McNab er gjort kjent i novellen «John McNab» skrevet i 1925 av John Buchan: Tre adelige gentlemen med sterk hang til laksefiske og høylandsjakt, finner tilværelsen «rather boring» etter en varm og whiskymarinert sommer.
Over nok en flaske single malt, blir de enige om følgende å prøve karstykke: Skyte en royal stag (12-tagger), a braze of grouse (doublé på ryper) og fiske en laks med tørrflue i løpet av 24 timer.
For å krydre dramaet, skal det skje under tjuvjakt og tjuvfiske på hver sin Highland Estate. De tre landeierne skal dessuten advares 48 timer før forsøket, og byttet skal leveres på trappa til de respektive godsene. Som de gentlemen de er, forplikter de tre herrene seg til å betale en pen sum til lokal veldedighet hvis de lykkes – og enda mer hvis de mislykkes!
Selvsagt er det i dag business i å prøve seg på utfordringen – men nå på lovlig vis: Bestandene av hjort og rype i det skotske høylandet er såpass store at de to første etappene sjelden byr på problemer. Derimot er laksen i River Dee omtrent like kresen som den engelske adelen, noe jeg fikk erfare under mitt forsøk.
Kurante ryper: De skotske rypebestandene er tallrike, takket være aktiv forvaltning fra godsene.
Hjemlig utfordring
Her på hjemmebane har jeg syslet med tanken på å lage en lokal parallell: Den vestfoldske duebestanden er produktiv, og uvanlig mye brunstaktivitet borger for råbukk i terrenget mitt for rådyrjakt.
Mengden småørret i min barndoms fiskevann har ikke avtatt, så der går det heller på kvaliteten: Du bør beregne 5–6 gulbrune for å spise deg mett – men pytt, her teller ikke størrelsen!
Dog er jeg blitt såpass gammel at jeg tenker at det er greit å ikke ha en sinna grunneier i hælene.
Jeg lander på at det er lurt å begynne med bukken, klok av skade: En gang brukte jeg 12 morgener på rappen før jeg kom til skudd på en plassbukk som jeg hadde sett gjennom hele sommeren!
LIVETS GANG: Veldig fristende å felle denne fyrrige bukken, men det er kanskje bedre å vente til råa er paret?
Den seige bukken
Dagen for det første forsøket opprinner. Ut i svarte natta, for å være på post før klokka 04.00. Jeg har blinket ut ei østvendt snauflate, der en grov revirbukk har feid småfuruene langsetter hele flata.
Trua og optimismen er på plass i rikt monn – helt til jeg tråkker på en tørrkvist 40 små meter fra kongeposten. Det gir umiddelbare og katastrofale konsekvenser: Hese brøl understreker at jeg er avslørt, idet en brunrød kropp kaster seg inn i tett underskog.
For å gjøre en (usedvanlig) lang historie kort, så er det lenge siden jeg har brukt så mye tid på bukkejakta. Uansett hva jeg forsøker, ser jeg ikke snurten av en bukk – ikke en spissbukk en gang!
August begynner å bli kort i enden, og skogsfugljakta nærmer seg. Det går snart ikke an å bruke mer tid, særlig ikke med tanke på to forsmådde med sørgmodige øyne i hundegården.
Guide: Gode råd for råbukken
AVSKYTINGSBUKK: Det er sjelden du får lov til å skyte de største og flotteste hjortebukkene i Skottland, men jakta er både spennende og utfordrende likevel.
Et skotsk paradis
Jeg kan ikke fri meg fra tanken på at det jaggu var enklere i det skotske høylandet:
Den gedigne hjortebukken legger geviret bakover og brøler ut sine opphissede brunstdrifter så ånden står som en dampsky i morgensola over Glen More. Kanskje ikke så rart at kjempen av Royal Deeside er på tå hev:
Rundt ham danser et harem av villige koller i høybrunst, Rett bortenfor lurer to-tre ungbukker, «hangarounds» som bare venter på en sjanse til å tjuvpare seg hvis han slapper av så mye som et øyeblikk.
– A real beast, that one, nikker William Merrilees smilende: Han er stalker (guide) og har levd av og for jakt i mer enn 30 år. Vi befinner oss i fjellområdene til Dinnet Estate, halvannen time fra Aberdeen. Her skal eventyret og utfordringen McNab realiseres.
Røsslyngen gir ikke dekning til å snike nærmere enn 250 meter. Men med tofot på Willams velbrukte Tikka, burde det gå greit – hvis bare bukken vil reise seg! Neida, den drøvtygger tiltrengt føde i en stressende brunstperiode. Ikke engang utfordrende hjortebrøl fra William får den på beina.
En halvtime blåser bort i sur vestavind. Jeg ligger på magen og nistirrer i kikkertsiktet mens øynene renner i vinden. Fingrene blir stive og utrent armmuskler dirrer.
Endelig reagerer bukken! Den reiser seg – bare for å registrere at bakbeina brått ikke bærer den i kjølvannet av en skarp smell.
NABOVALDET: 100 små meter utenfor lovlig terreng var denne fine bukken stadig vekk å se. Men jeg hadde ikke til hensikt å prøve meg på ordentlig McNab med tjuvjakt!
Laks i siste liten
Godt – en nede, to igjen. En kjapp retur til bilen, der rifla byttes med hagle: Bestanden av skotsk rype (red grouse) er etter norske forhold formidabel. Så er da også godsenes innsats like formidabel: Hvert år brennes striper av røsslyng slik at fuglene får tilgang på næringsrik føde. I tillegg drives aktiv rovdyrbekjempelse.
