Det viktigste er å være forberedt. For når du nå har fått reinskort, står den viktigste delen for tur: Mer enn noen annen jaktform er reinsjakta avhengig av terrengkunnskap og kjennskap til dyras trekkruter. Er du ikke lokalkjent, ta kontakt med fjelloppsyn, andre jegere eller sjekk www.dyreposisjoner.no om du finner informasjon om merkede dyr.
Vær klar over at noen terreng kun har dyr i området ved bestemte vindretninger. Er vinden feil, er det liten vits i å ta fri fra jobben for å dra på jakttur.
LES OGSÅ: Første gang på reinsjakt
Sett deg grundig inn i lokale bestemmelser og jaktregler: Det kan være overgangsavtaler til naboterreng, klokkeslett for når det er lov å jakte, og hvor det er tillatt å parkere. Studer kart, slik at du kjenner igjen stedsnavn hvis de blir nevnt på radioen eller av andre jegere.
I tillegg må både kropp og skyting ha go’formen inne. En reinsjeger i dårlig form er lite effektiv, i tillegg til at det reduserer gleden ved jakta. Et minstemål er normalt god friluftskondis. De obligatoriske treningsskuddene og oppskyting er heller ikke nok, for reinsjakta kan gi litt lange hold. Derfor bør rifla selvsagt kontrollskytes umiddelbart før man drar til fjells.
Bruk øynene: Mye av tiden på reinsjakt går med til å speide etter dyr. Det er viktig med en skikkelig kikkert som har god forstørrelse.
Slik finner du reinen
Du tror kanskje det er lett å få øye på en reinsflokk i åpent fjellandskap? Du skal ikke jakte lenge før du oppdager at så ikke er tilfelle. De fleste reinsjegere kan referere til episoder der reinen dukker opp som ånd i en fillehaug, midt på flate fjellet.
Reinen er en mester til å følge smådaler og bekkfar, og er dessuten lett å overse når den ligger og hviler. Storbukkene har hvitt skjegg. Hvis lyset faller riktig, fungerer den hvite pelsen som et speil. Vær derfor oppmerksom på lyse flekker eller skinnende punkter i terrenget. Når du først får øye på ett dyr, vil du gjerne oppdage at det er ganske mange der.
Vanligvis er det imidlertid bevegelse som røper villreinen. En reinsflokk på vandring ser ofte ut som en unaturlig svart stripe eller flekk i landskapet, gjerne i sakte bevegelse.
I myrlendte områder kan du se tråkket etter store reinsflokker på flere kilometers avstand. Merk at dyra ikke trenger lang tid på å passere. Se derfor i kikkerten etter striper av nedtråkket gress, og følg med hvis det brått dukker opp en ny «reinsslå» i områder som du allerede har avsøkt.
En reinsflokk lager lyd. Særlig i brunsten, men også i grålysningen er det grynting og klapring i gevirer. Sistnevnte kan minne om småstein som ramler ned en fjellskrent eller at noen stabler planker. Spesielt i skogsterreng er det viktig å bruke ørene, for lyden bærer langt i stille og høstklar luft. Under slike forhold sørger jeg for å komme meg høyt i terrenget for å lytte tidlig på morgenen før det er skytelys.
LES OGSÅ: Regjeringen vil bedre forholdene for villrein
Småbukk: Legg merke til den jevne buen på gevirstanga hos småbukk…
Slik jakter du
Villreinsjakt foregår i hovedsak ved at du sitter på et utkikkspunkt og speider, for deretter å avskjære flokken og forpostere når du ser dyra. Ofte kan det gå over til smygjakt hvis reinen ikke dukker opp som forventet.
Har du funnet flokken, så ta tid til å kartlegge dyras oppførsel. Hvilken hovedretning trekker de? Er de rolige eller urolige? Urolige dyr har lettere for å sette opp farten eller forandre retning enn dyr som beiter eller rolig trekker gjennom terrenget. Sjekk også terrenget rundt dyra nøye. Er det andre jegere som følger etter flokken?
