Det mest artige er egentlig å gå ut alene, oppsøke områder hvor jeg erfaringsmessig vet at rådyrene bruker å beite i løpet av mørke nattetimer. Eller direkte oppsøke strategiske steder hvor vårt minste hjortevilt pleier å krysse over på vei opp igjen til dagleie, etter å ha fylt den lille vomma på morgenkvisten.
Naturligvis kan det også være veldig effektivt å forpostere et par gode jaktkompiser på strategiske punkter i terrenget, hvor du vet at rådyrene har lett for gjerne å ville krysse over på sin vei opp til dagleie, eller når de blir dyttet litt på av en lokalkjent jeger som beveger seg sakte og rolig mot postene. Her er det svært praktisk å kunne kommunisere med hverandre via jaktradio.
I dag er jeg alene og velger å angripe litt mer direkte oppe under kollen da det har kommet vel mye snø det siste døgnet, godt over kneet gjør det tungt nok å vasse oppover lia. Det er følgelig nødvendig å rasjonalisere kreftene en smule og trolig har de morgenferske sporene jeg er ganske sikker på å finne allerede passert siste gården helt oppe under storskogen.
Foringsautomaten jeg har bak huset nede i bygda har allerede vært godt besøkt i et par uker, så det er ingen tvil om at det har kommet ned bra med dyr i det siste. Har selvfølgelig ingen store ønsker om å felle disse «husdyra» mine, men det skulle forundre meg mye om det ikke har vært enda flere dyr nede noe lenger sør for det lille tettstedet jeg bor.
TRE GEITER OG EN BUKK: Særlig bakfra er det lett å avsløre kjønnet på rådyr, se på bildet hvordan hunndyra har en hårtafs (skjørt) hengende ned fra det hvite halepartiet.
FERSKE SPOR!
Jeg må bare innrømme det, spenningen er like stor hver gang jeg vasser oppover lia ned mot bygda i jaktterrenget vårt på den første skikkelige sporsnøen. Minimum 10-15 centimeter er bra og en nødvendighet for å kunne følge spor uten for mye utfordringer. Særlig der blåbærlyngen er frodig, blir det ofte vanskelig ved mindre snø.
I dag er det nok gode 60 centimeter, egentlig ikke ideelt med såpass mye heller, men største ulempen er at det blir så slitsomt å bevege seg.
Støter ganske snart på flere spor av rådyr som trolig har vært nede og nappet til seg noe mat fra de store, hvite kjøttdyra som gardbrukeren her driver med. Eller kanskje rådyrene har sparket seg ned til nedfallseplene under de gamle trærne i hagen hans. Men generelt har de små, spisse klauvene problemer med å sparke seg ned til bakesjiktet når snødybden overstiger 40 centimeter.
Jeg stiltrer meg etter, dårlig sikt fremover her i tettskogen, men vet at det åpner seg litt lengre mot sør. Dyrene har vinklet og trukket på skrå oppover lia, kanskje som jeg mistenker på jakt etter det verdifulle blåbærriset.
Sørover svinger sporene, inn i et område med stor kampestein og digre granbinner, urørte av hissige gnag fra både svans og motorsag. Det er et lite urskogsområde som har fått stå nærmest urørt fra tidenes morgen, trolig mest på grunn av den vanskelige tilgjengeligheten.
Nå blir sporene liksom noe mer famlende, svinger tilsynelatende umotivert hit, for så å skjene dit, litt ned og litt opp. Jeg lurer på om dyrene er i ferd med å finne seg en hvileplass her oppe. Gjør en sving vekk fra sporene og opp i åsen, både for å få bedre oversikt og bedre vind. Mange som kanskje ikke har så veldig mye erfaring med sporsnøjakt vil gjerne følge sporene slavisk, men er da veldig utsatt for å bli oppdaget fordi rådyrene er veldig flinke til å holde øye med baksporet sitt.
Føler at det er nå det gjelder, mine kunnskaper og ferdigheter som jeger mot rådyrenes vare og skarpe sanser.
Siger uhyre sakte på skrå fremover mot et åpnere myrdrag ned til venstre og blir stående og spane. Kan ikke se at det har krysset noen dyr over her. Trolig er de ennå inne i storskogen jeg valgte å gå rundt.
FLERE OM BEINET: Her har gaupa tatt en fin rådyrbukk. Den store skogskatten kan dessverre gjøre store innhugg i en lokal rådyrbestand.
SÅ NÆR, SÅ NÆR
Blir med ett var en ørliten bevegelse bak ei rotvelte, to ørelurer skanner terrenget mot vinden og forsøker å skille naturens egne lyder fra eventuelle farer som måtte lure. Håndkikkerten avslører ytterligere rådyrbein litt til høyre, men det er foreløpig ikke mulig å avgjøre hva slags dyr dette er.
