– Trenger ikke så mye for å ha det fint

Guro er eldst i søskenflokken på fire, hvor det er ni år mellom eldste og yngste. Foreldrene tok henne med ganske tidlig på de tingene som var spennende å være med på.

– For eksempel å være med på fjellrypejakt, hvor jeg spikket egen lekebørse av en treplanke. Jeg gikk bak pappa og følte at jeg var en jeger. Det å bli på en måte tatt seriøst, og stole på at man er flink nok til å være med, det gir rom for mestringsfølelse, forteller hun.

LES OGSÅ: Villmarkens datter

Venner eller familie?

I ungdomstiden ble Guro revet litt mellom to verdener. På den ene siden var det fotballkamper og venner, på andre siden var familien og fjellturer sammen med dem.

– Jeg hadde aldri en opposisjonsperiode. Det skyldes nok at det var akseptabelt å gjøre andre ting også. Jeg var dessuten ekstra heldig med fotballtreneren, som mente det var god trening å dra på jaktturer. Jeg fikk spille kamper selv om jeg ikke var på alle treningene, ler finnmarkingen.

Les også

Facebookgruppe for jenter som går på jakt bare vokser og vokser

- Kanskje handler det om at jenter som i utgangspunktet føler seg litt alene i et mannsdominert miljø, holder bedre sammen?, sier Helle Johannesen.

«Your own caribou»

Da hun var fem år gammel, var familien på tur i Alaska. De var med på reinsdyrjakt, langt inne i Brooks Range med hundespann.

– Jeg husker ikke så veldig mye, siden jeg var så ung. Men jeg husker at vi traff på en gammel mann som sa til meg: «One day you will come back and shoot your own caribou».

– Det brente seg fast i minnet. Så hvis det er noe jeg har lyst å oppfylle innenfor jakta, så må det være å reise tilbake dit for å jakte på caribou, sier hun med et glimt i øyet.

Høy trivselsfaktor

Guro er opptatt av at man skal kose seg på jakt og turer i fjellet. Hun er overbevist om at dette er noe av det som foreldrene har hatt i fokus på turene helt fra begynnelsen.

– Det handler ikke om å være redd for å være våt og kald, men hovedmålet har vært å ha det fint på tur og ikke minst ha mye kvalitetstid sammen som familie. Oss søsknene imellom har det nok også knyttet oss mer sammen. Vi gjorde nok mye mer sammen enn hva vi ellers ville ha gjort, utdyper hun.

Og hvordan koser man seg på tur, da? Ofte innebærer det noen ekstra punkter på pakkelista, og da er det fint å ha noen firbeinte hjelpere.

– Vi har hatt hunder hele min oppvekst, så vi har hatt plass til å ta med litt ekstra. I barndommen var det gjerne noe enkelt som Donald-blad og høyttaler til å spille musikk, så det var alltid noe ekstra med på tur.

Kanskje viktigere var det at de som oftest hadde et mål på turen, som gjerne innebar aktivitet slik at det ikke opplevdes som kjedelig å være ute.

– Det var som regel jakt eller fiske underveis på turene, og det har vært en stor greie for oss.

LES OGSÅ: Hvem sjekker jaktpapirene?

Les også

De nye fangstkvinnene

Til tross for sin unge alder har Andrea Lysvold (26) og Kristine Strøm (27) rukket å bli hardbarka jegere. JEGER ble med på seljakt

Lidenskapen dyrkes

Jakta har altså vært en naturlig del av oppveksten. Å være med på jakt i så ung alder ble mulig blant annet ved å sette av flere dager og lage en basecamp et eller annet sted i fjellet, gjerne midt i rypeterrenget. Slik kunne hun som barn oppleve rypejakt på sitt beste, med kortere dagsturer fra teltet eller hytta.

– Det åpnet noen nye dører da jeg kunne jakte på egen hånd. Jeg husker veldig godt første jaktdagen hvor jeg gikk alene som 16-åring. Det var mye liv i fjellet og et godt rypeår i Finnmark den høsten.

