Ikke tapt i tåkeheimen

Gjennom mange år har avskytingen i terrenget vært på et meget høyt «forskningsnivå» og det felles kun dyr som er klarert på forhånd, i forhold til tidligere fellinger og videre planer. Rettet avskyting står sterkt i dette laget. Jaktleder Bjerke gjør og har gjort en kjempejobb i mange år med å forvalte rådyrstammen samt å ta vare på lagets medlemmer - til alles fordel. Det vanker selvfølgelig også skryt til jegerne som viser godt skjønn og bra moral, men nødvendigvis ikke alltid samme dagen, det må gjerne modnes litt først – skryt altså… Men, vi har kun blide og fornøyde grunneiere, og det er viktig. De blir presentert nydelig slakt hvert år og den store festen etter endt jaktsesong sier de ikke nei til – av forståelige grunner… Vi blir mange i år også.

RONJA

Med sine 3 år er dreveren til Kai Tønsberg bare unghunden, men på tross av sin unge alder har den rukket å bli en meget god hund, med flere rådyrfall- undertegnede har selv hatt gleden av å felle dyr for henne. Bikkja har et utrolig bra søk og losmålet er virkelig en fornøyelse å høre på. Når Ronja har rådyr på beina høres det ut som en orgelkonsert i Nidarosdomen – Makalöst! De som deltar på årets jakt er: Jaktleder Bjørn Aksel Bjerke, Kai Tønsberg, Jonny Klemetsrud, Egil Skau, Bjørn Olav Biltvedt – internt i laget bare kalt «Toærn» - og nykommer Jørn Arild Pettersen. Når jeg ser på navneliste så ser jeg faktisk at det er to deltakere som har «lurt» seg unna. Hm..? Senere på kvelden ble dette tatt opp ved leirbålet og kommende represalier ble vedtatt av alle tilstedeværende, til høy jubel! Siden det er mye rutine og faste slipp så bød det ikke på stor problemer med å bli enige om dagens første slipp. Som alltid så begynte man i nedre og vestre del av terrenget, hvor det alltid er bra med dyr.

«Tåka lå tjukt over terrenget, men ikke verre enn at vi hadde grei sikt.»

Postene finnes raskt da alle er godt kjente med hvor de er, og nykommeren Jørn Arild fikk følge til sin. Tåka lå tjukk over terrenget men ikke tykkere enn at vi hadde grei sikt. 

For å være i desember var det mildere enn vanlig, med 2 plussgrader og ganske bløtt. Noen komiske bilder dukket opp underveis når jorder og lignende skulle krysses. Det som skulle skytes var killing, og da kun én av to, om de kom sammen med geit.

Geit med enslig killing er fredet da produktive geiter er viktige for terrenget. 

Blir en enslig killing skutt vekk fra geita lever denne farlig og kan senere bli skutt som ungdyr, og det vil vi ikke ha noe av. Geit med killing på slep er en fin forsikring om videre liv, og nye killinger i årene som måtte komme. 

På den østre delen av terrenget gikk det en enslig geit, uten avkom, og denne hadde trolig ikke killinger året før heller, så den skulle skytes om sjansen bød seg. Men først skulle det finnes dyr og vi var alle bestemte på å få en killing på førsteslippet. Skulle det komme «hornbærende» bukk så kunne den også skytes.

«Etter drøye timen med spenning og rådyr på post for flere av jegerne, smeller det.»

Jonny blir plassert på «Notting Hill», rett bak saga. Her er det et lite jorde med høsthvete omkranset av hogstflate i nord og vest. Mot sør er det tett skog. Dette er en meget «giftig» post, som Jonny har enerett på. Mangt et rådyr har tatt «Pitstoppen» akkurat her! En god riflepost som også undertegnede liker. 

Bjørn Aksel tar oppstilling ved bekkedraget på veien opp til «Bulldozerjordet», sammen med «Toærn» - som alltid. Undertegnede har trukket posten ved «Bulldozer-jordet». Dette er en bra riflepost men stiller ofte krav til habil skyting og raske skudd. Av en eller annen grunn skal det lille jordet krysses i høyest mulig fart. 

Jørn Arild har fått tildelt «Svenskeposten» og Egil Skau «Fuglekassa». Kai er hundefører med «løs» post. Jaktradioer er samkjørt og det hele kan begynne. – Bikkja er løs. Følg med kara! Gjett om vi gjør!

LOSEN GÅR

Kai har sluppet i øvre del av terrenget som grenser mot sør. Her har dyra kort vei til dyrket mark, eldre skog, nyere mark og blandingsskog. 