Av forvaltningsmessige årsaker forsøker jeg å unngå å felle voksne geiter, da det er disse som utgjør selve ryggraden og forvaltningskapitalen i bestanden. Legger man primært avskytingen på bukker og ungdyr, kan det tas ut forholdsvis mange flere dyr totalt sett, enn om det faller for mange geiter.
En plutselig og uventet kastevind rusker tak i svette nakkehår og resultatet er som forventet, rimelig panikk og flyktende dyr i flere retninger. Jaktiveren ble kanskje litt i overkant og da er det fort gjort å glemme den farlige vinden, som uvilkårlig vil avsløre deg og løpet er kjørt.
Men jeg trøster meg med de gamle visdomsordene; når man smyger på morgenfriske rådyrspor, vil du som regel se dyrene i løpet de første to timene og få minst en god skuddsjanse i løpet av dagen!
Kanskje en dårlig trøst akkurat i dag hvor det er så tungt å gå og jeg akkurat har gjort en skikkelig bommert, men slik er det.
FLERE OM BEINET: Her har gaupa tatt en fin rådyrbukk. Den store skogskatten kan dessverre gjøre store innhugg i en lokal rådyrbestand.
BARE Å KNUGE PÅ VIDERE!
Tenker som så at det kanskje er fornuftig å slippe meg på skrå ut lia igjen, ned mot en gammel traktorvei som svinger langsetter jordkanten. Med litt flaks er det kjørt traktor her i går og da vil det være lettere å gå, samtidig som flere av dyrene også har sprunget i den retningen.Trår selvfølgelig på en ustabil stein godt gjemt ned i snøen og tumler hulter til bulter ut et brattparti, forsøker automatisk å berge rifla, som likevel blir nesten borte i snøen. Husket heldigvis på å klistre en bit elektrikertape over munningen før jeg gikk, absolutt å anbefale for å være sikker på å unngå løpsspregning ved at man får snø i løpet uten å vite det! Får rensket kikkertsikte og nakkeskinn for snø og jabber på videre, gårsdagens utkjøring av tømmer gjør det betydelig enklere å forflytte seg på tvers av terrenget. Novemberdagen er forferdelig kort i begge ender, så det er nesten ikke mer enn tida og veien til å å kunne jakte elvelia ut igjen.
STORSKOG: Ofte søker dyrene inn i storskog når det blåser og snør som verst. Her en opplagt skuddsjanse, men er det geit eller bukk?
TAMPEN BRENNER!
To-tre dyr har fulgt tømmerslepa nordover og gjør sitt til at forhåpningene absolutt er på topp hele tiden. Og som tenkt viker de av fra traktorsporene, jumper over sauegjerdet og snirkler seg inn under snøtunge graner og gjør det uhyre spennende å smyge. Forsøker hele tiden og se så langt fremover som mulig, men på ingen måte særlig lett, når så mye snødekt granbar stenger frisikten.
Umulig å si hvor lenge det er siden dyrene har passert her, men neppe særlig lenge siden, da det ikke er fnugg av snø som dekker over sporene. Heftige sprangspor ut fra barhenget kan tyde på at jeg har støkt uten å se så mye som snurten av dyr, men bare for å roe seg noen titalls meter lenger nede.
Tar bare to skritt av gangen nå, og står i tre, det er forbanna nødt til å være dyr like foran meg nå. Men kanskje har de allerede rukket å forflytte seg ned til selve elveleie, der det er vesentlig mindre snø på grunn av det viltre elvevannet fremdeles fosser omtrent fritt for is etter en heller mild høst hittil. Og mindre snø betyr mindre forbruk av energi for å forflytte seg for dyr med små klauver som har dårlig bæreevne.
Finskanner med håndkikkerten ei tette på andre siden av et mindre område med gammel utmark, før jeg trekker til venstre og rykker sakte fram rundt åpningen hvor det er så stor fare for å bli eksponert for eventuelle dyr som befinner seg på motsatt side. Siger enda noen titalls høydemeter ned i terrenget og skimter det sildrende elvevannet, men også en plutselig bevegelse, en brun skimt av noe på vei mot høyre nedover langsmed elva.
En bukk siger med ett fram i ei åpen glenne bare et drøyt haglhold unna meg og nipper noe fra en lavthengende seljebusk. Jeg siger ned på kne og avsikrer rifla i en og samme bevegelse, trådkorset i kikkertsiktet flyter inn på bogen og trykket mot avtrekkeren øker til hanefanget slipper og skuddet går.
Dyret velter død i skuddet, det er knapt bevegelse å registrere hos bukken, ikke direkte uvanlig når det påskutte viltet er fullstendig uvitende om truende farer. En ny patron mates automatisk inn i kammeret i ly av skudsmellen.
I samme nå jumper enda et dyr fram og blir stående litt rådvill over den plutselige smellen, toppede ører og brå hodebevegelser vitner om et dyr i full alarmberedskap, uten at jegeren oppdages.
Jeg kan med letthet felle ytterligere et dyr, men lar det være da dette dyret er ei voksen, prektig geit som med all sannsynlighet har både to og tre fostre i buken.
