Når «døde» dyr våkner

Selv om det nok i praksis ofte forekommer at holdet strekkes til 30 lange meter, vil jeg heller sette min egen «skuddgrense» til 25 små meter, samtidig som jeg absolutt foretrekker at losdyret stopper opp, eller i alle fall bare lunter så smått forbi. Man skal heller ikke glemme at rådyrpelsen vokser seg stadig tettere og vanskeligere å trenge igjennom med drepende hagl utover høsten, hvilket ytterligere medfører at effektivt skuddhold reduseres.

I den forbindelse lykkes det ikke sjelden å få losdyret til å stoppe opp ved å hoie så høyt du kan, det avstedkommer som oftest full brekkstopp og dyret eksponerer seg for en glimrende skuddsjanse. Tidligere var rådet å plystre, men erfaringsmessig fungerer det altså bedre å rope, samt at det særlig på hustrine førjulsdager kan være vanskelig å få til noe særlig effektiv plystring over tørrfrosne lepper.

Ingen ønskereprise

Vi er på jakt i et terreng nord og ut mot Drammensfjorden. Ikke uvanlig fylles det på med dyr etter hvert som snøen legger seg dyp inne på høyden. Allerede ved 20-30 centimeter snødybde innpå åsene utløser dyrenes emigrasjon til lavereliggende områder, hvor de ofte velger å oppholde seg i kantsonene mot kulturlandskapet hvor snøen som regel legger seg sist.

Denne gangen er det Hans sin unge dachstispe Thea som skal få prøve seg.  Den joviale banksjefen går inn i fra bommen ved jordbæråkeren og skal slippe like inne i granplantinga på nordsiden hvor det svært ofte pleier å stå dyr. Resten av jaktlaget tar som vanlig poster i disse kantsonene mellom åkerlandskapet og de første markerte åsene.

Og som vanlig i dette rådyrtette området, drøyer det ikke lenge med uttaket i dag heller. Thea er i støtet og øser på med sitt lett skingrende dachsmål. Det skorter helt klart ikke på jaktlysten og det varer heller ikke veldig lenge før Morten får tre dyr rett i fanget. En skuddsmell etterfølges av klar melding på jaktradioen; Alt vel!

Losen fortsetter oppover i terrenget, og etter en stund smeller det litt overraskende fra samme kant. Denne gangen er det en litt mer tvilrådig skyter som melder at hans første skudd felte et årslam, men at det siste skudd ble tildelt en bukk som kom lurende lenge etter de andre dyra hadde forsvunnet.

«Det betinger at jegerne også behersker avstandsbedømmelse på en tilfredsstillende måte.»

 Bukken snudde bare rolig etter skuddet og ruslet sakte bort og ut av jordet samme veien den hadde kommet. Uten å gi mulighet for et oppfølgende skudd, forsvant dette dyret rett ned mot den trafikkerte E-18. Naturligvis var det heller ikke mulig å få hentet inn den jaktsugne unghunden. 

Til tross for harde trusler om relativt tøffe konsekvenser, danser Thea lystig videre i pur jaktglede over godlukt og frihet. Vi samles hos Morten og sjekker skuddplassen på kryss og tvers, uten å finne så mye som et hårstrå eller en eneste bloddråpe. 

Skytteren selv er også rimelig sikker på at det ble en helbom da han sklei og kom ut av stilling i det skuddet gikk av. Unghunden har sluppet og kommer omsider tilbake, men markerer ikke noe spesielt, kanskje lettere forvirret over lukten fra minst fire rådyr.

Jeg vil likevel forsøke å spore etter for å være helt sikker på at dyret er uskadd, og tar tispa i bånd bort til der skytteren så dyret sist. Her kvikner Thea betraktelig til, strammer i leiebåndet og understreker med høylytte snøft at her lukter det ekstra godt. 

Den første kratt- og planteskogen er så tett at vi med nød og neppe kommer oss igjennom, etter hvert må vi krype på alle fire etter hunden under noen sammenfiltrede bustegraner. Da vi kommer ut på andre siden, må jeg fjerne en neve stikkende barnåler fra halslinninga. Løfter blikket og der, kanskje 10 meter lenger fram ligger det ei så vidt hvit rådyrrompe!

Det ser helt klart ut som om bukken har utåndet, med hodet liggende på bakken og bakbeina samlet under seg.  Jeg peker smilende på dyret og Morten går fram og pirker bort i bakparten med foten. Da skjer det!

Som «skutt ut av en kanon» hiver den døde bukken seg på beina og stormer rett mot meg. Med kombien i ene hånda og Thea i den andre, rekker jeg ikke annet enn å sparke til det sårede dyret så hardt jeg kan.  

Det tumler på nytt over ende etter en solid fulltreffer, men kommer seg nok en gang på beina og forsvinner for oss ut lia mot motorveien.

Død, men levende

Det er jo ikke til å unnslå at en føler seg rimelig slukøret etter en slik høyst uventet opplevelse. Rimelig perplekse angrer vi selvfølgelig bittert begge to på hvorfor vi ikke ga bukken et skudd til når den lå nede!

Selvfølgelig fordi vi i vår enfoldighet ganske enkelt trodde at bukken allerede var død. At det er riktig dyr bekrefter en dam mørkerødt blod der bukken lå.  Morten gjør en sving ut mot jordkanten på andre siden og skal forpostere der, hvis dyret mot all formodning klarer å komme seg så langt.

Sakte lar jeg Thea spore videre, men hun er nå såpass vimsete og oppkjørt at hun vimser hit og dit. Heldigvis, etter bare noen titalls meter nede i lia, får jeg igjen øye på bukken og kan avslutte sirkuset med et hagleskudd i nakken på kort hold. 

Morten er naturlig nok lykklelig for at det gikk bra til slutt. Sammen veider vi ut av bukken og finner ut at dyret er truffet på noenlunde samme sted som det første han skjøt, vel langt bak. Normalt er skytteren svært så stødig, men mye tyder på at riflekikkerten har fått seg en smell slik at treffpunktet er betydelig forskjøvet. 

I etterkant tar vi oss tid til en liten rekonstruksjon av det som hendte, filosoferer over disse ettersøkene og utveksler tanker om hvor vanskelig og forskjellig slike ettersøk på skadeskutte rådyr kan være. 

Det eneste vi egentlig blir enige om er at vi nok aldri blir ferdig utlærte, og at skadeskyting,  ja,  det vil de fleste av oss oppleve før eller siden. Og det må vi nok som jegere leve med, men samtidig plikter vi alle å avgi så sikre jaktskudd som mulig og gjøre det som står i vår makt for å finne igjen påskutt vilt og utføre all jaktutøvelse på en så betryggende etisk og forsvarlig god måte som mulig!

Denne saken fra JEGER-arkivet ble først publisert i april 2017.