Spesielle rådyrgevir

I Norge har de fleste rådyrene geviret under største delen av lovlig jakttid. Det er store geografiske forskjeller, men trolig spiller også alder og kondisjon inn: Det er ikke uvanlig at store bukker uten gevir felles allerede i oktober, kanskje helst i kystnære strøk.

Jeg har selv skutt råbukk på Averøya den 12. september, hvor sårflatene på rosenstokkene allerede var i ferd med å bli dekt av ny basthud. Samtidig hender det blant rådyr at voksne bukker har gevir helt til jakttidsslutt. Mitt inntrykk er at det skjer oftere i østlige innlandsområder. En pen sekstakker fra mitt jaktområde i indre Vestfold ble skutt så sent som 22. desember med intakt gevir.

LES OGSÅ: Gevir som trofé fra storviltjakt

Rådyrgevirets utvikling 

I løpet av bukkelammets første sommer utvikles to skjelettutvekster på pannebeinet som blir til permanente rosenstokker. Disse fungerer som kontaktflate og feste for kommende gevir. Med økende alder øker også diameteren på rosenstokkene.

Over disse skjer den årlige tilveksten av geviret. Under utvikling av geviret er det dekket av pelsaktig basthud som transporterer næring og kalkstoffer via et rikt nettverk av blodårer. Tidlig i prosessen er det også blodårer inne i sentrum av gevirstengene. 

Når gevirutviklingen er ferdig, sørger spesielle hormoner for at næringstransporten stanser i blodkarene jevnt med rosenstokkenes øvre del. Basthuden tørker ut, og fjernes ved at bukken feier geviret rent mot mindre trær, kvister og kjerr. Feiingen skjer ofte i løpet av et døgn  Da er geviret nærmest hvitt, eventuelt med rødskjær av blod. Ettersom bukken markerer revir gjennom å fortsatt feie, får geviret sin endelige farge gjennom en blanding av blod, bark, planterester, smuss, kvae og luft.

LES OGSÅ: På jakt etter hjortegevir med færrest tagger

Energikrevende

Omtrent åtte måneder etter feiingen felles geviret. Som regel faller de to gevirstengene av med få dagers mellomrom. Det oppstår en åpen flate på bruddstedet, som i løpet av et par uker på nytt dekkes med basthud. 

Utviklingen av neste gevir starter nesten umiddelbart. Selve vokseprosessen av det nye geviret tar i snitt tre til fire måneder. Allerede i slutten av mars/ begynnelsen av april er det klart til å feies igjen. 

Selv om gevirutviklingen går ganske raskt, er den til dels energikrevende. Rent biologisk er geviret et skjelettvev som består av om lag 60 prosent uorganiske og 40 prosent organiske stoffer. Hovedandelen er kalk, eller mer kjemisk korrekt kalsiumfosfater.

Dannelsen av både rosenstokker og gevir er relatert til kjønnsmodningen for råbukken, og det kreves at dyret har nådd en viss kroppsvekt. Selve gevirutviklingen styres av et komplisert samspill av forskjellige hormoner, som igjen er koblet til årstidsvariasjoner og brunstaktivitet.

«Ved skader på bakbena, utvikler dyret avvikende gevirform på motsatt side av skaden, på grunn av nervebanene til geviret. Derimot har nervetrådene fra forbena direkte forbindelse med gevirstangen som sitter på samme side.»

Vinterlig spor

Gevirets lengde og volum er i stor grad aldersavhengig, men også kroppsstørrelsen har betydning: Jo tyngre rådyr, jo større gevir. Samtidig vil naturlig nok det enkelte individets tilgang til viktige næringsstoffer ha stor betydning: En streng, snørik vinter er erfaringsmessig ikke særlig fordelaktig med tanke på å skyte bukker med store gevir påfølgende sesong.

Også fargen på geviret kan variere svært mye, avhengig av hva bukken feier av seg basthuden mot: Kvae fra nåletrær gir mørkere utseende enn sevje og bark fra løvtrær og kratt. Uansett gevirets lengde eller utforming, er det som regel mer eller mindre besatt med perler. Dette er små utvekster på gevirstengene, på opptil en centimeters lengde. Selve avslutningen nederst mot skallebenet på gevirstengene kalles rosenkranser.

Spissbukk og gaffelbukk

Vanligvis differensieres de voksne bukkene etter gevirets størrelse og utforming. Som navnet tilsier, har en spissbukk kun en rett gevirstang på hver side av skallen. En gaffelbukk eller firetagger har i tillegg til selve gevirstengene en tagg til  på hver stang, enten bakover eller fremover. En sekstagger har en tagg både bakover og fremover på selve gevirstangen.

Stangspissene er ofte veldig spisse og er følgelig uten tvil et farlig våpen under revirkamp. Årlig rapporteres det om bukker som blir funnet døde med punkterte lunger. Slike tilfeller forekommer under hele perioden for revirhevding fra slutten av april og ut august, noe som tyder på til dels stor aggressivitet bukkene imellom. Særlig utsatt er unge bukker og dyr med dårlige geviroppsatser.