SKOGENS BESTE MAT: Olav Haaverstad deler jaktglede med den jaktgal gordonsetter tispe, som må være i himmelriket for stående fuglehunder
DØDELIG EFFEKTIVT
Erfaringsmessig blir det faktisk bare enklere å jakte rådyr på sposnøen etter hvert som snødybden øker i høyereliggende deler av terrenget. Hvis det i desember måned kommer to fot snø eller mer innpå høgda, er med ett jaktterrenget vårt fylt opp med nye dyr.
De desidert beste forholdene for jakt på sporsnøen er når det har falt nysnø i løpet av natta før du skal jakte. Da kan du være helt sikker på at de sporene du måtte finne, er ferske.
Vind og snørvær når jeg går ut for å jakte, det vil som oftest få dyrene til å trekke ned i lesider for vinden. Ingen dyr liker å kaste bort unødvendig energi ved å oppholde seg på værutsatte steder. Ned i storskogen derimot er det mer ly, samtidig som det er enklere å sparke seg ned til blåbærlyng, som utgjør hoveddietten når rådyrene tvinges over fra sommermenyens urter og utvalgte vekster.
Som alltid er det en stor fordel å være kjent i terrenget, slik at en begynner med å oppsøke området hvor dyrene erfaringsmessig bruker å beite og oppholde seg under slike forhold. Eller terrengavsnitt hvor de ofte har hvileplassene sine på formiddagen. Ved forsiktig lurjakt kan du således være heldig å få skutt dyr allerede i “uttaket”, og hvis du støkker dyrene, vet du i hvert fall at sporene nå er brennferske.
Og som nevnt; hvis snøværet tiltar utover formiddagen, er jeg hele tiden sikker på hvor gamle sporene er, samtidig som dyrene er vesentlig lettere å komme innpå.Mange jegere forfølger sporene slavisk og dytter dyrene foran seg hele dagen uten å se snurten av de. Det beste er egentlig å gå såpass på oversiden av spor at dyrene ikke blir klar over at de forfølges.
Bruk tiden og håndkikkerten flittig, gå sakte og forsiktig, det er hundre ganger bedre å “kaste bort” en time ved å gå rundt sporet for å få en skuddsjanse.
DESEMBERBUKK: Som oftest feller bukkene geviret allerede i november, men det hender at enkelte dyr beholder det frem i mot jul.
VÅPEN OG UTSTYRSVALG
Ei grei rifle i et ikke altfor tøft kaliber, øker sporsnøjegerens effektive skuddvidde betraktelig, framfor den som velger hagle. Men husk at det under snøvær og mye snø på trærne, er det veldig lett å få snø i løpet!
Det er også praktisk å beskytte linsene på kikkertsiktet med nettopp linsebeskyttere, som kjapt kan flippes åpne ved skuddmuligheter som dukker like kjapt opp.
I dag har de fleste jegere et godt kikkertsikte på rifla, men i tillegg er en god håndkikkert et uvurderlig hjelpemiddel under smygjakt, uansett om det er snø eller ikke på bakken. Mange mener det er unødvendig når de har kikkertsikte, men når man skal se på noe “mistenkelig” og det blir til ryggen av en annen snødekket jeger, kan jeg love deg at det går kaldt nedover ryggen din!
Det er selvfølgelig ingen ulempe at du også velger å bruke en mer eller mindre hvit jegerdress i forbindelse med snøjakt. Det fines i dag en rekke gode alternativer, fra Forsvarets velprøvde og helhvite overtrekksdress, til rene jaktdresser i snøkamuflasje laget for akkurat dette.
SPORSNØJEGERENS 10 BUD:
Hastverk er lastverk, du kan nesten ikke gå sakte nok.
Ta noen skritt og bruk håndkikkerten flittig, før du tar noen nye skritt.
Det beste smygværet er når det blåser og snør, da blir jegerens lyder borte for rådyrene.
Rådyret hører ekstremt godt, men det ser og lukter også bra. Beveg deg alltid mot vinden og bruk gjerne fyrstikker, puffeflaske el. til å kontrollere vinden.
Velg lydløse, helst hvite klær og dekk ansikt og hender.
Unngå å eksponere deg i silhuett, ved å holde deg 10-15 meter inne i skogen, har du omtrent like god oversikt.
Tørr nysnø er det mest lydløse å bevege seg i, våt snø har lett for å knarre under støvlene. Finnes det bekker og elver som ennå er åpne, kan disse dekke over lydene dine.
Rådyrene er som regel mest aktive morgen og kveld, men jo nærmere jul man nærmer seg og jo mer snø det er, jo mer aktive er de også midt på dagen.
Jo bedre kjent du er i terrenget, jo mer vet du om dyrenes vaner og oppholdssteder.
Er det lite snø, eller umulig å gå stille, kan det være best å postere ved kjente trekkruter og beitesteder.
