Rådyrjakt i Polen

Dessverre snakker Miro, som han liker å bli kalt, ikke noe annet enn polsk, så det er noe begrenset hva vi klarer å utveksle av informasjon.

Men hans søster behersker både tysk og engelsk, så hun forteller dagen etter at Miro aldri hadde likt seg på skolen og sluttet derfor rimelig tidlig med den slags, i praksis hadde han vel egentlig ikke fullført noe særlig mer enn den lokale folkeskolen. Og knapt nok det.

Men sier hun smilende, at det ble like tidlig veldig tydelig at det var skog og mark, vilt og jakt som var guttens store interesse og rette element. Og nettopp på grunn av sin dyktighet som jeger, har han de siste årene vært ansatt som viltoppsyn og jaktguide for et større jaktområde som forvaltes av det polske jegerforbundet PZL.

Miro hentet meg ved jakthytta allerede «midt på svarte natta», i alle fall føles klokka 03.15 slik etter å ha kommet relativt sent i seng i går kveld. Natta blir rimelig stutt i begge endene når snaue tre timer er alt som settes inn på kontoen for hardt tiltrengt hvile og påfyll av ny energi.

Men etter et par-tre kopper kruttsterk drikke som skal forestille kaffe, grynter guiden fornøyd, veiver med hånda mot bilen og har tilsynelatende klokketro på en fin bukkemorgen. Han virker uforskammet kvikk og opplagt på en slik ukristelig tid, en nødvendig motvekt til en søvndorsk nordmann på tur.

Umerkelig sakte øker oversikten etter som også den polske forsommernatta må vike for en ny dag i øst. Og rådyrene dukker fram som mørke skygger både her og der, to dyr opp til venstre avsløres gjennom åtte ganger forstørrelse. Ytterligere tre dyr er nede ved bekkedraget som deler åkerlandskapet med frodige kantsoner og korte forflytninger mellom mat, hvile og uforstyrret ro.

Våte drømmer

Etter en kort biltur gjennom nærmeste landsby, hvor det fremdeles er stille som om natten, bare en og annen løshund tusler hjem fra nattens eventyr med gutta, svinger den gamle firhjulstrekkeren gjennom et skogholt og parkeres ut mot en lysning på motsatt side.

Naturen er omfavnet av tjukk, tung tåkedis som begrenser sikten til et drøyt haglehold og gjør det nærmest umulig å smygjakte. Da er det nok bedre å satse på tårnjakt i påvente av at sola kanskje kan klare å brenne vekk i alle fall det meste av fuktigheten.

Knapt er vi på plass i tårnet før to dyr kommer jagende forbi oss, ei rå og en ungbukk etter det stusselige geviret å dømme. Stillheten torpederes omtrent av et tranepar som spankulerer langsetter skogkanten til høyre på leit etter morgenens frokostmeny, mens hannen synes mer opptatt av å rope ut sine sterke følelser for makkeren. Eller hva det nå måtte være han vil deklamere, det er i alle fall mye og overdøvende lyder! 

Jakt i utlandet i utlandet viser seg å være eventyr.

Enda to dyr kommer løpende etter hverandre i hastige jag gjennom myrtung vegetasjon, etter hvert som gråskodda siger unna, strekker det seg nærmest så langt øyet kan se. Først når dyrene vinkler av og kommer rett imot, er det mulig å se at det er to mindre bukker; en spissbukk og en brukbart større firetakker. 

Miro ser spørrende på meg og veiver igjen litt usikkert med hånda for å spørre om den største bukken kan være interessant, men jeg rister på hodet. Det er ingen grunn til å skyte småbukker første morgenen, med forhåpentligvis mange flere muligheter de neste dagene.Tåka har nå omtrent lettet helt og gir oss full oversikt over hele det vidstrakte myrområdet som strekker seg minst en god kilometer framfor oss, og nestet like vidt på det bredeste. 

Vi klatrer opp i et annet og høyere jaktårn, og kan umiddelbart telle 12-14 dyr. De fleste fremdeles ivrig opptatt med morgenbeiting, mens noen ungdyr løper etter hverandre i våryr utfoldelse.

Rett framfor oss, om lag 300 meter unna dukker med ett en eldre bukk plutselig opp av frodig vegetasjon, det kan nesten virke som om den har ligget nede og så bare har reist seg etter hvilen. Miro finfokuserer håndkikkerten og signaliserer med tydelige håndbevegelser at han mener dette er en gammel, interessant bukk.

Det er bare et lite men, og det er det at terrenget fram til bukken er helt åpent uten noen som helst form for litt større busker som eventuelt kan benyttes som dekning til å snike seg inn på skuddhold av dyret. Bukken har all verdens tid til seg selv der ute, den nipper noen urter her og tar en ny munnfull der, for så å stå dørgende stille i langsommelige tider. 

