Med lidenskap for ettersøk 

Hjortejegeren i denne soga forteller at han jaktet kolle med kalv på snødekt innmark i lyset fra månen. Han felte først kalven. Kule nummer to rammet kolla, men litt bak – i vomma. Kolla bykste inn i skogen og forsvant.                                     

Knappe timen etter påskytning starter ettersøksekvipasjen sporinga fra innmarka og innover i skogen. Kolla finner de død etter rundt 200 meter. Jegeren puster lettet ut og takker ettersøksmannskapet for innsatsen.    

Vent med å gå frem

Slettemark skryter av jegeren, som gjorde alt riktig. 

– Jegeren ventet 15 minutter før han gikk frem til skuddplassen. Da han ikke fant kolla, ringte han oss. Hvis jegeren i stedet hadde søkt i skogen etter det skadde og adrenalinfylte dyret med én gang, ville han ha presset det fremfor seg og dermed komplisert ettersøket.  

Ifølge ettersøkseksperten vil ikke et skadet dyr reise veldig langt før det legger seg på sårleie, men blir dyret uroet, vil det gå langt. Tendensen de siste årene har vært at påskutte dyr går lengre distanser enn tidligere, gjerne 400–800 meter, før de legger seg i sårleie. 

Forklaringen er at jegeren går for tidlig frem til skuddplassen og støkker dyret, noe som vil føre til ekstra dyrelidelse. Etter en sårleiestøkking vil dyret i tillegg bli ekstra årvåkent og vanskeligere å stille innpå.   

– Jegeren skal ikke foreta seg noe som helst etter påskyting, men vente et kvarters tid med å gå fram til skuddplassen. Slik vil jegeren selv ha en sjanse til å finne dyret.  

Brennende lidenskap

Ingmar Slettemark er medlem av Hardanger og Voss ettersøkslag, samt kommunal ettersøksjeger og viltforvalter i Voss herad. Samtidig er han erfaren en storviltjeger: Hele oktober måned er ferietid, og settes av til lokal hjorte- og elgjakt.    

Slettemark har vært bitt av ettersøksbasillen helt siden han gikk sitt først ettersøk i 1992. Hvert år går han opp mot 40 ettersøk på hjort og elg som følge av skadeskyting eller trafikkpåkjørsler. Ettersøk er brennende lidenskap for vossingen, som fremhever at de fleste ettersøk i praksis dreier seg om å gå ferskspor. Han nedtoner betydningen av blodspor: 

– Et påkjørt dyr kan ha store innvendige skader uten å blø, og et påskutt dyr kan gradvis slutte å blø. Det er viktig å ha i mente at man kan stå overfor en alvorlig skadeskyting, selv om skuddplassen er blodfri. Du kan gjerne ta ettersøkskurs for å bygge kunnskap, men du klarer aldri å kurse deg til å bli en god ettersøksekvipasje.  

Tren ferskspor

– Hvordan kan kvaliteten på landets over 13.000 ettersøksekvipasjer økes?    

– Du vil ikke få en dyktig ettersøkshund ved kun å gå ettersøk, men ved å trene mye på seks til åtte timer gamle ferskspor lagt med klauver. Det viktigste er å lære seg å tolke hundens signaler, og så må det ikke være et ork å gå ut og trene. Ferskspor er avgjørende for å få en god ettersøkshund, understreker Slettemark, som en gang gikk et ti timer langt og vellykket ettersøk på hjort.  

– Hvordan legger du opp et jaktettersøk? 

– En ettersøksekvipasje er jegerens forlengede arm, men alt av regelverk henger fremdeles på jegeren. Jeg hører alltid jegerens historie før skuddplassundersøkelsen, der hunden for eksempel kan markere på hår, beinfliser eller bloddråper. Hvis skuddplassundersøkelsen ikke gir meg ledetråder, vil måten dyret flytter seg på i terrenget si en del om skaden.     

Kjekt med slipphund

– Forteller fargen på eventuelle blodflekker hvor skaden sitter?  

– Nei, selve blodfargen sier lite, men skum i blodet indikerer halsskudd og bobler i blodet forteller meg at det kan være et lungeskudd.  

Ifølge Slettemark vil som regel dyret ha en mindre skade hvis det tar de vanskeligste veiene i terrenget. Hvis dyret derimot gjør det enklest for seg selv ved å bevege seg nedover i terrenget, antyder dette en mer alvorlig skade.

