Det er fangstmenn de en gang skal bli: Vandre ut av ødemarka og omsette skinn for store summer. Men foreløpig er industriarbeiderlønna grei som bi-inntekt.
Tres amigos: Etter at hjortejakta er avslutta til jul, blir livet fort for rolig og stillesittende. Lars Petter, Ivar Dag og Gunnar begynte med fangst for å få litt trim.
Lesetid: 4 minutter
Det samme skjedde hvert år: Etter jul når hjortejakta var slutt, ble aktiviteten mindre. Livet ble liksom FOR rolig. Det fant jaktkompisene ut at de måtte gjøre noe med:
Sammen bestemte de seg for å begynne med fellefangst. Da måtte de ut en gang i uka for å se til mårfellene, og det ga i det minste litt trim.
Lars Petter Sundli, Ivar Dag Smiset og Gunnar Hanem, tre industriarbeidere fra Hydro på Sunndalsøra, er en munter gjeng.
Det er pelsjegere de skal bli: At prisene på viltskinn blir høye nå når pelsdyroppdrett blir forbudt, er det vel ingen tvil om?
Da skal de si opp jobbene på Hydro og gjøre det store kuppet; fange pelsverk i mengder, omsette i kroner – eller helst dollar. Da blir det tur til Hawaii. Det har fangst-generalen lovet. Så her er det bare å stå på.
Nytt agn: – Honning er tingen, fastslår Lars Petter, og tilbyr Ivar Dag en prøvesmak på kvaliteten før han stryker honning i fella og på treet.
Gammel lærdom, ny teknologi
Fangstgeneral, det er Ivar Dag. Gunnar tiltales som «sjef», og Lars Petter tituleres som «nestleder og proviantør».
De begynte for noen vintre siden med noen få mårfeller. Nå er det blitt tradisjon: Når hjortejakta er unnagjort til jul, begynner de å tenke mårfangst.
– Predatorkontroll, presiserer en av karene. Høøiii – han har lært et fremmedord!
I starten brukte de innkjøpte feller, men karene har også fattet interesse for gamle fangstmetoder.
Nå har pelsjegerne både fall-lem og fallstokk i virksomhet. Fangstplassene overvåkes med viltkamera, så her kombineres både gamle redskap og moderne teknologi.
Pelsjegerne har med stort hell brukt fall-lem. Det er en god og tradisjonell felletype som har vært brukt til forskjellige pelsvilt.
«Steinfelle» er av samme konstruksjon, bare at fall-lemmen da erstattes av ei høvelig steinhelle.
Fangstlaget har bygd fall-lemmen ca. to meter over bakken. Støttene som bærer fella, er trestokker og trær som gjør konstruksjonen stabil. Oppe på støttene er det bygd en solid plattform i terrassebord.
Fall-lemmen er også bygd av terrassebord. Oppe på lemmen er det lagt stein som slagtyngde.
Under fall-lemmen står vanlige felletre eller «gilderpinner» som det også kalles lokalt.
I denne fella har fangstkarene hatt mye besøk av nøtteskrike. For å unngå at kråkefuglen ødelegger fangstmulighetene, bruker de nå deler av ei nøtteskrike til agn.
For å tiltrekke seg mårens oppmerksomhet, henger de opp vinger av fugl og ekornhaler ved felleplassene.
Generasjoner med kunnskap
Her kommer fangstgeneralens erfaring inn: I guttedagene var Ivar Dag med sin onkel og satte feller. Han lærte de knep som måtte til, og opplevde spenningen med fangst.
– Det var alltid spennende å se om det var dyr i fellene. Det var helst mink vi fanget, men også mår. Dette ga opplevelser og lærdom – og skinnprisene den gang ga kjærkomne kroner, minnes Ivar Dag.
Sterk lukt: – Måren vil ha go’lukt som tiltrekker, sier Ivar Dag. Hans supertriks ved fella er makrell i tomat på trestammen.
Fangsttradisjoner er den type kunnskap som må brukes for å leve videre. Nå får de to andre ta del i lærdommen, og slipper å begynne uten erfaring, der mye tid ellers går med til å prøve og feile.
Ivar Dag fikk også lære revefangst med glefser. Det var en kunst som ikke alle behersket, for det krevde nøyaktighet og forsiktighet for å lure reven. Men dette er kunnskap som vil forsvinne: Nå er denne fangstformen forbudt.
På vakt: Måren føler seg åpenbart på litt utrygg grunn, og følger godt med på omgivelsene når han entrer fall-lemmen.
