Snødronningen guider deg på moskusjakt på Grønland

Boris fra Ukraina, som er den ene av de to jaktgjestene som Johanne guider på denne trofejakta i Kangerlussuaq på Vest-Grønland, står klar rett bak henne. Han er utålmodig etter å komme i gang, men Johanne vil sjekke oksen nærmere før det avfyres noe skudd.

Det er hun som er garantisten for at den tilreisende og betalende gjest får det han ønsker – nemlig en kapital moskusokse. Så lenge oksen står med bakenden mot oss og med hodet senka, er det vanskelig å avgjøre om det er en sterk, ung okse eller en gammel høvding.

Les også: Roul Relund felte en tåra da han felte en snøgeit i British Columbia

Fingerspråk

Johanne trekker forsiktig ut til siden mens vi andre klumper oss sammen bak et par steinblokker. Hun står lenge og betrakter oksen, som vedvarende viser oss sin enorme, langhårete bakdel. Brått dreier den seg litt, og vi kaster et blikk på Johanne for å se om tommelen peker opp eller ned.

Den ryker nedover. I kikkerten har Johanne tydelig sett at oksens venstre horn er knekt. Ikke akkurat det trofeet de fleste reiser langt for å få med heim. Boris ser en smule skuffet ut. Oksefeberen hadde allerede rukket få godt grep om den 65-årige matematikkprofessoren fra Ukraina, men heldigvis er det mange flere moskusokser i området.

Vi har kjørt 60 kilometer inn i innlandet for å finne moskusoksene. På to snøscootere med en stor, bred slede bakpå, er vi sju personer som nå befinner oss så langt ute i den arktiske ødemarka at kun reinsdyr og ravn gir oss selskap.

Johanne har sia i dag tidlig vært sjefen for det lille turfølget. Den 58-årige grønlandske outfitteren fra Sisimiut er Grønlands eneste kvinnelige profesjonelle jaktfører. Hun har de siste 15 årene guidet mange utenlandske jegere rundt på både vinter- og sommerjakt etter reinsbukker og moskusokser.

Hun har i kraft av sin smittende entusiasme, sin grundige viltkunnskap og sin store lokalkunnskap bidratt til at mange jegere med arktiske villmarksdrømmer har vært på en av livets beste jaktturer og har fått noen utfordringer, uforglemmelige opplevelser og flotte trofeer med seg heim.

Boris og Bogdan

Henrik – en av Johannes grønlandske hjelpere – kommer tilbake fra en liten rekognosering.

– Der oppe på bakken står det en gruppe okser som ser store ut, sier han og peker i retning mot en bakke noen få hundre meter borte. Johanne beordrer oss straks i gåsegang av sted mot dyrene. 

Boris går fortsatt med sin lånte rifle, men også Bogdan, den andre jegeren som jobber innenfor business og politikk heime i Ukraina, har fått stukket ei rifle i hendene. Bak den hvitstrikka maska under pelslua kan jeg skimte et par intense øyne:

Også han er på jakt og avventer sin mulighet for å komme til skudd. Boris har imidlertid «vunnet» loddtrekninga, så han er tildelt den første sjansen som oppstår. 

– Shoot again, kommanderer Johanne raskt. Hun kan se at oksen forsøke reise seg og følge flokken. Enda et skudd runger mellom bergsidene, og oksen klapper sammen.

Vi står et par minutter seinere ved foten av den store bakken. Johanne sjekker at våpenet til Boris fungerer, før hun sender ham av sted sammen med Henrik slik de kan komme i skuddposisjon. Vi kan se oksene stå oppe på bakkekammen, tydelig urolige over de mystiske skapningers frammarsj.

Boris får med litt plunder trukket ut beina på bipoden, før han plasserer seg stødig og komfortabelt i snøen – bare for å se oksene i neste øyeblikk stikke av gårde med de nesten meterlange brune dekkhårene dansende omkring de massive kroppene.

Heldigvis stopper de 50 meter fra toppen. Samtidig med at de stopper… avsikrer Boris, finner bogen på det dyret som står fritt lengst til venstre – og skyter. 

Flokken minus det påskutte dyr beiner av gårde så snøen står i kaskader omkring de breie klauvene. Bogdan, som også har gjort seg skuddklar, får ingen sjanse i denne omgang.

– Shoot again, kommanderer Johanne raskt. Hun kan se at oksen forsøke reise seg og følge flokken. Enda et skudd runger mellom bergsidene, og oksen klapper sammen.

Grønlands kjempesau

Sjøl om det utdeles et par kraftige klemmer etter det velplasserte skuddet, er det ikke nok til å holde varmen. Inne ved lufthavnen i Kangerlussuaq (Søndre Strømfjord), kravla termometeret dagen før ned på minus 29, men det er litt lunere i dag. Hvor «varmt» det er i dag, er det ingen som veit: Man sleper ikke med seg unødvendig utstyr som et termometer på mindre ekspedisjoner.

