like rolig som før vinkler den og går gjennom noe kratt, før den kommer ut på flata og fortsetter mot oss – les lokkelyden. Morten signaliserer at nå er det snart tid for skudd. Jeg nikker tilbake og er klar.
Med små bevegelser retter han på liggestillingen. Fokuset er nå helt og holdent på bukken og dens bevegelser. Bukken har nå kommet snaue 100 meter ut på flata. Den begynner vise tendenser til at nok er nok: Den stopper og ser i vår retning. Hit, men ikke lenger!
Morten nikker og jeg vet da at skuddet kommer meget raskt.
Jeg finner bukken i kamerasøkeren og rekker akkurat å trykke ned utløseren idet det smeller. Barnes-kula forlater Blaseren med dødelig presisjon og sender bukken ut på en liten vandring som ender med fullstendig blodtrykksfall og umiddelbar død i en bugnende byggåker.
Jegeren drar sitt bytte gjennom åkeren. Bildet vitner om gener vi har arvet fra fordums veidemenn, de jegerne som kom da isen forsvant og landet reiste seg opp fra havbunnen. Nå er det nåtidens jegere som setter sine fotavtrykk her.
