Da det lyktes Poul Relund å felle ei snøgeit, noe han i årevis hadde drømt om, snek en tåre seg fram i øyekroken. JEGERs utsendte var like bak ham, med kamera og lommetørkle.
Målet: Snøgeita har akkurat rullet utfor kanten etter et dødelig skudd. Følelsene er så sterke etter dagens slit at Poul må tørke en tåre før smilet sprer seg utover ansiktet
Lesetid: 6 minutter
Allerede de første skrittene gjennom den tette, regnvåte krattskogen nederst i fjellsida, gir oss de første indikasjonene på hva vi har i vente: Det vil bli et helvete å komme opp til fjelltoppene som tårner over skogen. Men det er der snøgeitene lever.
En helvetestime seinere, gjennomvåte og med tunge bein, når vi overgangen der kratt blir til skog. Vi erfarer raskt at det vi trodde skulle bli en forbedring i terrenget, ikke holder stikk: Fjellsidene blir brattere, samtidig som svære furuer ligger velta på kryss og tvers, og gjør framrykkinga nesten umulig. Vi klatrer over like mange stammer som vi åler oss under, før vi omsider når toppen av skoggrensa.
Her går terrenget over i steile gresskråninger som klamrer seg opp mot monumentale, snøkledte fjellmassiv. Å skulle bestige de høyeste toppene ser ut til å bli alt anna enn en fornøyelse – men det er fullstendig uten betydning nå: Poul Relund er nemlig ikke her for å slappe av. Han er her for å innløse en mangeårig drøm; drømmen om å felle ei snøgeit.
Men som bekjent kan drømmer koste både blod, svette og tårer.
Vi tar en pause i en stor dal som ligger som ei gryte innunder klippemassivenes bratte kanter. Langt borte på gresskråningene til høyre beiter to mulhjorter rolig mens vi spiser matpakkene våre.
Vår jaktguide Andre Kuerbis finkjemmer fjellsidene med kikkerten, men det er vanskelig å skille de hvite geitene ut i det nesten snødekte landskapet. Han får omsider øye på ei snøgeit som ligger på kanten av ei snøfri klippe. Kort etter oppdager Poul enda et par dyr høyere oppe, før de begge finner en hel flokk som så vidt kan anes der de beiter på en nesten snødekt gresskråning oppunder klippene. Det er på høy tid å komme seg av sted.
Da Poul var på elgjakt i 2014 et annet sted i British Columbia, så han for første gang de hvite snøgeitene oppe mellom tindene. Han falt sporenstreks for deres på en og samme tid både jomfruelige og muskuløse framtoning. Den elegante måten som de ubesværlig besteg sjøl loddrette fjellsider, gjorde ham bergtatt, ikke minst på grunn av hans egen forkjærlighet for fjelljakt. Det sådde en kime til en generell fasinasjon for arten, og en påfølgende drøm om å sikre seg dette flotte troféet.
Oppad, fremmad: Da jegerne oppdaga geitene første gang, sto dyra helt nede på gresskråningene under fjellhammerne. Det så lett ut, men det ble det slett ikke.
Drømmen og motet
Og denne drømmen har altså brakt oss hit, til oppstigningen mot de brutale toppene som nå står i siluett mot en hard himmel.
Utrolig nok når vi den høyeste toppen av disse tindene. Herfra kan det kun gå nedover – faktisk både hurtig og fatalt hvis vi ikke ser oss godt for. Fjellsidene er bratte, og det er ikke uten risiko å klatre rundt på glatte klipper eller trampe fotfeste inn i snødekte, sleipe gresskråninger.
Og det er ikke bare fysisk hardt, viser det seg for vårt jaktfølge. Jakta blir brått også til ei mental utfordring: Poul merker etter hvert at han ikke trives ute på de luftige kantene der et feiltrinn plutselig kan gjøre drømmen til et mareritt.
Likevel bærer drømmen også motet. Adrenalinet flytter den ene foten framfor den andre. Det hele bringer ham skritt for skritt nærmere avslutningen og forhåpentligvis oppfyllelsen av drømmen.
«Her går terrenget over i steile gresskråninger som klamrer seg opp mot monumentale, snøkledte fjellmassiv. Å skulle bestige de høyeste toppene ser ut til å bli alt anna enn en fornøyelse – men det er fullstendig uten betydning nå.»
Lur arvtaker: Poul er i posisjon. En ung bukk ser ut til å oppdage dem, men avslører heldigvis ikke jegerne før den eldste bukken er felt.
På høyden
Vi beveger oss sakte fram mellom berghamrene da Andre plutselig stivner til. Under oss har han sett en lilten flokk snøgeiter. Noen beiter, andre ligger og hviler, mens ei enkelt geit holder våkent oppsyn med omgivelsene. Situasjonen er opplagt: Vi er i en optimal posisjon. Poul har alle kort på hånden. Vi er kort sagt og bokstavelig talt helt ovenpå i situasjonen.
Kjapt kommer Poul seg i stilling og finner anlegg for rifla, mens Andre saumfarer dyrene ett for ett. Flokken teller 16 dyr, konstaterer han, og målet er å finne den eldste bukken blant dem.
260 meter viser det seg å være fram til den bukken som omsider blir utpekt. Det er ikke et lett skudd, men slettes ikke uoverkommelig for en jeger som har forberedt seg godt på hjemmebane til fjelljaktas skuddmessige utfordringer.
Kjøttjakt: Brukbart kjøtt skal berges, noe alle må bidra til. Skribenten fikk også føle strabasene på kroppen da returen ikke gikk helt etter planen.