I fjellet har du som regel god oversikt og kan holde dyra under oppsikt mens du forflytter deg. Men lær av reinen: Selv om flokken er langt unna, er det viktig å bruke terrenget slik at du ikke blir sett. Unngå særlig å komme i silhuett mot horisonten.
En del reinsjakt foregår i skogsterreng, så som i deler av Rondane Sør og i Rendalens østfjell. Her er det enda viktigere med terrengkunnskap. Da er det posteringsjakt som gjelder. Ofte er de beste stedene på høydedrag med utsikt over myrkjøler eller glisne furumoer rundt markerte koller i terrenget. De lokale vet hvor disse stedene er, så bruk tid til å snakke med jegere som er godt kjent. En del jegere bruker også bandhund som jobber på overvær.
«Unn andre å felle rein, og ta del i gleden deres! Det kan være at du treffer samme jeger senere og får bærehjelp eller tips om hvor det er sett dyr. Oppfører du deg som en egoistisk drittsekk, vil andre behandle deg på samme måte
Unngå feilskyting
Reinsløyvet gir deg tillatelse til å felle en spesiell kategori dyr. Det er ditt ansvar å ikke skyte før du er 110 prosent sikker på at du feller riktig dyr. Som regel er kortene inndelt i storbukk, fritt dyr, simle eller kalv. Noen områder opererer også med kløftbukk (sjekk kortet for eksakt informasjon) og bukk under 50 kg.
Har du fritt dyr, er saken grei, og med storbukk-kort er det også kurant å felle riktig type dyr. Å skille simle fra liten bukk blir straks verre, hvis ting skjer fort og man ikke har erfaring. Et skille er åpenbart: Bukken har en penis. Men i tilfeller der du ikke ser «dusken» under magen, har geviret også noen forskjeller: Antall tagger er ikke en måte å skille dem på, men simla har gjerne en mer markant «albue» eller knekk halvveis oppe på gevirstanga.
Kalvene har som regel mørk eller svart bast på geviret, mens 1,5-åringer har lysere bast, gjerne med forgrening i geviret. Merk at store kalver også kan ha forgrening. Kalven holder seg ofte tettere på simla og har et mer «barnslig» utseende.
Å bedømme bukk over eller under 50 kg krever ganske mye trening hvis den ikke er åpenbart stor eller liten. Når en bukk passerer 50 kg med en del margin, har den mer fylde i framparten og grøvre hals sammenlignet med en bukk på 40-45 kg. Merk at selv erfarne jegere har lagt dyr på godt over 60 kg i bakken, mens de var sikre på at bukken var noen kg under 50, så ikke tøy grensa for noen kilo kjøtt.
Simle: …sammenliknet med den skarpere knekken hos ei simle.
Når dyra blir nervøse
Villreinens forsvarsstrategi i møte med farer er å klumpe seg sammen. Det gjør det vanskelig å komme til skudd. Hvis mulig, ligg i skjul og gi flokken sjanse til å roe seg: Er de ikke hardt støkket og farer over neste blåne, pleier de å roe seg etter kort tid. Da kan enkeltdyr trekke ut av flokken.
Vær imidlertid ekstremt observant på at det kan befinne seg andre dyr bak det du sikter på. Villreinen er ikke større enn at ei kule som regel går gjennom dyret. Er det dyr bak, kan du fort skadeskyte både ett og to dyr. Det verste tilfellet jeg kjenner til var da en jeger skjøt og drepte fem dyr i en smell!
Villreinen er tilpasset et kjølig klima og liker ikke varmt vær. Særlig kan insektplagen bli betydelig for dyra. Uansett om dyra er støkket eller ikke, har de lett for å trekke opp i terrenget mot kvelden. Reinen søker da til kjøligere områder med mer trekk, så som snøflekker, myrer og høydedrag. Utover i jakta får dyra også mer behov for å ha oversikt. Ofte faller dette sammen med at brunsten nærmer seg, noe som også medfører uro i flokken.