Det blir noe spesielt når man på sin første jaktdag som selvstendig jeger finner rypekullene i fjellet. Når til og med fluktskuddet endelig satt, er det vanskelig å beskrive opplevelsen.

– Jeg hadde ikke fått til å skyte fugl i lufta tidligere. Da jeg fikk det til på første jaktdag alene, var det en rå opplevelse. Rett og slett skikkelig mestringsfølelse!

Opplevelsen har brent seg fast i minnet. Med to-tre ryper i sekken på vei ned til hytta, står dagen fortsatt som en av Guros beste dager på jakt.

– Den tente nok en gnist. Jeg hadde jo vært med på jakta hele livet. Men det eierskapet av å få gjøre det alene, gjorde nok interessen til en lidenskap, sier hun.

Pangstart på hjortejakt

Selv om det stort sett er fjellrypejakt som Guro bruker tiden på om høsten, har hun også lyktes med storviltjakta. Da hun var elev på folkehøgskolen i Nordfjord, åpnet det seg en mulighet til å være med på hjortejakt, selv om det var utenfor hennes linje.

– Det var en ny arena for meg med storvilt, men jeg hadde skutt opp og lagt ned timer på skytebanen. Jeg og ei annen jente øynet sjansen for å bli med på denne uka hvor det skulle jaktes på hjort og fikk bli med som ferskinger, forteller hun.

Det skulle vise seg å bli en pangstart på storviltjakta for Guro sin del, for allerede andre dagen var det full action.

– Det var min første gang på post, og andre dagen av jakta. Og så kom det en voksen bukk innenfor skuddhold som jeg også fikk felt. Jeg var helt rolig i situasjonen. Men den tok meg litt på senga, den reaksjonen i etterkant. Jeg fikk skjelven!

Hun påstår selv at all flaks på post er brukt opp for flere år, men hun har likevel prøvd seg på hjortejakta flere ganger i etterkant. Så langt har det blitt med den ene store bukken. Ellers har hun prøvd seg litt på seljakt, men det er rypejakta som gir henne mest, og som er best tilgjengelig i det nordligste fylket.

Les også

– Vekker urinstinktet i meg

Faria Sahota (39) levde en beskyttet tilværelse som en prinsesse i et glasshus i Pakistan. Nå er hun fullblods jeger i dype norske skoger.

Vektlegger det sosiale

Når hun er på jakt, setter hun pris på å jakte sammen med gode venner. Hun verdsetter spesielt den sosiale biten med å være flere i lag på fjellet.

– Jeg liker veldig godt å gå for meg selv, at man kan jakte over større områder og heller møtes til en felles lunsj: Det er alltid en historie eller en opplevelse som man har lyst å dele, og som forsterker det hele, sier hun.

Nærheten til naturen har blitt mer og mer viktig for Guro. Adrenalinkicket som var viktigst som 16-åring, har gått mer over til å være så intenst til stede, med alle sansene påskrudd. 

– Jeg setter stor pris på helheten med jakta. Gleden ved å kunne by på en middag med selvskutt fangst, bruke naturens goder, og følelsen med å være ute i naturen, henger sammen for meg.

Hun vektlegger også jakta som tradisjon og identitetsfølelse. Spesielt siden jakta er noe som hun har vokst opp med, og som baserer seg på mange av de verdiene som hun selv har i dag.

– Det finnes mange skildringer fra gammelt av som beskriver det enkle livet, hvor det ble fangstet gjennom hele året, og som det også blir beskrevet som det virkelig gode liv. Det er noe som inspirerer meg, og noe jeg kjenner meg litt igjen i når jeg er på jakt, sier hun.

– Det er godt å kjenne på det at man ikke trenger så mye for å ha det fint, og at det er en god følelse. Det er noe som gjør at man kommer litt bort fra det utstyrsjaget som er så lett å bli opphengt i.