Med Bula på sporet

Grunneier Håkan Løvkvist kommer med ettersøkshund. Hunden finner blodsporet og følger det inn i skogkanten. Men så går det i ring. Hunden klarer ikke å følge sporet lengre. Ingen dåhjort er funnet. 

Løvkvist ringer Bula, som definitivt kan kalles en efaren ettersøksjeger. Det er over 40 år siden han begynte med ettersøk. De siste 17 årene har han levd av å være ettersøksjeger. Det skyldes at det er mye vilt i området rundt Katrineholm i Sør-Sverige, og Bula har avtaler med jaktlag og viltmyndigheter som gjør at han sporer opp skadeskutt og trafikkskadd vilt innenfor et område på 250.000 hektar. Han sporer opp alle typer vilt. 

I dag skal han forsøke å finne en dåhjort. Bula ankommer stedet hvor sporet etter dyret går inn i skogen. Skuddplassen ligger midt ut på åkeren, men han starter ettersøket fra stedet hvor sporet går inn i skogen.  – Grunneieren har sporet med egen hund, men den mistet sporet ikke langt herfra. Det er stort sett greit at andre forsøker å spore et par hundre meter før de ringer meg, men jeg liker best å starte ettersøk uten at andre hunder har vært i sporet. Det verste som kan skje er at den andre hunden støkker viltet mer, slik at mitt ettersøk blir vanskeligere, sier han.

TO HUNDER

Bula tar på seg en kraftig hodelykt og finner frem en Blaser rifle med åpne sikter. Så slipper han ut to hunder. Den ene går i langline, den andre i kort. Ikke helt som i Norge, hvor det er vanligst å bruke en hund i hver ekvipasje. – Oda er min sporhund. Hun går i langlina og slippes ikke. Roy går i kortlina og han slipper jeg for å stoppe dyret. Hans oppgave er å stoppe dyret, helst i form av stålos, slik at jeg kan gå frem og se at det er rett dyr før jeg skyter det, forklarer han. 

Grunneieren viser hvor dyret ble påskutt og hvor det sprang inn. Inne i skogen viser han også frem sporloggen på hundepeileren hvor hans egen hund har sporet. Bula finner blod. Han stopper opp. Hunden i langlinen synes han er for treg til å gå. Hundens blikk og kroppsspråk er ikke til å ta feil av. Her lukter det dyr og hun vil spore. Men det er mange spor på kryss og tvers i skogen. Dåhjortene flokker seg om vinteren, og den påskutte hjorten var ikke alene. Oda går med nesen i sporet. – Hun er trent på å spore skadde dyr på stresshormonene de skiller ut. Ikke blodet, som mange tror, forklarer Bula.

KALDT SPOR

Men så mister hundene lysten. Det blir stadig vanskeligere å få dem til å jobbe. – Nå har jeg sagt ”Værsågod” til Oda fire ganger. Dette er en hund som elsker å jobbe. Det holder vanligvis med å si det en gang. Roy som går i kortlinen er mer interessert i menneskelig kontakt, og står på to med forlabbene i armene på sin eier.  - Jeg tror ikke dåhjorten er alvorlig skadet. Treffet sitter trolig i nærheten av klauven. Det forklarer at det kommer så lite blod. At dyret la seg ned kan skyldes instinkt. Det har hørt smellet og merket at noe har truffet det. Instinktet forteller det at det skal ligge i ro og trykke, og det gjorde det til jegeren gikk frem, sier Bula.

Det er viktig å stole på hundene, og en god hund vil kunne gi beskjed til eieren om hva som er et alvorlig såret vilt. Men Bula vil være sikker. Derfor går han en lang omvei og tar hundene frem til skuddplassen og starter på nytt. I mørket går de det samme sporet, men det samme skjer igjen. Etter hvert som de følger sporet blir interessen mindre. Stresshormonene i sporet avtar.

Bula trives med å spore i mørket. - Hjortevilt og villsvin er nattaktive. De legger seg fortere i sårleie når det er mørkt, og de er mindre stressede. Det er også lettere å finne dyr som stikker seg unna. En dåhjortkalv kan være vanskelig å se når den ligger kamuflert i dagslys, men om natten ser jeg gjenskinnet av øynene i lyset fra lykta. 

FRISKMELDT

Den drevne ettersøksjegeren konstaterer at det ikke blir funn i kveld. Dyret er friskmeldt. En lettelse for både grunneier og jegeren som skjøt. For jobben får han 500 kr + kjøreutgifter. I tillegg har jaktlaget han bistod betalt mellom 350 og 400 kr pr jeger i laget da de inngikk årsavtale om ettersøk.

Det gjør at  Bula har forpliktet seg til å bistå med godkjent ettersøksekvipasje innen de lovpålagte to timene. Direkte dyrt er det ikke, og det kan bli mange timers jobb for 500 kroner.  Hva er drivkraften?– Jeg har alltid vært fascinert av å følge det ene sporet og finne det ene riktige dyret. For det er det ettersøk handler om. Å spore det skadde dyret, selv om det er mange andre spor i området. I tillegg ønsker jeg ikke skadde dyr i skogen, og det er alltid fint å kunne hjelpe en jeger som har vært uheldig å skadeskyte, sier han. 

Som regel er jegerne veldig lettet når Bula kommer, og de fleste tilbyr seg både å vise skuddplass og bli med under ettersøket om det er ønsket. – Ettersøk er litt følsomt. Ingen jeger ønsker å skadeskyte, og mange føler det litt flaut. Da er det viktig at jeg som ettersøksjeger har ydmykheten som skal til for å skape god dialog og tillit, sier Bula.

TOPPHUND OM 7-8 ÅR

Bula ha per i dag 10 hunder som han bruker på ettersøk. Han mener at man etter 3-4 år kan få til en brukbar hund, men noen topphund får man ikke til før hunden er mellom 7 og 8 år. – Arbeidet med hundene er krevende og de må gjøre riktige erfarninger hele veien. En ung hund vil fort kunne spore på et spor som egentlig er kaldt, mens en erfaren hund vil gjøre slik som Oda gjorde: Stoppe når hun ikke kjenner lukta av stresshormoner i sporet, forklarer han, som også hjelper andre med å få til gode ettersøkshunder. – Min toppsesong for ettersøk er høst og vinter når jakten etter hjortevilt og villsvin pågår. Om våren og sommeren arrangerer jeg kurs, seminarer og deltar på messer. Jeg har blant annet holdt foredrag i norske jegerforeninger, sier han. Nå er han i ferd med å bli kjendis i Sverige gjennom en jaktfilm om hans måte å drive ettersøk på. Er du interessert å se klipp fra filmen, andre snutter fra ettersøkene til Bula og lese om hans virke, kan du besøke hans nettsider: www.pk-eftersok.dinstudio.se.