Hele tiden mens vi har smygjaktet hjort, har rypene kaklet rundt oss. Når rypa i tillegg er ganske spak denne formiddagen, er det gjort i løpet av en halv time å få «a left and a right». En skotsk rypedoublé er likevel ikke å forakte!
At den store utfordringen blir å lande en laks, er en annen sak: Et rikholdig fluearsenal til tross: Først med 20 minutters mager margin på fristen, biter en smålaks. Halvannen kilo redder dagen for meg, William og Mr. McNab.
BUKK ER BUKK: Absolutt ikke av de største, men stor nok for en norsk McNab.
Første steg mot en McSande
Når kalenderbladet her hjemme nærmer seg september, minnes jeg ei gammel uteng som jeg ikke har sjekket for bukketrafikk. Togtrafikken dundrer derimot forbi med Vestfoldbanens nordgående klokka 05.50 idet jeg for n’te gang vrir hodet sakte for å sjekke nedre del av enga.
Jeg kvepper da øynene lander på en mørk klump, delvis dekt av en lubben einerbusk. Er det bukk?
En kjapp kontroll med håndkikkerten. Jammen er det en bukk! Jeg synker ned på kne. Rifla siger opp i anlegg. Trådkorset sirkler ubønnhørlig inn dyrebogen. Men jeg må avvente da vinkelen er for skrå.
Bukken beiter ivrig, opptatt av å fylle vomma etter hektisk brunst. Vinkelen går fra vondt til verre, og jeg ser snart bare det hvite speilet. Skal sjansen ryke nå?
En lang stund er bukken dekt av einerbusken. Men så kommer den brått til syne – med hele bredsiden til.
Skuddet er enkelt. Bukken sparker noen ganger med visne bein, men det er slutt før jeg kommer fram. Endelig ble det bukk – og muligheten er her for å gjøre noe med McSande-prosjektet!
Stor test: Gode rifler og kikkertsikter for jakt på rådyrbukk
Duer uten doublé: Kravet om to duer ble innfridd, selv om de ikke falt i en real doublé.
Fugl eller fisk?
Etter rask utveiding i morgenlyset drar jeg på rekognoseringsrunde etter ringduer. Det er overraskende stille i luftrommet. Kan de allerede ha dratt til skogs for å beite bær? Kun to enslige overflygere gir meg unnskyldning for å velge en halvtime på øret.
Jeg våkner midt på dagen, ør og døgnvill. En ny rekognoseringsrunde gir ingen grunn til fornyet optimisme. Skal jeg ryke på noe så elementært som duejakta?
Men ok, det er sjelden fart i duetrekket før utpå ettermiddagen. Det er kanskje bedre å huke opp en ørret eller to, slik at det iallfall er avklart.
Jeg rasker med ei gammel, sammenleggbar slukstang og jogger til det lille skogsvannet som var et eventyr verdt i barndommen. 8 grams Meps med svart skje og gule prikker var en sikker vinner den gang da.
Og den gang nå: Like sikkert som for 50 år siden, kommer hugget momentant! Den sitrende skjelvingen av noe levende i den andre enden, forsterket gjennom sprø glassfiber og tørr nylonline – like morsomt i dag.
Det spreller tyngre enn ventet, men alderstilkommen redskap holder. Når fisken først svupper ut av vannet, får den ivrig og unødvendig god fart inn i nærmeste orekratt. Men hva gjør vel det? Ørreten er min – og nå gjenstår det «bare» to duer!
Laksen reddet æren: Det gikk med et nødskrik, å få landet en laks i mitt skotske eventyr.
Alle duene, alle duene
Jeg satser alt på et gammelt, gjennomprøvd duested, omkranset av hveteåkre. Ut med et snes lokkeduer i en innbydende halvsirkel, sosialt vippende med hodene mot solgangsbrisen.
Jeg er knapt på plass under den digre bjørka, før det klapper i vinger. Fem blågrå hurtigflygere sakser inn over sine judasvenner.
Triumffølelsen bølger gjennom kroppen: Artig at det endelig skal lykkes så lett! Dette skal bli en enkel duedoublé i tråd med McNab-reglene – bortsett fra at ingen av de påskutte fuglene forstår at de er truffet!
Betuttet forbanner jeg miljøpatronene, og putter i grøvre skyts: Nå skal det ned, det som måtte komme!
Men da kommer det selvfølgelig ingenting. Tiden tusler av sted, ja, renner bokstavelig talt ut i intet.
MIN BARNDOMS FISKEVANN: Ørreten smaker minst like godt som for en generasjon siden – og den har da vitterlig blitt større!
Innspurten
Omsider kommer en enslig fugl sveipende fra skogsåsene i vest. Den gjør en høy runde over lokkefuglene før den lander – godt i skjul i toppen av bjørka!
Det blir en ulidelig stillingskrig. Jegerens tålmodighet mot en hjerne på størrelse med en ert.
Til slutt blir fristelsen for stor: Med 30 minutter igjen av mine tilmålte 12 timer, daler dua ned til sine plastikkvenner, der den møter alt annet enn vennskap.
Smellet vekker tilsynelatende noen artsfrender langt i skogen. Minutter senere kommer ytterligere to blågrå og lar seg friste av kveldsmat med gode venner. Riktignok blir dobbeltskuddet i sin helhet kun den ene dua til del, men to duer er sannelig i boks, snaue kvarteret før tiden er ute!
Strengt tatt burde bukken vært en grov 6-takker for å matche det skotske utgangspunktet, og duene burde felles i en doblé. Slike detaljer tillater jeg meg å overse i gleden over en annerledes, men veldig morsom jaktdag på hjemlige trakter.
Og at ørreten vel også burde vært tatt på ei lekker tørrflue, er egentlig ikke noe å nevne: Jeg er jeger, ikke fisker!