Til sist legger den seg rett ned igjen for uforstyrret å drøvtygge videre.

Spennende kveldsjakt

Dugelig med polsk bondefrokost gjør susen, og komplett uproblematisk å ta igjen litt forsømt søvn. Det som var tenkt en liten høneblund blir til mange timer nærmest i koma, men så mye annet er det egentlig heller ikke å foreta seg på dagtid her utenfor allfarvei. Miro gjorde det klart at han kommer tilbake med middag til meg klokka fire ved å tegne et firetall i avleiret søle og støv på bakruta, og så klappe seg på magen.

Og gutten holder sannelig ord. For nå har han selskap av ikke bare sin engelskspråklige søster og hennes ektemann. Han har for ordens skyld tatt med seg kokken også, som for øvrig er hans kjære mor. En godt voksen dame som helt klart er en sann fryd for både det stolte husmoryrket og ikke minst det tradisjonelle polske kjøkkenet. 

Les også: På sporet av gemsebukk i Makedonia

Etter å ha strukket mageskinnet til bristepunktet, delvis på grunn av høflighet, men også fordi det ganske enkelt var så forbannet godt, er det på tide å dra ut på kveldsjakta.

En annen vei til det samme jakttårnet vi brukte sist i dagmorges gir et lite innblikk i lokal byggeskikk, som tilsynelatende synes betraktelig mindre beheftet med tungrodd byråkrati og stivbeint regelverk enn vi er vant med hjemme. Det kan heller ikke være tvil om at optimismen er god her ute på bygda, det bygges og bygges på bokstavelig talt i hytt og pine!

Og selv om det ennå er tidlig kveld, er allerede aktiviteten av både firfotinger og fugler overveldende. Og det er jo nærmest et eventyr i seg selv, bare det å få anledning til å observere og studere en så tett rådyrbestand. 

Ganske omgående stiger den gamle bukken, vår venn fra i morges, opp fra dagleier og nipper igjen nøye utvalgte urter som passer rådyrets særegne bakterieflora i et litt sart fordøyelsessystem. Skuddholdet er like langt i kveld og absolutt ikke noe jeg vil forsøke meg på.

Flere bukker kommer og går, men alle like langt eller enda lengre unna, og vi har ingen muligheter til å smyge oss nærmere i det åpne lendet.

Men etter hvert som temperaturen synker skjer det noe underlig, stadig mer fuktighet kondenserer og overraskende raskt dekkes myrområdet av et tåkehav. Og da er det straks bedre muligheter til å smyge seg nærmere bukken som hele dagen har holdt seg på samme stedet foran oss.

Jeg skremmer selvfølgelig et annet dyr etter bare snaue hundre meter, som bjeffende advarer sine artsfrender om at her er ugler på gang i mosen. Men etter ytterligere hundre meter forsiktig sniking, skimtes en spøkelsesmørk kropp der framme og håndkikkerten forsikrer oss om at det riktig bukk.

Opp med skytestokken og bukken faller i smellen. En udramatisk avslutning på en fantastisk rådyrrik dag.

Fin avslutning

Den siste morgen smyger vi oss nok en gang fram til et jakttårn, men nå helt i motsatt side av samme myrområde. Tre beitende hunndyr holder oss i ånde og med håp om at en bukk eller to skal dukke opp. Og det gjør det selvfølgelig.

Men så brått og voldsomt at alle dyrene løper over i motsatt side, særlig en av geitene ser ut til å være den utkårne og får ikke være i fred. Bare noen få ganger stopper det heftige jaget opp, og da feier bukken til gjengjeld så hissig at ungskogen virkelig får kjørt seg.

Flere ganger jager han geita inn i skogen og de blir borte i flere minutter, før de like plutselig kommer i fullt firsprang ut igjen. Men til sist virker det som å hissigproppen går tom for energi og kommer gående parallelt med skogkanten til venstre for oss. 

Les også: Bli med på gaupejakt i Latvia

Miro gir klarsignal, men jeg er betenkt, holdet er godt over to hundre meter. Mer enn egentlig langt nok og ikke minst med 9,3 som faller ganske så mye fra 150 meter og utover. Men har jo godt anlegg og er lysten på å utnytte denne siste sjansen, så trådkorset balanseres akkurat jevnt med toppen av ryggen på bukken og skuddet klemmes rolig av.I skuddsmellen kikker bukken tydelig i villrede ned og under seg, men blir stående. 

Repeterer automatisk inn et nytt skudd og løfter siktepunktet ytterligere 15 centimeter. Denne gangen gjør bukken et kjempehopp og blir borte i tetta. Når vi kommer bort, ligger en fin sekstakker tre meter inn fra myrkanten, kula har truffet akkurat i overkant av hjertet.Det var tydeligvis langt nok hold ja.