Returbukker

Spesielt farlig er såkalte returbukker. Det er gamle bukker hvor gevirdannelsen er nedadgående på grunn av alder og kondisjon. De får derfor bare rette, ofte lange gevirstenger uten tagger (må ikke blandes med spissbukker, som er ungbukker). Slike gevirstenger er livsfarlige «dolker» – derav navnet «morderbukk» på slike individer.

Avvikende gevirformer

Rent unntaksvis har geviroppsatsen flere enn seks tagger. Rene og tilnærmet normale åttetaggere (eller mer) forekommer svært sjelden. Derimot er det ikke helt uvanlig at bukkene setter opp unormale gevir. Dette kan ha en rekke årsaker, så som skader i testikler eller ben, dårlig kondisjon, eller en hard vinter med mye snø og kulde. 

Noen slike abnorme geviroppsatser er midlertidige. De skyldes da primært skader under gevirutviklingen, altså mens det ennå er kledt i bast. Jo tidligere skaden skjer, jo større blir som regel abnormiteten. Slike skader på geviret kan oppstå ved at bukken hekter seg fast i et sauegjerde, løper på en kraftig gren eller liknende, slik at blod- og næringstilførselen til deler av geviret forstyrres. Felles for midlertidige skader er at bukken mest sannsynligvis vil utvikle et normalt gevir neste år. 

Deforme gevir skal også kunne skyldes at geviret utsettes for sterk kulde: Bukken forfryser den øverste delen av gevirets basthud, med påfølgende næringssvikt og død av vevets blodårer og nervetråder. Trolig forekommer dette svært sjelden.

Rart samspill med bena

Varige abnormiteter skyldes derimot enten større skader på grunn av påvirkning fra ytre forhold eller fysiologisk betingede avvik. Trolig er den mest vanlige årsaken til endringer i gevirets form ulike forstyrrelser i hormonbalansen. 

Ikke uvanlig skyldes varig abnormitet skjelettskader som oppstår på bukkens ben. Ved skader på bakbena, utvikler dyret avvikende gevirform på motsatt side av skaden, på grunn av nervebanene til geviret. Derimot har nervetrådene fra forbena direkte forbindelse med gevirstangen som sitter på samme side.

Avvik i hjernen (eksempelvis hypofysen) kan føre til deforme gevir eller unormal utvikling og felling. Bukkens testikler er heller ikke så godt beskyttet når dyret hopper over lav vegetasjon, noe som kan føre til sykelige forandringer. Ikke uvanlig forårsaker testikkelskader forstyrrelser i produksjonen av kjønnshormoner, noe som uvilkårlig påvirker gevirdannelsen. Igjen er det avhengig når skaden oppstår: 

Hvis en testikkelskade er så alvorlig at en bukk med ferdig utviklet og feid gevir blir kastrert, vil den i løpet av noen uker felle geviret, hvorpå ny gevirdannelse starter ganske raskt. Hvis da kjønnshormonet altså mangler fordi bukken nå er kastrert, vil ikke vekstprosessen avbrytes. Geviret bare fortsetter å vokse ukontrollert, noe som resulterer i et såkalt parykkhorn. Et slikt gevir feies ikke, men blir uformelig og ufullstendig forkalket. I ekstreme tilfeller vokser det også nedover og foran øynene til dyret, som dermed får problemer med synet.

Ettertraktet trofè

Bukker med abnorme gevirformer er ettertraktet av mange jegere. Først og fremst er det nok europeiske jegere som synes det er ekstra stas med trofèer som avviker i form og farge. Og som i alle sammenhenger der det er større etterspørsel enn tilgang på en «vare», kommer økonomiske motiv inn i bildet: 

Etterspørselen etter slike bukkeoppsatser er så stor at useriøse jaktarrangører – kanskje først og fremst i tidligere østblokkland – fristes til å «produsere» abnorme bukker. Måten dette gjøres på, er at råbukker fanges og holdes i hegn der de får påsatt strikk eller liknende rundt bjellene. Også hormonpreparater blir brukt, noe som for øvrig dessverre ikke er ukjent i forbindelse med hjortebukker med monsteroppsatser i andre deler av verden. I tyske Dresden finnes det faktisk et helt jaktmuseum med abnorme hjorteviltgevir. Alle ble produsert og skutt av en jaktgal hertug, som må ha hatt et rimelig forvrengt moralsyn på dyrevelferd og viltforvaltning. 

Eneste unnskyldning er at dette foregikk for et par hundre år siden. At slikt usmakelig dyreplageri fremdeles forekommer og har et betalingsvillig publikum, er svært beklagelig. Og desto større grunn er det til å ta vare på abnorme gevir fra naturlig forekommende råbukker som gode jaktminner.