Villmarkens datter

– Jeg er glad i å ta bilder, og delte tidlig jakt- og friluftsbilder på Instagram. Først de to-tre siste årene har kontoen fått bredere interesse, innleder Gina.

Hun tror at den økte interessen kan ha noe med at det nå også er mer interesse for jakt blant yngre enn det var før.

Villmarka fanget interessen

Med strålende vintervær over Østlandet er det naturlig å bruke dagen til vinterjakt på rype, samtidig som vi skal få et innblikk i hvem denne villmarksjenta er. Ingrediensene for dagen er utelukkende positive; sol, vindstille, kaldt, og et gnistrende skiføre. Alt ligger til rette for en dag av de sjeldne, noe som den forblåste skaresnøen vitner om at det er.

Gina Ørslien Bårdseng har levd store deler av livet i bygda Gausdal, hvor hun har hatt naturen på alle kanter. Her ligger fiskevannene klare, og dalene byr på spennende jaktmuligheter.

Hun ble tidlig introdusert for dette av familien, i første omgang gjennom korte turer til nærliggende fiskevann. Jakta lot vente litt på seg, men ble etterhvert en naturlig tilføyning.

– Jaktinteressen kom nok mye med at jeg ble tatt med til fjells som liten av mine foreldre og besteforeldre. Som 14-åring var jeg med første gang på elgjakt, inspirert av bestefar, forklarer hun.

LES OGSÅ: @Fjellpikens kjærlighet til jakta

Adrenalinkickstart på jaktkarrieren

Det lå i kortene at Gina Ørslien Bårdseng kom til å ta jegerprøven tidlig. Allerede da hun var 15 år, var den i boks. Året etter var første våpenet sikret. Samlingen har etterhvert blitt større, med både hagle og flere rifler.

– Jeg kjente ingen andre jenter på den tiden som var på min alder som drev med jakt, så jeg var litt alene om interessen, forteller jegerjenta.

– I 16-årsgave fikk jeg egen hagle, og samme høsten skjøt jeg også min første rype, noe jeg husker veldig godt. Det var både en glede over å ha felt sitt første vilt, men samtidig litt trist hvor jeg fikk litt dårlig samvittighet overfor dyret. Men mest av alt var det et skikkelig adrenalinkick, forteller hun videre.

– Hvorfor betyr jakta så mye for deg?

– Det er helt klart naturopplevelsen, med hele den pakken rundt det å kunne høste av naturen og kjenne på den spenningen med å være på jakt, som gjør at jeg drar ut gang på gang, understreker hun.

LES OGSÅ: Bjørnar Ridderhaugen - Det var som om reinsdyret forsto meg

Alene om lidenskapen for jakta 

I det vi tar på oss skiene og legger i vei innover bjørkelia, skjønner jeg fort at dette er ei jente som vet hva hun driver med. Utstyret er valgt med omhu. Den tilpassede Churchill-hagla er godt plassert i en våpensekk, og rypenettet henger klart. Klesvalget er heller ikke tilfeldig: Jaktjakken fra Norrøna vitner om at det ligger en lidenskap bak dette.

Gina forteller at hun kommer fra en søskenflokk på tre, med to yngre brødre. Likevel er det bare hun som fanget interessen for jakt og fiske. Brødrene skrur heller på biler enn å dra på fjellet. Altfor ofte er det jentene som faller av, og det viser at det trengs flere som Gina.

Når jegerjenta skal beskrive seg selv, trekker hun fram at hun alltid har vært den som er litt stille og sjenert. Hun legger ikke skjul på det er i eget selskap hun trives best, og unngår gjerne sosiale settinger hvis hun kan.

Gausdølen ser på seg selv som introvert, som blir utladet og sliten ved å være med mange folk. Det er litt i motsetning til inntrykket man får på sosiale medier, hvor hun deler mye fra egne turer. Men selv om hun helst drar på tur alene, er det en sannhet med modifikasjoner: Hennes firbeinte bestevenn som lyder navnet Basko, er alltid med. 

Den 6 år gamle hannhunden er av rasen kleiner münsterländer. Underveis denne jaktdagen viser Basko at han er en hund full av energi, med masse glede og en jaktlyst som lyser tvers igjennom.

– Jeg skaffet meg hund allerede som 19-åring. Da jeg skulle velge rase, tenkte jeg først og fremst på at jeg ville ha en som var allsidig og som jeg kunne jakte med. I tillegg ville jeg ha noe som ikke alle andre hadde, legger hun til.

Basko kan hun bruke på alt fra rådyrjakt til rypejakt, hvor han markerer på rådyr og fungerer som stående fuglehund på ryper. Kanskje ikke den beste fuglehunden, men for henne er totalpakken viktigere enn perfekt fuglearbeid.

Drømmen om fjelloppsyn

25-åringen startet rett på studier etter videregående. Førstegangstjenesten takket hun nei til, for veien videre var krystallklar. Det overrasker ikke at valget falt på et studie som involverer mye tid i naturen.

– Med de interessene jeg har, måtte det bli utmarksforvaltning som jeg tok på Evenstad. Etter studiet fordypet jeg meg med en master i skogfag for å kunne stille sterkere, forklarer jegeren.

