Setter grensa for skadeskyting

NINA-forskeren har utvikla modellen i samarbeid med flere forskere, blant anna veterinærpatolog og ekspert i vilthelse Bjørnar Ytrehus, også han fra NINA (Norsk institutt for naturforskning). Basert på anerkjente fysiologiske sammenhenger og målte fluktdistanser fra rev, rådyr, bjørn og elg, har forskerne kommet fram til en formel både for estimert fluktdistanse (efd) og maksimal fluktdistanse (mfd), der kroppsvekta er nøkkelen: 

– Forbløffende samsvar

– Teorien baserer seg på at både det totale blodvolumet, bredden (og dermed kulebanens lengde gjennom lungene) og tiden det tar for alt blodet å bli pumpa gjennom blodomløpet (og forbi sårbanen kula har laga) er avhengig av vekta på dyret. Det gjør det mulig å beregne teoretisk hvor lenge dyret kan blø før det mister bevisstheten. Men sia de færreste jegere står med stoppeklokke, har vi regna om til fluktstrekning. Det gir modellen en usikkerhet, ettersom mange forhold påvirker dyrets fart (art, vegetasjon, topografi). Dette har vi tatt høyde for ved å både definere en «normal», estimert fluktdistanse (efd), og en maksimal fluktdistanse (mfd).

- Modellen er testa opp mot tilgjengelige data fra to utenlandske studier med seks storviltarter og våre egne data. I alle tilfellene er det forbløffende samsvar mellom reell fluktstrekning ved lungetreff og modellens predikerte fluktstrekning, sier Stokke.

Lungene styrer

I formelen tar du kroppsvekta (levendevekt) og regner inn en potens på 0,73. Deretter ganger du med 1,14 for å få estimert fluktdistanse, mens du ganger med 4,92 for å få maksimal fluktdistanse. For et utvalg vilt gir dette følgende tall:

• Rådyr – 26 kg: 12 m (efd)/ 53 m (mfd)

• Reinssimle – 100 kg: 33 m/ 142 m

• Hjortebukk – 180 kg: 50 m/ 218 m

• Elgokse – 500 kg: 106 m/ 460 m

– Vi har tidligere hatt en del bakgrunnsdata, men det nye nå er at vi har klart å  forklare hvordan dette henger sammen og samle tallene til en formell. Det er ingen fasit, men vi håper jegerne tester modellen og gir oss tilbakemelding når og i hvilke tilfeller de finner store avvik. Dette kan vi bruke til å forbedre modellen, sier Ytrehus.

– Et vesentlig moment her er forskjellen mellom et godt og et dårlig lungetreff: Treffer du langt bak eller høyt i lungene, så går kula bare gjennom en liten del av lungevevet og gir dermed mye mindre blødning enn om den treffer midt i «maskinrommet». Skaden avgjør hvor raskt blodtrykket faller, og dermed hvor langt dyret kan løpe.

Skepsis i NJFF

NJFFs jaktkonsulent Roar Lundby uttrykker skepsis ovafor Jakt & Fiske til å bruke en matematisk modell for å avgjøre om jakta er human.

– Jeg ser ikke helt nytten ved modellen. Alle som har litt jakterfaring, vet at tilnærma like store dyr skutt på samme hold, kan oppføre seg ulikt, selv om treffpunktet er likt fra gang til gang. Kaliber, kulevalg og dyrets stressnivå kan ha betydning, noe modellen ikke tar høyde for, sier Lundby.

Oppklarer dyrevern-debatt

Ytrehus er ikke enig i kritikken:

– Jeg har lyst til å sende spørsmålet i retur: Hvis vi ikke skal kunne beregne dette matematisk på en fysiologisk måte, hvordan skal vi da kunne beregne det? Det er dessuten lagt inn variabler rundt både efd og mfd som tar høyde for betydelig variasjon. Men for all del, modellen er ikke ufeilbarlig, og vi vil gjerne teste den opp mot praktiske erfaringer fra jegerne.

– Nytten er åpenbar: Jegerne kan bruke dette til å vurdere om deres skudd, kaliber og kulevalg er tilstrekkelig humant for den jakta de ønsker bedrive, ikke nødvendigvis ved å sammenlikne et fall med et annet, men ved å se utvikling over tid eller sammenlikne et større antall påskytinger utført på ulik måte. Jeg tror dessuten at formelen kan være opplysende for de som er kritiske til jakt: Skyter du en stor elgokse etter alle kunstens regler, kan den likevel gå et sted mellom 100 og 500 meter, til tross for at den fysiologisk sett dør så hurtig som mulig, påpeker Ytrehus.