Brunstbukker
Hvis du har storbukk-kort, bør du ha brunst-perioden i bakhodet. Høybrunsten er fra midt i september, men allerede i slutten av august kan du få storbukk med sterk bismak på kjøttet. Skikkelig brunstkjøtt er direkte uspiselig. Skyt derfor ikke storbukken for seint hvis du kan unngå det.
Det er forholdvis greit å skille ut bukker i full brunst: De hovner opp i halsen og ser «framtunge» ut, jager etter simlene og vil krangle med andre bukker. Skjegg og buk har gjerne en gul eller brungul tone i stedet for hvit. Det kommer av at bukken pisser på seg selv for å lukte skikkelig «storkar» for damene. Ofte kan du se at bukken krøker seg sammen ekstra for å urinere skikkelig godt nedover beina.
Et tips jeg fikk fra en same, er å lukte i kjeften på det skutte dyret. Har brunsten gått i kjøttet, mente han å kjenne pisselukt. Jeg har ikke klart å kjenne det, men skjærer et stykke fra nakken som jeg koker eller steiker uten krydder. Er det brunstkjøtt, kjenner du eimen i tillegg til kjøttlukta.
Pose og sekk: En romslig sekk som takler tunge bører er et nødvendig tilbehør. De fleste sverger til pakkrammesekker, men det finnes også anatomiske sekker som er stive nok til kjøttbører.
Rent slakt
Under reinsjakta er det ofte varmt, slik at kjøttet fort kan bli dårlig. Sørg for å få det kjølt ned så raskt som mulig ved å legge det skyggefullt på en fjellduk godt unna innvollene, før det pakkes for bæring. Ikke bruk søppelsekker, både fordi de er for tette og fordi denne plasttypen lukter og ikke er egnet for mat. Bruk heller en tøypose eller et dynetrekk.
Må kjøttet lagres i påvente av transport, kan det steines ned for å berges fra ravn og jerv. Husk på å stable kjøttet slik at det kommer luft til så det ikke surner – og merk stedet godt så du finner igjen fangsten!
Å fordele kjøttbøra på to eller flere personer gjør hjemturen lettere, samt at det kanskje holder med en tur. Det frister ikke til gjentakelse etter å ha skutt storbukken 5 timer fra vei, da jeg måtte slåss med gnagsår og tunge kjøttbører alene i to dager. Et alternativ er å beine ut kjøttet, men sjekk først hvorvidt dette er tillatt i områder der det er vektbegrensning på kortet.
I tillegg til at du kanskje vil ha geviret, skal underkjeven fraktes fram og leveres inn. Videre skal det tas prøver for skrante-sjuke. Noen jaktområder krever sågar at hele hodet tas med til en kontrollstasjon. Det er mye mer smidig i de områdene der jegeren i stedet selv får lov å ta prøven i felt.
LES OGSÅ: Jaktsekker for børsebærere og gramjegere
Ladies first: Med unntak av rene bukkeflokker så ledes reinsflokken alltid av ei simle.
Skadeskyting og sikkerhet
To vanlige årsaker til skadeskyting i reinsfjellet er lang avstand og at kula treffer andre dyr. Det er fort gjort å feilberegne avstanden i åpent fjellandskap. En lur investering kan være en håndkikkert med avstandsmåler eller en vanlig avstandsmåler, noe som ikke koster all verden.
