På et småbruk i Hemnes holder Elisabeth Kristin Målvatn (28) til sammen med samboer Thomas André Lundestad, en flokk høner, et knippe sauer og en voksende hundeflokk. Med Nord-Norges høyeste fjell Okstindan rett i nabolaget, har hun slått rot på Indre Helgeland etter et kortvarig forsøk på jusstudier i Bergen.
På instagramkontoen @Fjellpiken har Elisabeth i flere år formidlet jakt- og fiskeopplevelser. Her bannes det, det gråtes og det jubles. Følelsesspekteret er bredt og intenst. Kjærligheten til jakta, dyrelivet og naturen er stor – og serveres helt uten instagram-filter!
Endelig elg: Elisabeth brast ut i gråt første gang hun felte en elg, fordi det var så stort. Her er hun på elgjakt på Helgelandskysten sammen med gode venner.
Jaktas kontraster
– Jeg er av natur veldig åpen, og har ofte følelsene «utenpå» kroppen. Når jeg er glad og lykkelig, så er jeg veldig glad og lykkelig. Men det betyr at jeg også kan bli veldig lei meg. Kontrastene mellom oppturer og nedturer på jakt, gjør jo at jo flere nedturer jeg har hatt, desto heftigere blir det når jeg først lykkes, smiler Elisabeth.
Det er ingen ting her i verden som får henne til å leve mer i nuet enn det jakt og fiske gjør. Når hun er på jakt, så klarer hun å nyte det som skjer akkurat her og nå.
– Når jeg lykkes under jakta og får til det jeg har bestemt meg for, er det ingen ting som betyr mer akkurat der og da, fastslår den entusiastiske jegeren.
LÆRE MER OM JAKT OG FRILUFTSLIV? Ledig plass på et år med jakt
Hundehold: Det har etterhvert blitt et godt knippe med jakthunder for Elisabeth og Thomas. Her med jakthundene Melvin, Alida og Rusken.
Afrikas villmark
Elisabeth har mange varme følelser til dyra rundt seg. Likevel kombinerer hun dette på en slik måte at det ikke er noen tvil om at hun er en hardbarka jeger. Det gjør at hun mer enn gjerne reiser langt for å få jakte, om det så er impala, sjakal og blue wildebeest i Afrikas villmark.
– Jeg husker særlig en opplevelse da vi posterte på et åte med en sebra. Det var halvskumt og flere dyr vandret rundt oss, slik at det var dyrelyder på alle kanter. Plutselig var en sjakal fremme og drog i sebraen foran oss, sier Elisabeth, igjen fylt med jegerens intense spenning i stemmen.
Sjakalen ble skutt, men sprang inn i bushen. De gikk inn i det tiltakende mørket med lommelykt på blodsporet etter sjakalen. Litt lengre inne fant de den død under et heftig spindelvev med en stor edderkopp over seg.
– Det var en vanvittig kul opplevelse å jakte i et så annerledes miljø. Vi hørte dyrelyder overalt, og visste aldri hva vi kunne støte på rundt oss, legger hun til med innlevelse.
Hund er best: De siste årene har det likevel blitt stadig mer fokus på jakt med hund.
Hundejakt over alt
Elisabeth har vokst opp tett på naturen, og fikk både landbruk, jakt, fiske og friluftslivet inn med morsmelka. Hun og samboeren er begge ivrige jegere som jakter storvilt, småvilt og rovvilt. Hun jakter egentlig alt som kan jaktes på, men det er jakt med hundene som nå står høyest.
– Før var det nok revejakta som engasjerte meg mest. Men etter at jeg fikk hundene, finnes det ingenting bedre enn å lykkes sammen med dem på jakt.
Selv har hun flatcoated retrieveren Odin, som brukes til apportering av ryper og ender. I tillegg har paret en dunker, en drever og en mix av en treeing walking coonhound. Sistnevnte er ingen vanlig rase her til lands, men hos Elisabeth og Thomas har jakthunden primært blitt brukt på rev, samt noe på gaupe.
– Jeg har jaktet alt fra fugl og klovvilt til bever og jerv. Det eneste jeg ikke har jaktet, er bjørn – men det blir det straks en løsning på faktisk: Jeg skal til Canada nå på forsommeren, og det er noe jeg virkelig ser frem til, forteller Elisabeth.
JAKTHUND: Bli med på villsvinjakt med treeing walking coonhound!
Tilstedeværelse
Selv om jaktlysta er intens, er det ikke bare det å få skutt et dyr som betyr noe. For Elisabeth er jakta så mye mer enn det. Dette tror hun også at mange andre jegere kan kjenne seg igjen i.
– Jakta gir en helt fantastisk mulighet til å leve akkurat der du er, fullstendig i nuet. Det er ingen tvil om at jakt er veldig spennende. Når man lykkes, kan man få et adrenalinkick som gjør at man rett og slett blir «rusa» av glede på kroppens egne hormoner.
Elisabeth mener jakta innebærer frihet til å være seg selv som menneske.
– Når jeg går på jakt, er det akkurat som at føttene slår rot i lyngen og fjellene jeg går over gir meg frihet til å være det urmenneske som jeg har i meg. Jeg kommer meg vekk fra hverdagens prestasjonspress, kjas og mas.
Vinterrev: Lokkjakt på er noe Elisabeth har brukt mye tid på å bli god på og lære seg.
Ydmykhet for viltet
Det å kunne skaffe maten sin selv og vite at dyret har hatt et godt liv ute i naturen inntil det ble skutt, handler også om ydmykhet: Ydmykhet og respekt til dyret du høster maten fra.