I dag jobber hun i fast stilling i en skogbruksvirksomhet, hvor hun har vært i snart et år. Det er en del reising, men helgene er hellige og brukes oftest – og helst på fjellet. På spørsmål om hun trives i jobben, ligger det ingen tvil:

– Jeg stortrives med jobben. Med mange arbeidsdager ute i felten passer det meg helt perfekt. Dagene går til blant annet å gjennomføre skogtakst, så jeg går rundt og ser på trær. Det vil vel kanskje noen synes er litt sært, ler gausdølen.

Hun legger til at det er over tregrensa hun vil. En jobb som fjelloppsyn er det store målet, men med mange om beinet og sjeldne stillingsutlysninger er hun innstilt på å måtte være tålmodig.

Når Basko leverer varene

Gina har etterhvert blitt en dyktig jeger. Hun har blant annet skutt både elg og orrfugl, men også ei røy som hun har utstoppet hjemme. Men det er noe annet som trumfer, når det kommer til beste jaktopplevelse.

– Da Basko var 2 år, hadde han sitt første fuglearbeid. Jeg husker følelsen av å se ham i stand og det adrenalinet som rushet gjennom kroppen. Jeg ble nok litt i overkant gira, for jeg sendte avgårde et solid bomskudd. Men like etterpå gikk han inn i ny stand og da satt skuddet og rypa falt. Det adrenalinkicket og opplevelsen med å lykkes med egen hund, er noe som bare må oppleves, fastslår jegerjenta.

Det er ikke alltid ting går på skinner. Faktumet er at det ofte ikke går som man hadde tenkt– også på jakt. Det er på mange måter en del av spenningen at man ikke helt vet hvordan dagen blir. Men under en tur på elgjakt opplevde Gina det hun beskriver som sin verste jaktopplevelse.

– Mitt første elgfall var en opplevelse som satte en støkk i meg, hvor jeg fryktet jeg aldri ville jakte elg igjen. Jeg satt på elgpost hvor det kom tre elger på skuddhold. Skuddsjansen kom på kalven, og skuddet gikk. Jeg traff, men elgkalven ble bare stående som frosset. Jeg tok et sikringsskudd, men den ble fortsatt stående. Det var en ekkel følelse å kjenne på. Det gikk heldigvis bra, og vi fikk satt et hodeskudd på den, men elgjakta ga ikke mersmak der og da.

I ettertid ble heldigvis ikke den uheldige jaktopplevelsen en stopper for Gina, for hun har nemlig lyktes med å felle en piggokse i etterkant, noe som ble den opplevelsen hun hadde håpet på.

Når det kommer til jaktformer, går det for det meste i rypejakt og elgjakt for 25-åringen. Men hun forteller at hjortejakta også er noe som frister, og skyter inn at toppjakt på tiur hadde vært rått å prøve. Nå har hun felt både rype, orrfugl og røy, så det er på mange måter bare tiuren som mangler.

Når vi har passert den tykkeste bjørkeskogen, beveger vi inn oss i prima lirypeterreng denne vinterdagen i Gausdal. Ingen ryper har vært på vingene, men ferske spor tyder på at de er i nærheten. Det blir naturlig å høre hva Gina tenker rundt det med fordelingen av gutter og jenter som jakter.

Gammeldagse holdninger hører fortiden til

Å være jente som jakter, er i vinden for tiden, noe som er veldig bra og viktig. Det er satt i gang en rekke tiltak for å hjelpe jentene opp og fram, slik at terskelen skal bli lavere, som for eksempel egne jentesamlinger i lokale NJFF-lag. Selv møter hun ikke opp på slike arrangementer.

– Jeg tror det er viktig og helt avgjørende at det blir lagt mer til rette nå enn før, men jeg er nok ikke så flink å melde meg på disse samlingene selv. Jeg tror terskelen er høy hos jentene fordi det kan virke skummelt å dra på noe man ikke aner noe om, forklarer Gina.

Hun mener at det fortsatt henger igjen gammeldagse holdninger, hvor jenter ikke blir inkludert og sett litt ned på. Det har hun kjent på selv.

– Jeg har fått noen unødvendige kommentarer på skytebanen. Når jeg skulle skyte, følte jeg at alle satt bak og skulle følge med på hvordan jeg skjøt. Det gjorde meg anspent og nervøs, noe som førte til dårligere skyting, forklarer 25-åringen.

– Menn som ikke respekterer oss kvinner i jaktmiljøet, hører fortiden til. Min oppfordring er at man isåfall skal holde de negative holdningene for seg selv, for vi har de samme interessene uavhengig av kjønn – nemlig å høste av naturen.

En invitasjon koster ingenting

Men man skal ikke svartmale bildet, for det er mange steder utelukkende positive holdninger rundt temaet. Oppfordringen fra Gina er uansett klar:

– Alt er skummelt i starten. Men et tips for at det skal bli tryggere, er om du får med deg en venninne. Jeg kjente som sagt ingen, men jeg hadde med meg mamma, som hjalp veldig, forteller hun.

Gausdølen tror det er mange jenter som kunne tenkt seg å prøve jakt, men som snakker seg selv ut av det. Det kan for eksempel hende at man ikke ønsker å være til bry, eller å føle seg som en brems sammen med mer rutinerte jegere. Det kan være ubehagelig å kjenne på.

– Her tror jeg vi jenter kan bli flinkere til å invitere flere med som kanskje ikke tør å spørre. Det gjør det mye lettere og terskelen blir dermed lavere. Det betyr mer enn det man kanskje tror, avslutter hun.