– De styggeste skadene som gir ettersøkeekvipasjene størst utfordring er kjeveskudd, ryggtappskudd, halsskudd og rumpeskudd. Da er det kjekt å ha en ettersøkshund som kan slippes.      

– Slik som Greven?  

– Ja, bayerske viltsporhunder kan brukes som slipphunder. Man får likevel aldri i pose og sekk. Slipphunder blir som regel strie i båndet, men det må man tåle. 

Risikofylt med slipphund

Slettemark forteller at Greven vanligvis sporer frem til sårleiet, der den eventuelt slippes. Han må likevel ha en viss kontakt med hunden, fordi den kan spore inn i områder med mye hjort. 

Ettersøksspesialisten fremhever at hunden ikke skal slå over på andre dyr, men henge på det skadde individet. At Greven visstnok har til gode å slå over på andre dyr, tilskriver Slettemark utstrakt fersksportrening.   

Å bruke løshund er langt fra risikofritt:

– Her på Voss skaper europavei, riksvei, Bergensbanen og masse vassdrag utfordringer. Jo lengre hunden sporer, desto større er sjanse for at hunden kommer i konflikt med én eller flere av disse utfordringene, sier han.   

De fleste ettersøk skjer etter mørkets frembrudd. Slettemark sier det er vanskelig å gi et entydig svar på vårt spørsmål om det har blitt færre ettersøk ettersom termisk utstyr nærmest har blitt allemannseie i jegerstanden. 

Surrer rundt i terrenget

Slettemark mener i alle fall at jegerne bør være varsomme med å bruke håndholdt, termisk utstyr når det er flere dyr som opptrer sammen. For kan du være sikker på at du vitterlig observerer det skadde dyret?  

– Skudd må aldri sendes av gårde mot det man tror er det påskutte dyret. Det er også ganske vanlig at jegere som bruker termiske spottere utfører egne undersøkelser i et par timer før de ringer. Hvis de i tillegg surrer rundt i terrenget, kan dyr støkkes ut av sårleie. Slike dyr vil springe langt.  

Som kommunal ettersøksjeger har Slettemark tilgang på drone, en DJI Matrice 30 T, som kun er tillatt å bruke i skogstrøk. 

Vær årvåken

Å få opp et par luftbårne øyne er nyttig, men vil aldri erstatte hundenesen.     

– Det er hunden som skal stå for sporinga. Dronen kan finne dyret slik at ansmygingen kan planlegges. Det trenger heller ikke å være det skadde dyret du ser med dronen. Det er menneskelig å ta feil, fastslår Slettemark og forteller at han sjelden går med våpen under ettersøk. 

Avslutningsvis oppfordrer han jegerne å følge godt med når ettersøket går sin gang. Noen jegere mangler årvåkenhet under ettersøket og får ikke av gårde fangskuddet tidsnok. 

– Konsekvensen er at det påskutte dyret springer unna. Det har faktisk hendt at jeg har lånt rifla til jegeren og tatt beina fatt for å avlive dyret, avslutter Ingmar Slettemark. 

LES OGSÅ

– Vi trenger bedre ettersøksekvipasjer

Vi har for mange og dårlige ettersøksekvipasjer i Norge. Det mener fagleder for jakt, vilt og utmark i Skogkurs, Øyvind Juliussen. NJFF mener derimot at mange godkjente hunder er viktige i et langstrakt og spredt befolket land.

Bokanmeldelse: Bättre Eftersök med eftersöksjägarnas hemligheter

Gode tips til å få frem en bra ettersøkshund kombinert med taktikk og råd til å håndtere mange forskjellige ettersøkssituasjoner etter elg, rådyr, villsvin og hjort.

Med Bula på sporet

I løpet av et år har Per ”Bula” Kristofferson mellom 500 og 600 ettersøk. Noen annen jobb er det ikke tid til. Bula er en av svært få som lever av ettersøk. En krevende jobb, både fysisk og mentalt.

Nå kan også jaktlag lage digitale ettersøksavtaler

Nå kan både jeger og jaktlag inngå digital avtale om tilgang til godkjent ettersøkshund med ettersøksekvipasjer og ettersøksringer.

Slik trener du inn en ettersøkshund

Ettersøk og trening på blodspor er noe som stimulerer hunden – og gir deg som hundeeier mange aha-opplevelser. Jakthunden er en like naturlig del av utrustningen som våpenet, særlig hvis du driver med storviltjakt.