Så fort Oscar Bengtsen kommer hjem fra skolen, putter han beina i «pensjoniststøvlene» og rusler til skogs med dachsen Zita for å trene fram til det er mørkt.
Til skogs: Mens de fleste jevnaldrende sitter foran dataskjermen, har Oscar fokus et helt annet sted.
Lesetid: 8 minutter
Vinden sender stadig flere regndråper i ansiktet på allerede gjennomvåte jegere. Alt er bløtt. Klær, kamera, sekk og våpen. Ikke at det betyr så mye akkurat nå:
Selv ikke en varm stamp og en kald pils kan lokke meg ut av skogen. Den taktfaste dachslosen høres godt over vindkulene og sender ilinger langt ut i fingerspissene. Den er på vei rett mot Oscar og meg!
Du skal få en hund av oss, du!
For å komme til starten av jakthistorien om Oscar, tar vi kontakt med Kjell Håvard Horverak. Sammen med kona Åse Britt Horverak driver han Råtassen kennel. Kjell Håvard har sett en trend blant de mest engasjerte i jakt- og hundemiljøene, og det er at de blir stadig eldre.
Når det kommer til ungdommelig blod, er det derimot ofte tynt i rekkene.
Horverak’ene mener derfor det er viktig å backe opp de unge som har lyst til å være med å drive lange og sunne jakttradisjoner videre. Åse Britt og Kjell Håvard traff Oscar første gang da faren Remy kjøpte en valp for mange år siden.
Oscar utpekte seg som en svært ivrig kar, og de så umiddelbart stort potensiale i gutten: Hund var noe han kom til å drive med i lang tid fremover.
Valpekjøp er en stor investering. For de yngste er det kanskje heller ikke det som står øverst på lista når de står ved inngangen til jegerkarrieren. Horverak’ene skjønte fort at Oscar hadde svært lyst på egen hund.
De var også overbevist om at gutten hadde det som kreves for å gjøre jakthund av en valp. I tillegg ville han dessuten ha Remy som en god inspirator og læremester.
Derfor bestemte de seg for å bidra til at gutten fikk realisert drømmen om egen hund. I en alder av 12 år kunne Oscar stolt hente valpen Råtassens Zita – helt gratis!
Kjell Håvard Horverak og kona Åse Britt Horverak driver Råtassen kennel.
Norges yngste ettersøksekvipasje?
På dekket av Bastøferja smådanser bilene idet jeg krysser Oslofjorden fra Horten mot Moss. Vinden uler og regnet høljer ned. Det er ikke fritt for at jeg sender en bekymret tanke til den unge håpefulle jeg skal besøke:
Guttungen har tross alt grugledet seg til å vise frem hunden sin i flere uker. Kan det virkelig bli en ålreit jaktdag ut av dette, eller vil all vitring renne ned i sluket?
Vel fremme kakker jeg på døra og blir møtt av to karer med hver sin dachs under armene. Liten tvil om at jeg har kommet til rett sted! Jeg blir invitert inn i ei trivelig stue hvor gamle våpen pryder den ene veggen.
Felles interesse: Pappa Remy har vært en viktig støttespiller på vei inn i jaktkarrieren. Jobben med Zita har Oscar derimot gjort selv.
En kaffekopp står klar, og jaktpraten er i gang før bakenden lander i sofaen. Historier om hunder, jaktsituasjoner og ikke minst rådyr gir meg med en gang følelsen av at jeg har kjent Oscar og faren Remy i årevis, selv om det bare er fem minutter siden jeg tok av meg støvlene.
Praten flyter lett, og ettersøk blir et samtaleemne. Her kan 14-åringen og Zita skilte med å være godkjent ettersøks-ekvipasje! Noen yngre?
Etter hvert som morgenlyset kommer sigende, finner vi ut at det er på tide å komme seg til skogs. Før vi kan dra, har Oscar noe han bare MÅ vise meg. Han piler ut av rommet, og kommer straks etterpå tilbake med rifla si.