Det tar ikke mer enn 5 minutter før fot blir til klingende los, og «sikringsfeberen» starter. Av, på og høy puls. Adrenalinet pumpes gjennom årene og grunnen til at vi driver med dette blir alt klarere – Jakta er livet! 

Det knepper i radioen og Kai melder om uttak, noe alle i hele Eidsberg kommune trolig har fått med seg nå. – Det er flere dyr, men ikke helt sikker på hva? Beskjeden fra hundefører kvitteres og full skjerpings er påkrevet.

Etter 20 minutter med fantastisk los og nerver på høykant knekker det i kvist på andre siden av jordet, der jeg står. 

Plutselig står det en stor geit i skogkanten, med blikket vendt i losretning! Pokker, er den alene? – Geit med to killinger! Beskjeden fra Kai kom som bestilt og straks skyves sikring på. Dæven som Ronja øser på oppe i storskogen. Geita har nå fått nok og krysser jordet 50 meter på nedsiden, mellom meg og Bjerke. Det går jæv… fort! – Bjerke, følg med, geita har kryssa mellom oss! Det knepper kort, og så; smeller det. BANG! 

Ut av tetta nede ved bekken kommer to dyr i hundre og Bjerke har full kontroll. Bakerste killing får skuddet og deiser ned i smellet. «Toærn» følger nummer to med synet der den krysser veien med kurs geita. WOW! Etter dette blir det samling og nye planer legges.

KNALLDEBUT

Etter gratulasjoner og det som må til – bilder – ble plan B iverksatt: Den enslige geita på østsiden, mot Eidsberg stasjon, skulle testes. Årets forflytning skjer uten nevneverdig dramatikk, og snart ble det tid for nye poster, duskregn og en knallgod drever som bare vil ha mer! Jada, detta liker vi, ille godt! 

Undertegnede fikk en veipost, som umiddelbart fortale om muligheter til o dyr, frisk luft og korrespondanse med venner og kjente via sms… Men, én for alle, alle for én – Det ble kongelos og masse spenning for flere, i det nå bløtere og bløtere tåkeværet. Ronja gjør jobben så til de grader bra at det hele krones med hell. Etter drøye timen med spenning og rådyr på post for flere av jegerne, smeller det! 

«Rett avskyting står sterkt i dette laget»

Ut av tåkehavet kommer den enslige geita, den vi skal ha. Så grasiøst som den bare kan på det blaute jordet, holder den stø kurs mot en kjent overgang, også for Jørn Arild. Han er klar som et egg. 

På kort hold sendes geita ned en skråning og det hele er over – bortsett fra slitet han fikk med å taue geita hjem til gards… Med dette var årets siste jakt over, og folket kunne nå pakke vekk våpen og utstyr før resten av dagen ble brukt til flåing og forberedelser til årets julebord! 

Som alle foregående år manglet det ikke på godsaker, denne gangen heller! Bjørn Aksel hadde som alltid fylt bordet opp med den beste julemat man kan kjøpe for penger. Den årlige trusselen om at dette ble siste året som jaktleder ble muntert skålet vekk, og vi levde alle lykkelige i påvente av neste jaktjulebord, som alltid.

På historisk grunn

Jakta fant sted på kjente stier. Inga fra Varteig har spilt en betydelig rolle i Norgeshistorien. Inga omtales i historisk litteratur som Inga fra Varteig uten at det er slått fast at hun virkelig kom derfra. Sagaen sier bare at kong Håkon Sverreson av Norge kom i kontakt med Inga i Borg (dagens Sarpsborg). Sagen slår likevel fast at Inga hadde slekt fra Varteig nord for Sarpsborg; trolig var hun av bondeætt fra området.  Det lille man vet om Inga er fra Håkon Håkonsens saga; påfallende er at det står lite om Ingas familie, noe som har fått forskere til å tro at hun var av baglerslekt, og at dette er bevisst underkommunisert i sagaen. Ifølge Håkonssons saga bodde ”Inga i Håkons hus, kongen delte seng med henne”. Håkon døde to år senere og Inga ble satt i en vanskelig situasjon. Inga dro julaften 1205 med lille Håkon til Hamar, men av frykt for baglerne reiset hun videre til Lillehammer og gjemte seg der i julen. I januar dro en flokk birkebeinere på ski over fjellet fra Lillehammer til Østedradelen forfulgt av baglerne som ville drepe kongsemnet. Birkebeinerne fikk gutten i sikkerhet og han ble senere konge av Norge. Inga ble aldri dronning, men hun er en av Norgeshistoriens mest særegne skikkelser.