Gauper og tollskjor
Fangstterrenget er en skogteig med slakt terreng, variert skog med gran, furu og litt lauvtrær. Det er bilvei helt fram, og på fangstturene går de langs traktorveier med avstikkere til felleplassene.
Fangstrunden er to-tre km med fem-seks felleplasser. De fleste har viltkamera. Er det ikke fangst i fellene, er det likevel artig å sjekke om det har vært dyr i nærheten.
Mirakuløse Morten: Om det er en Heldige Fetter Anton, finnes det også en Mirakuløse Morten Mår. Han klarte å raide åtet uten å utløse fella.
– Det er alltid spennende å se hva som er på minnekortet. Noen ganger har måren vært der uten å gå i fella, andre ganger blir ulike dyr og fugler ferska av viltkameraene. Sist vinter fikk vi bilde av ei gaupe. Og vi har avslørt mår som lurer seg under en fall-lem uten å løse ut, sier Gunnar.
– Vi får ofte bilder av tollskjor (dialektnavn for nøtteskrike, brukes noen steder om lavskrike) omkring fellene. De gjør ofte ugagn med åtene, og utløser av og til fellene. Vi har fått flere bilder av at de stikker av med godbitene, flirer Ivar Dag.
Fornøyde fangstmenn: Denne vinteren har karene klaget over dårlig fangst, men da det ble mildvær utpå senvinteren i fjor, gikk måren i fellene.
Kaldvinter gir dårlig fangst
Denne etterjulsvinteren har vært kald. Det er dårlig fangstvær, fastslår fangstgeneralen, for i kulda lukter det mindre av agnet. Forrige vinter var også dårlig lenge, men på slutten løsnet det brått.
I vinter har det vært lite mårspor. Det kan komme av den gode fangst på tampen i fjor, men det kan også forklares med et dårlig smågnagerår. Fangstkarene er likevel optimister av natur:
– Plutselig kan det snu! Viltkameraene viser at det har vært mår her. Det er bare spørsmål om når den kommer tilbake, og om agnet frister nok da. For måren kommer alltid tilbake, blunker Ivar Dag lurt.
Enn så lenge må fangstkarene vente med å si opp Hydro-jobben. Hawaii-turen har de også valgt å utsette igjen:
– Foreløpig er det greit å ha Hydro-lønna som bi-inntekt, humrer Gunnar.
– Men mange fine skogsturer har det blitt, forsikrer Ivar Dag.
Fallstokken følger samme prinsipp som fall-lem, men stokken er smal og må treffe viltet mer nøyaktig. Trestokkene som bærer konstruksjonen, er derfor plassert inntil trær som gjør det hele stabilt:
Den nederste stokken ligger fast, mens den øverste slår dyret i hjel mot den nederste stokken. Bjørkerajer på begge sider av stokkene styrer fallstokken rett ned mot understokken.
Mårstokken plasseres i tett granskog: De tette granene gjør at det legger seg mindre snø her. Denne er også plassert i god høyde over bakken for å unngå at hunder og andre dyr blir skadet.
Fallstokken er litt over to meter. Stokkene er ikke tykke og tunge, så for å få slagtyngde, er det lagt flere stokker på tvers oppå selve fallstokken.
Det øker vekta betydelig: For å løfte fallstokken og spenne fella, må de legge en stropp rundt fallstokken og løfte den med ei vektstang, før «felletrea» settes på plass.
Felletre var tidligere gjerne laga i hardt treverk som bjørk, men moderne industriarbeidere bruker hardplast isteden.
– Plast trekker ikke vann eller trutner, og det er glatt uansett vær og temperatur, sier Ivar Dag fornøyd. Låsepinnen/ trapp-pinnen som utløses når måren tråkker på den, er laget av glatt kryssfiner.
En bjørkestokk på skrå opp til mårstokken gir måren grei atkomst fra riktig kant. For å nå agnet, må måren under fallstokken. Setter dyret en labb på trapp-pinnen, er måren død.
Allerede abonnent?
Hold deg oppdatert gjennom året, og få de beste jakttipsene før sesongen starter for fullt.
OrdinærUnder 28 år
Digital tilgang
79 kr/md i 12 md*
139 kr/md - ingen bindingstid
Med magasin
99 kr/md i 12 md*
+ 6 utgaver av magasinet Jeger
*Forutsetter 12 måneder bindingstid. Kanselleres når du vil, med tilgang ut bindingstiden.