En flett ny Tikka T3, toppet med en Zeiss V6! Rifla vant Remy på NM-drev et par år tidligere. Våpenet ble sporenstreks overlatt til den yngre garde. Dermed er alt på stell for forrykende jakteventyr så fort Oscar blir gammel nok.
«Remy spør over radioen om ikke Oscar kan gå ned dit det turer for å avbryte losen til Zita. Oscar svarer at han kan jo blåse henne inn med jakthornet isteden? – Heh, det tror jeg fint lite på. Klarer du kalle henne av midt i losen, skal du få 500 kr!»
Ung og rutinert duo
Når uværet begynner å avta i styrke, er hund, hundefører og planer mer enn klare. Siden Oscar ikke er gammel nok til å jakte storvilt alene ennå, får jeg det ærefulle oppdraget med å være skytter i en eventuell jaktsituasjon på rådyr.
Hagla henger likevel godt plassert over guttens høyre skulder: Skulle reven komme luskende, er det klinkende klart hvem som skal dra i avtrekkeren, i tilfelle det skulle herske noe tvil om den saken.
Regnet plasker fortsatt ned over hogstflata idet vi setter kurs inn i terrenget. «Rådyr» hvisker Oscar brått og peker på ei hvit rådyrrumpe som forsvinner inn i skogen.
Postene er ikke på plass ennå, og siden Zita er så ung, ønsker han ikke å slippe rett i fot. Det kan fort ødelegge søket, påpeker han. Lydig følger jeg Oscar videre inn i terrenget. Rådyra er kanskje på beina etter det verste uværet? Uansett, det er bestandig håp i en ubrukt jaktdag.
Ingen værforbehold: Så fort Oscar kommer hjem fra skolen, planter han beina i «pensjoniststøvlene» og tar med seg Zita til skogs, uansett vær.
Sekunder etter at sistemann har meldt over radioen at han er på post, slipper Oscar hunden. Zita flyr rett i retning av posten til Remy. Oscar ytrer stille en smule bekymring for om hunden er mer lysten på å besøke "bestefar" enn å jage.
Bekymringene viser seg å være helt grunnløse: Zita strener rett forbi Remy. På GPSen ser det ut som om hun har begynt å nøste på en fot.
Oscar beordrer forflytning. Med fin vind guider han undertegnede til en bra post hvis Zita skulle få uttak. Den lille glenna vi poster ved, vil gi relativt korte hold. Kikkerten vippes derfor ut av hakemontasjen på drillingen.
– Nå kommer snart uttaket! sier Oscar og peker ivrig på skjermen.
Zita har satt opp farten. Det snirklete hundesporet har begynt å rette seg ut. Det går ikke mer enn et par minutter før klingende dachslos gir Oscar rett i påstanden. Oscar er uten tvil den yngste hundeføreren jeg noensinne har møtt. Det er heller ingen tvil om at denne gutten har vært på jakt før.
Uvanlig ung: Laget er samlet og planene legges. De fleste av JEGERs lesere kan vel kjenne seg igjen i situasjonen, men at hundeføreren er 14 år, er kanskje ikke vanlig?
Stang ut
Oscar viser hvor rådyra mest sannsynlig vil komme. Jeg gjør drillingen klar til skudd og begge to skjerper sansene til det ytterste.
Tassende rådyrbein overdøver ganske snart regnvannets sildrende lyder og sender pulsen dunkende rett i hjernebarken. De kommer virkelig hit! Men – lyden gjør en liten bue? Før vi rekker å bytte plass, har rådyrene spankulert på haglehold rett BAK ryggen på oss. Snakk om uflaks!
