Storoksen i Kjønnåsen

Stang ut for oksefall

Tidligere i jakta har jegerne flere ganger sett storokser, men hver gang har det vært et eller annet i veien som har gjort at det har mislyktes. Dermed lever storoksene fortsatt i beste velgående, og det gir jo alltid ekstra spenning og forventning rundt jakta: Alle jegerne på laget vet at en dag får en av dem sjansen til å felle en av de store! Men når og hvor? Kanskje i dag? Eller en dag senere i jakta?

Oppe på posten vår mot fjellet er det nesten vinter, og kram snø gjør føret trått over myrene. Fjellskogen veksler med åpent terreng, og byr på utsikt mot skogåser i det fjerne og gårder nede i bygda. Bjørkeløvet er ennå gult, men her oppe er det meste dekket av snø.

Laika i los

Av og til bryter sola gjennom mellom snøbygene og gir et blendende skarpt lys. Her er alt så hvitt og stille. Det eneste tegnet til liv er en fjellvåk som ligger på rolige vinger og flyter på vinden. Den er vel på vei mot sør nå; har ingenting her i vinterlandet å gjøre. 

Det tar litt tid før hunder og hundeførerne finner elg. Det rekker å bli kaldt på post. Ole Aleksander tar fram ved og begynner å fyre opp for å holde varmen. 

På jaktradioen begynner hundeførerne brått å prate om elgspor nede i lia. Hele jaktlaget holder pusten og venter på los. 

Og når det skjer, er det laikaen Nurmi som loser. Vi hører meldinger på jaktradioen og forstår at det nå er flere dyr i bevegelse. Snart er det flere av jegerne som melder om dyr. Her kan det skje noe når som helst.

– Poster, pass på, meldes det skarpt på radioen.

Okse med tre liv

Så smeller det nede i lia.

– Skutt på elgokse. Tror den falt, det hørtes slik ut, kommer det fra hundefører Hans Storli. 

Men Nurmi loser ufortrødent videre. Nå hører vi losen helt opp til vår post; en frisk laikalos fra skoglia. Men kommer den opp hit? Det høres iallfall ut til at den går nordover i lia. 

Da smeller det igjen. Nå er det Lars Gunnar som har kommet i posisjon. Så et skudd til, før Lars Gunnar kan melde om at storoksen ligger i bakken. 

– Gratulerer, den oksen er din, sier Hans.

1-1 til elgen

Ole Aleksander har reist seg, og står uten børsa og speider mot der vi hørte losen sist. Da skimter vi brått bevegelse mellom fjellfuruene skrått nedenfor posten vår. Elg, en piggokse! Ole Aleksander huker seg sammen og prøver få tak i rifla, men dyret ser bevegelsene. Piggoksen kaster seg rundt og forsvinner raskt inn i fjellskogen. 

Jegeren triver tak i jaktradioen og kaller på naboposten nedenfor: 

– Det kommer elg mot deg! 

Naboposten får et lite glimt av dyret, men det er i full fart, så det er ikke snakk om å skyte.

Tid for feiring

Ingen oksedouble på drevet altså, men nå ligger den ene storoksen iallfall! Nå blir det mye prat på jaktradioen, og snart er jakta avblåst for i dag. 

– Samling ved oksefallet! 

– Ta med svartkjel og kaffe!

Og de mest nysgjerrige er utålmodige etter å få vite hva årets storokse har å by på.

– Kor stor er oksen? Er det mange tagger?

– Du får ta med deg kalkulator, svarer skytteren.

Nede i lia finner vi jegere og hunder samla på oksefallet, en veldig fin okse med atten tagger, perfekt og symmetrisk. Det er ikke den største oksen i kroppsstørrelse jegerne på dette laget har sett, men maken til gevir har ikke vært skutt på dette valdet tidligere. 

Geir Hov Storli fyrer opp kaffebålet og henger svartkjelen over. Snart er hele laget samla rundt varmen, og nesten alle har god tid til å nyte kaffen og jegerlivet mens praten går. 

Lars Gunnar har en fin fjortentagger hengende på veggen heime fra før. Nå må han rydde plass til en attentagger også!