– Du har mange varme følelser og ydmykhet ovenfor dyrene du jakter på. Hvor viktig egenskap er det hos en jeger?
– Alle mennesker er forskjellige, og det synes jeg man skal ha respekt for. Det er mange meninger om hva man bør og ikke bør innen jaktmiljøet. Men hvis vi jegere har en kjærlighet til naturen og til det viltet vi jakter på, tror jeg at både dyrene og vi får det mye bedre.
Elisabeth understreker at hun ikke vil dømme hva som er riktig eller galt. Men hvis en ydmykhet ovenfor dyret gjør at jakta blir mer etisk og human, er den selvsagt viktig. Så lenge vi gjør det vi kan for at dyret ikke skal lide, er det akkurat det som er viktigst.
– Jeg vet ikke om noen som gjør mer for naturen enn det jegerne og fiskerne gjør. Stort sett når det er snakk om å ta vare på naturen, er det jegere som mater rådyr om vinteren og fiskere som pleier fiskevannene. Det handler om at vi har en kjærlighet og ydmykhet til naturen.
«Når jeg ser en nydelig rådyrbukk som stirrer på meg med de store rådyrøynene sine, skjønner jeg godt at noen tenker at det er vanskelig å kunne skyte. Likevel kan jakta vekke helt andre instinkter i deg.»
Gode naturopplevelser
Som en tydelig og eksponert profil på sosiale medier, får Elisabeth merke reaksjonene når hun skyter et rovdyr, ettersom kjøttet ikke blir brukt. Hun forstår skepsisen, men innfinner seg med at det trolig bare er jegere som innser at det går an å være glad i et dyr, samtidig som man er jeger og sørger for at viltbestandene balanseres.
– Hvis jeg er ute på skitur og ser en rev mens jeg ikke er på jakt, da nyter jeg naturopplevelsen av å få se en rev i naturen. Hvis jeg er på jakt, så er det et annet urinstinkt som kommer mer frem. Jeg kjenner likevel på akkurat den samme kjærligheten til dyret. Men hvis jeg er på jakt, så er det en ekstra jeger-bryter som skrus på i meg, forklarer Elisabeth.
Forlokkende: Elisabeth synes lokkjakt er svært spennende, og har brukt dette mye. Her med en rådyrbukk som ble skutt på lokk.
Hele spekteret av jakta
Tidligere la Elisabeth stort sett ut bare innlegg på profilen sin når hun lyktes på jakt. Nå har hun gått over til å vise alle prosessene innen jakt: At det ikke bare handler om å skyte et dyr, men også vise alle timene som legges ned i forberedelser og veien frem til målet. Alle naturopplevelsene, alle skuffelsene.
– Jeg har stått i skogen og hulka fordi jeg var så glad da jeg fikk skutt min første elg. Men jeg har også vært i skogen og kjent på fortvilelsen ved å skadeskyte et dyr. Det er ikke noe man ønsker, men det er dessverre noe man oppleve når man jakter mye.
Hun innrømmer at hun har vært der at hun aldri skulle jakte igjen fordi hun var så fortvila over en skadeskyting. Men så fikk de avlivet dyret.
– Det er godt når man har fått felt dyret og ser at det er dødt. Det å sitte i skogen og nyte stillheten og vite at det endte godt. Slike ting bidrar til at det blir så mye følelser for meg rundt jakta; det blir store kontraster.
SIKKERT, MEN SAKTE: Tungdrevet jentevekst innen jakt
Ikke alle gråter av glede
I et mannsdominert elgjaktlag er det ikke så vanlig å sette seg ned og grine av glede når du har skutt din første elg. Elisabeth tror likevel at mange jegere har hatt den samme intense gleden i seg, selv om kanskje ikke alle innrømmer eller tør å vise det.
– Jeg har sett mange mannfolk som har vist sin dype jaktglede overfor meg, trolig nettopp fordi jeg selv ikke har noe filter, humrer Elisabeth. Hun oppfordrer alle til å gi blaffen i hva man skal føle eller vise når det kommer til slike ting.
– Opplevelsen er så mye mer fantastisk når du kan slippe ut følelsene og bare være så jævla glad som du er. Det er utrolig mye bedre enn å bare døyve gleden inni seg. Slipp følelsene løs! oppfordrer Elisabeth.
Fjell i blodet: Med Okstindan rett i nabolaget og en far som har drevet fjellgården Målvatn, har Elisabeth vokst opp tett på naturen.
Så mye mer enn et skudd
Elisabeth anbefaler uerfarne jegere å sjekke ut introjaktene til NJFF. Der er det både egne jentejakter, jakt flere steder i landet og på forskjellige viltarter. Hun mener flere kvinner som er usikre på om de tør å skyte et dyr, bør komme seg ut og prøve jakt. Selv mener hun det ofte handler om at man tror man ikke får det til:
– Når jeg ser en nydelig rådyrbukk som stirrer på meg med de store rådyrøynene sine, skjønner jeg godt at noen tenker at det er vanskelig å kunne skyte. Likevel kan jakta vekke helt andre instinkter i deg, fastslår Elisabeth før hun fortsetter:
– Jeg tror mange damer ville blitt overrasket over hva som bor i dem om de bare fikk prøvd seg ordentlig. Få tent jaktlysta, oppleve spenningen og leve i alle aspektene av det å jakte. Hvis flere kvinnfolk kommer seg ut og se hva jakta dreier seg om – at det handler om så mye mer enn bare å avlive et dyr – tror jeg enda flere ville hatt lyst til å bli jegere.
JENTER OG JAKT: Stadig flere yngre kvinner blant jegerne