Losen bukter fint og rolig videre i terrenget, uten at dyrene viser seg for noen av postene. Lyden fra den lille rådyrraketten snur og kommer på ny i retning vår post. Oscar forbereder meg på hvor dyrene trolig vil komme. Og ganske riktig – igjen får den unge jegeren rett:
En piggbukk materialiserer seg i skogkanten og drillingen heves. Før jeg rekker å dra i avtrekkeren, har bukken stoppet med ei gran foran de vitale delene. Jeg blir nødt til å holde tilbake skuddet, og bukken tusler videre. Et par minutter senere kommer Zita forbi der bukken passerte og presser losdyra ut på en ny runde.
Lukta av regnvåt skog fyller nesa idet solstrålene begynner å sende morgenens uvær i retur. Vinden har så smått avtatt i styrke og den ljomende dachslosen høres klokkeklart der den bukter rolig vekk fra posten.
– Vær klar, denne tar garantert en ny runde, sier Oscar og peker på GPSen. Og igjen får Oscar rett: Det går ikke mange minuttene før rådyret står med breisida til – og med nøyaktig samme gran som «skuddsikker vest». Enkelte dager...
Hornblåser: «Tuuut, tuuut», blåser Oscar et par ganger i jakthornet…
Klarer du det, skal du få 500 kr!
At vi ikke får gleden av felling denne dagen, er mer min skyld enn Oscar sin. Jeg har uansett tydelig fått sett at Oscar har en iver og teft utenom det vanlige når det kommer til hundehold og jakt.
Hundetrening er blitt en del av hverdagen og kunnskapene om skogen og jakta er det absolutt ingenting i veien med. Måten han opptrer på gjennom hele jaktdagen er mildt sagt imponerende. Hans evner som hundefører blir ytterligere demonstrert noen uker senere:
Høst er blitt til vinter, og Oscar er som vanlig ute med Zita som hundeekvipasje for resten av jaktlaget. Dachsen er ute i taktfast los, men siden mørket kommer sigende, er gjengen i ferd med å avbryte jakta.
Remy spør over radioen om ikke Oscar kan gå ned dit det turer for å avbryte losen til Zita. Oscar svarer kort at han kan jo bare blåse henne inn med jakthornet isteden?
– Heh, det tror jeg fint lite på. Klarer du kalle henne av midt i losen, skal du få 500 kr!
Lange tut fra jakthornet gjaller utover heia. Idet lyden når ørene på Zita, adlyder hunden sporenstreks og setter kursen rett mot Oscar. Hendelsen følges nøye på GPS-peilerne av hele jaktlaget – og til stor glede, uansett pengeinnsats. Ikke bare jager Zita bra, hun er svært lydig også!
Lett inntekt: ...og Zita strener rett bort til Oscars post. Sånt vanker det premier av når pappa slenger med leppa!
Klar for drevprøver
Jakthøsten er forbi og kalenderbladene har rullet over på et nytt år neste gang jeg snakker med Oscar og Remy. En begivenhetsrik høst har resultert i stor fremgang for Zita og flere fall.
Nå skal resultatet dokumenteres på drevprøver. Prøvene er viktige siden Oscar planlegger å bruke Zita i avl. Både Oscar og Remy er derfor lidenskapelig opptatt av å stille på slike jaktprøver.
I starten av januar 2021 stiller dermed Oscar med Zita på to ulike drevprøver. Under den ordinære drevprøven til Telemark Dachshundklubb jager Zita til 51 poeng og en meget flott førstepremie. Prøve to hos Glåmdal og Romerike Dachshundklubb ender med andrepremie og 41 poeng.
Tatt i betraktning at dachsen hadde 25 cm med snø å slite med på den siste prøven, må man si dette er et meget respektabelt resultat.
Godt jobba, Oscar og Zita!
Allerede abonnent?
Hold deg oppdatert gjennom året, og få de beste jakttipsene før sesongen starter for fullt.
OrdinærUnder 28 år
Digital tilgang
79 kr/md i 12 md*
139 kr/md - ingen bindingstid
Med magasin
99 kr/md i 12 md*
+ 6 utgaver av magasinet Jeger
*Forutsetter 12 måneder bindingstid. Kanselleres når du vil, med tilgang ut bindingstiden.