Den flotte oksen beundres og fotograferes, mens snøen faller tynt i slow motion. Johanne tar en ekstra kikk på den grønlandske kjempesauen. Ut fra at hornspissene mangler den sorte tuppen, vurderer hun at det må være en meget gammel okse som Boris har felt. 

Mange års praktisk trening og et trofejaktkurs har lært Johanne å vurdere oksenes alder både i kikkerten og når de er felt. De aller fleste jegerne hun guider, ønsker seg en stor, flott okse med den typiske brede skallen og de vakkert buede hornene.

Dyrenes lange hår dekker halsen, nakken og bakhodet, noe som til tider kan gjøre trofevurderinga vanskelig og tidskrevende, avhengig av hvordan dyret står. Heller ta seg god tid enn å slumse med trofevurderingen, er Johannes prinsipp. Det er normalt nok dyr i området å jakte på, så lykkes man ikke den første dagen, vil det nok lykkes den neste. 

Og er dyret først felt, er det no way/pay back. Johanne setter derfor sin ære i å planlegge og gjennomføre trofejaktene slik at kundene både får sett mye av Grønlands natur, opplever mange dyr, får nedlagt sine trofedyr – men også får en forståelse av at jakt og naturforvaltning henger sammen.

Super igangsetter i super kondisjon

Johanne er nemlig ikke bare guide for andre: Hun jakter også selv som profesjonell fangstkvinne. I de aller kaldeste vintermånedene fra januar til mars, drar hun og hennes kolleger på hundeslede og snøscooter inn i innlandet for å jakte moskusfe.

Kjøttet fra kalver og ungdyr selges til Arctic Green Food, som distribuerer det velsmakende kjøttet til landets butikker, men Johanne selger også til private oppkjøpere.

– Kjøttjakt er som en maraton, sier den spinkle damen, som til tross for sine snart 60 år har en kondisjon som langt overgår de fleste som er halvparten så gamle.

– De gamle moskusoksene er seige som skolær, forklarer hun. Kjøttet fra de dyra som trofejegerne feller, bruker fangstmennene mest som fôr til sine sledehunder, men kjøttet kan også tørkes i tynne strimler og brukes som menneskeføde.

Johanne legger til at trofejakta på moskusfe tar det meste av hennes tid fra 10. mars til 10. april, men både hun og hennes medhjelpere kjører også sledeturer med turister gjennom hele sledesesongen.

Årets gang

Når jeg spør Johanne hvordan hun ellers får året til å gå i den grønlandske naturen, svarer hun: – Når trofejakten er ferdig, drar jeg på litt småviltjakt med min familie og våre venner. Sola, lyset og varmen er vendt tilbake, og etter en lang vinter med hardt arbeid trenger vi litt tid til å slappe av. Mai er tradisjonelt vår feriemåned. Da pusler vi med hundene, som det kommende halvåret må nøye seg med å stå i band og glede seg til neste vinter. 

– Videre får vi reparert eller nydesignet det utstyret som vi skal bruke i den kommende sesong. Jeg vil helst lage tingene på min egen måte, ikke bare fordi det skal se bra ut, men også slik at det er praktisk når vi kjører lange turer om vinteren. Det er jo som kjent litt lettere for en mann å få gjort sitt fornødne på dager der temperaturen går ned i minus 40 grader. Derfor har jeg laget mine skinnbukser slik at det nesten er like lett for meg som kvinne, gliser den lattermilde, solbrune og energiske damen som for noen år siden ble hedret av det grønlandske hjemmestyret med «Nersornaat».

Hedersbevisningen fikk hun for sitt arbeid med blant anna å bevare den grønlandske tradisjon for utvikling av skinntøy, men også for sin evne til å være rollemodell som en sterk, initiativrik og «selfmade» kvinne.

Igjen vender Johanne tilbake til sine elskede hunder, som ikke bare lever på moskuskjøtt. Johanne forteller at når ammassatterne (red: = lodde) kommer i juni, fisker de og tørker dette i store mengder. Hundene elsker både de ferske og tørka fiskene. Også torsk fiskes og tørkes til både mennesker og hunder.

Den velsmakende fjellørreten fanges i løpet av sommeren, helst der Johanne og hennes familie har et garnfiskested som slekta har hatt hevd på gjennom generasjoner. Og i tillegg har Johanne i mange år dessuten minst én gang årlig vandra den 18 mil lange turen fra Sisimiut (Holsteinsborg) til Kangerlussuaq – ofte som guide for turister. I august starter kjøtt- og trofejakta igjen, både etter rein og moskusfe.

På stedet – løp!

Turen heim fra moskusjakta er en rein paradetur. Både Boris og Bogdan har fått to moskusokser hver, akkurat det de hadde på ønskelista. På hver slede ligger det to utvomma moskusokser godt surra sammen med reimer og tau. Oppå sitter/ ligger turdeltakerne som ikke får plass på snøscooteren.