Glede til å gråte av
Et lett dryss av snø begynner å falle ned fra himmelen mens Poul gjør seg klar. Idet skuddet endelig faller, eksploderer flokken av geiter i et kortvarig virvar av hvite kropper. De fyker i alle retninger over fjellsidas hvitspettede flate – før de brått faller til ro igjen som om ingenting hadde skjedd.
Bukken faller på stedet. Den sitrer i noen sekunders dødskrampe, før musklene må vike for tyngdekraftens drag – som begynner trekke bukken over klippekanten mot avgrunnen bak.
En drøm er blitt til virkelighet, hardt slit til suksess, et fokusert blikk til tårefulle øyne.
Jegerens glede er ubeskrivelig. Med jakkeermet må Poul tørke vekk noen tårer som triller nedover kinnet, mens Andre forfjamset klapper ham på skulderen. Men begge er lettet, tilfredse og glade. Nå gjelder det bare å lokalisere bukken og finne en farbar vei ned til den. Det kan tidvis vise seg å være vel så utfordrende som jakta og skuddet, men ingenting er umulig.
Hvit muskelbunt: Pouls fasinasjon for snøgeita som viltart og jaktobjekt gir mening når du først har sett det imponerende fjelldyret.
En farlig aketur
Vi finner en trasé der vi kan ta oss nedover skrentene. Men de siste metrene ned mot der bukken ligger, mister Andre fotfestet. I den sleipe gresskråningen sklir han tjue meter nedover mens han aksellererer. Heldigvis flater terrenget litt ut nedenfor, slik at han klarer å stoppe.
Man skulle kanskje tro at det var like lett å ake ned til dyret på denne måten, men seilasen kan fort bli skjebnesvanger. Å skli på bratte, glatte gresskråninger som denne kan fort bli fatalt hvis man mister kontroll med farten. Det er derfor med enda større forsiktighet at Poul tar de siste skrittene ned mot bukken som oppfylte drømmen hans.
Tørt på toppene: Poul slukker tørsten etter en strabasiøs tur på de høyeste toppene, der vannet enten ikke finnes eller er frosset.
En tid for alt
Brått innser vi hvorfor Andre tilsynelatende har fått det så travelt: Trofébilder skal tas, jaktkort skal fylles ut, dyret skal flåes og kjøttet skal grovparteres.
Og vi må komme oss ned innen mørket legger seg over fjellene. For om det var et sant slit å klatre opp gjennom skogen i dagslys, vil det bli et mareritt å ta seg nedover i mørket med hodelykter og tunge bører.
Så viser det seg ganske riktig at vi bare rekker å komme oss halvveis ned fra fjellet med ryggsekkene tunge av trofé og geitekjøtt, innen nattemørket begynner sirkle oss inn. Vi sklir konstant gjennom blaute busker, vi kakker kne og skinnebein mot halvråtne rotvelt, vi ramler i mannsdype hull og tråkker oss våte i utallige bekkesig.
Ingenting på denne jakta har vært lett. Ingenting. Likevel har det hele vært så fantastisk. Så sjøl om den siste timen av returen er til å gråte av, ble tårene som turen krevde felt på rett tid og sted. Med våte føtter og tørre øyne når vi omsider ut av skogen.
Geita som ikke er ei geit
Snøgeit eller Rocky mountain-geit tilhører egentlig ikke geitefamilien, men er mer i slekt med takin, geite-antilopene i Himalaya. Trolig er disse artene et tilfelle av parallell evolusjon som har skjedd etter at snøgeita kryssa Beringstredet.
Både bukken (ofte kalt Billy goat) og geita har skjegg og horn (15–28 cm). Bukkene veier 80-140 kg (om lag 30 prosent mer enn geitene), mens kroppslengda er om lag 120-180 cm. Den doble pelsen med underull og dekkhår gjør dem i stand til å takle temperaturer ned mot -46 grader og vindhastigheter opp til 160 km/t.
Snøgeita finnes hovedsakelig i Rocky Mountains og Kaskadefjellene fra Washington, Idaho og Montana i sør opp til sørlige deler av Yukon og Alaska, men er også satt ut i andre fjellområder.
Jakta foregikk sør i Chilcotin-fjellene i et jaktområde på ikke mindre enn 5000 kvadratkilometer. Området er gjennom de siste 180 åra forvalta etter en nøye tilrettelagt plan og er et av de eldste i sitt slag i British Columbia. Den årlige avskytinga av snøgeit i området ligger på cirka 48 dyr i henhold til siste femårige forvaltningsperiode.
Geitene er fordelt over hele det store området og er anslått av myndighetenes biologer til å bestå av cirka 950 dyr fordelt på åtte forskjellige bestander. Likevel lykkes cirka 80 prosent av jegerne som jakter snøgeit i området.
Turen ble arrangert av BC Trophy Mountain Outfitters (www.bctrophymountainoutfitters.com), som også stilte fasiliteter til rådighet for skribenten.
Poul Relund ble guidet av Andre Kuerbis, som opprinnelig kommer fra Tyskland. Han har gjennom de siste ti åra jobba for outfitter Kevan Bracewell, og har i løpet av denne perioden steget i gradene fra wrangler (hesteansvarlig) via markedsføring til guiding av jegerne. Andre bor «down town» i nærmest tettsted Gold (ti trehus…), og guider også på arter som elg, svartbjørn og mulhjort.
Denne saken fra JEGER-arkivet ble først publisert i november 2019.
Allerede abonnent?
Hold deg oppdatert gjennom året, og få de beste jakttipsene før sesongen starter for fullt.
OrdinærUnder 28 år
Digital tilgang
79 kr/md i 12 md*
139 kr/md - ingen bindingstid
Med magasin
99 kr/md i 12 md*
+ 6 utgaver av magasinet Jeger
*Forutsetter 12 måneder bindingstid. Kanselleres når du vil, med tilgang ut bindingstiden.