Noen jegere faller for fristelsen til å skyte på dyr i fart. Det gir fort skadeskyting som resultat. Ha derfor noen enkle kjøreregler som under all annen jakt:
Stusser du på siste punkt, og tenker det kan være greit å sløyfe håndkikkerten for å spare vekt? Nei, det kan være andre jegere på motsatt side av flokken. Bruk derfor håndkikkerten – aldri riflekikkerten – når du observerer en reinsflokk. Det er aldri moro å oppdage andre jegere på motsatt side av flokken. Men hvis vedkommende i tillegg kikker i riflekikkerten med løpet pekende mot deg, er det en opplevelse du aldri glemmer. Flere enn en reinsjeger kan beskrive den uhyggelige lyden av ei kule som hviner over hodet eller slår ned i bakken like ved.
LES OGSÅ: De beste jaktdressene
Ikke legg igjen folkeskikken hjemme
Et godt ordtak sier at du skal gjøre mot andre, som du vil de skal gjøre seg mot deg. Dette gjelder også under reinsjakta:
Ta hensyn til andre jegere. En uskreven regel er at første jeger fram til flokken har førsterett på å skyte, men unngå at det blir kappløp om å komme først frem. Det er ikke moro å ligge ved flokken med rifla klar når dyra støkkes av jegere som tar sjanser for å komme andre i forkjøpet. Du behøver heller ikke gå hjem hvis du oppdager andre jegere foran deg. Avvent heller og hold øye med flokken. Det kan være at jegerne støkker flokken i din retning eller at de ikke har oppdaget dyra.
Unn andre å felle rein, og ta del i gleden deres! Det kan være at du treffer samme jeger senere og får bærehjelp eller tips om hvor det er sett dyr. Oppfører du deg som en egoistisk drittsekk, vil andre behandle deg på samme måte...
Og møter du jaktoppsyn, så snakk med dem: Få – om noen – har like god oversikt over hvor dyra er. De kjenner ofte området, trekkrutene og dyras vaner. De er ikke på jobb for å «ta deg», men for å luke ut dem som ikke burde vært på reinsjakt – og det er jo i alles interesse.
Gjør du ditt for at alle skal ha trivelige og fine dager i reinsfjellet, det gir positive ringvirkninger for absolutt alle villreinjegere!
Jeger.no ble med når Anders Ørka, en 77-årige jegerveteranen dro på villreinjakt for første gang.
I flokken: Skyt aldri når dyra står tett i flokk, og observer nøye at det ikke står dyr bak når noen går ut av flokken.
Utstyrsliste
Det viktigste på reinsjakt foruten ei godt innskutt rifle, er en god håndkikkert, fjellklær i duse farger og en solid ryggsekk.
Kikkert: Minimum 8 x forstørrelse og god detaljoppløsning.
Klær: Må tåle vær og vind. Bruk et kontrastplagg i oransje (påbudt i enkelte terreng) slik at andre jegere ser deg. Ikke glem lue og votter, samt et ekstra sett tørt undertøy. Fjellduk er både en viktig sikkerhetsdetalj og svært nyttig ved langvarig postering.
Ryggsekk: Evig diskusjonstema, men generelt gir pakkrammesekker bedre bærekomfort ved tung last. Viltpose er smart både under slakting/ nedkjøling og hvis fangsten ikke kan bæres ut i et løft.
GPS og mobil: GPS er svært nyttig ettersom du går mye utenom vante stier. Appen «Hvor?» fra Kartverket tilbyr Norge 1:50.000 gratis på mobilen uten dekning. Men husk at du kan gå tom for batteri, så ha alltid papirkart og kompass i sekken. Last også ned «Hjelp 113» fra Norsk Luftambulanse.
Jaktradio: Nyttig for å få meldinger om dyreobservasjoner og tilkalle hjelp.
Småsaker: Førstehjelpsutstyr, kniv, bryne og elektrikerstrips til å stenge spiserør og tarmer under slakting (fjernes etterpå slik at det ikke blir liggende igjen i naturen).
Mat og drikke: En nødrasjon bør ha fast plass i sekken, i tilfelle noe skjer eller jakta tar lengre tid enn planlagt. Avhengig av hvor du jakter (særlig østafjells), kan det i høyfjellet være begrenset tilgang på rent vann.