Jeg sitter med ryggen mot Hubert, den polske jaktreisebyrå-innehaveren som har formidla jakta mellom ukrainerne og Johanne, og som er med som tolk. På den anden sleden slenger Johanne seg oppå moskusskinnene mens hun holder seg fast i tauverket.

Det er i løpet av dagen blitt litt mildere. De gangene vi har pause, må Hubert likevel foreta noen hissige springmarsjer på stedet for å banke varme inn i de iskalde tærne. Han rekker likevel hver gang å nyte godt av Johannes gjestfrihet i form av medbrakte boller og kjempetermoser med kaffe, før ekvipasjene fortsetter tilbake mot Kangerlussuaq.

Varsom trofebehandling

Tre timer seinere basker Johanne og mannen Jan, som er kommet til, sammen med medhjelperne Abel, Nuka og Henrik med å flå moskusoksene. Fortsatt dampende fra bukhula, men nå liggende på ryggen på noen paller, frigjøres skrottene fra sine flotte skinn. Det er et møysommelig arbeid.

Johanne leder slagets gang. Nuka og Henrik er i gang med det ene dyret, mens Johanne og Abel arbeider med knivene på det andre. Begge jegerne ønsker et fullmontert og et skuldermontert trofe, så det må jobbes omhyggelig – og raskt!

Temperaturen er igjen under 25 minusgrader her på kvelden, så skinnene fryser raskt såpass stive at de er nesten umulige å arbeide med. Ved 20-tiden kan knivene vaskes: Arbeidet er avslutta, skinn og trofeer er sikra for konservatoren.

Fra tanntekniker til outfitter

Jeg avtaler med Johanne å ta en prat etter kveldsmaten om hennes arbeid og liv. Når jeg ankommer den lille leiligheta til henne og Jan, dufter det av kokt selkjøtt. Johannes fetter Abel og hans kone har spist sammen med Johanne og Jan, men forsvinner raskt, mens Jan går til sengs. 

Johanne og jeg setter oss godt til rette i stua, der Johanne begynner å fortelle.

– Jeg har alltid vært glad i å være ute i naturen. Da jeg var barn, tok min familie alltid med oss ungene ut for å fiske, jakte og plukke bær, så jeg er fra barnsbein innpodet med den grønlandske naturen. Det lå imidlertid slett ikke i kortene da jeg var ung at jeg skulle bli fangstkvinne eller for den saks skyld outfitter: Jeg drømte som så mange andre unge om å få ei utdanning og en god jobb

I 1973 dro hun til Danmark, og vendte tilbake i 1977 som tanntekniker.

– I de påfølgende åtte åra lagde jeg mange proteser. Jeg jobba mye med akryl i tette rom, noe jeg ikke tålte. Det var ubehagelig, forteller Johanne som har trukket beina opp i stolen og langsomt drikker kaffe fra et stort krus.

– Jeg droppa jobben og kjøpte en frisørsalong. Før jeg rakk å snu meg, hadde jeg en velfungerende liten virksomhet. Dessverre tålte jeg heller ikke frisørfagets kjemikalier. 

Johanne ble tidlig interessert i sledehundekjøring, og familien dro på mange sledeturer. Gjennom mange år hadde familien to hundespann. Hun havnet i styret til turistforeningen som tok seg av hundesledeturismen, og var i det hele tatt riktig fornøyd med tilværelsen.

– Da var det at Jan, som jeg har bodd sammen med i 33 år, foreslo at jeg skulle ta et outfitterkurs. Etter noen år der jeg mest var medhjelper som sledekusk, begynte jeg å overveie å starte for meg sjøl. I 1996 starta jeg mitt lille firma, Jboutfitter, og det har gått fint sia dette. De seinere åra har jeg hatt et stigende antall trofejegere som jeg guider. Jeg har aldri angra et sekund på at jeg bytta den varme frisørsalongen med et bikkjekaldt arbeidsrom utendørs.

Les også: Test av jaktrifler

Gjensidig hjelp

På spørsmål om hvordan hun makter den harde jobben, svarer hun. – Inntil videre har det gått fint. Jeg er en ganske hardfør type. Ofte jobber jeg sammen med noen gode kolleger og venner. 

Jeg må ha sett litt uforstående ut, for Johanne ler kort før hun fortsetter:

– Du forstår, det er ikke helt som i Danmark. Min fetter Abel, Henrik og hans sønn Abel er dyktige fiskere og fangstmenn. Vi hjelper hverandre på kryss og tvers hele året gjennom. Jeg har god bruk for deres hjelp når vi har trofejegere på besøk, så de er til uvurderlig hjelp for meg.

Rett før jeg lister meg ut døra, får jeg lokka Johanne til å fortelle om at jaktguiding i Grønlands barske natur også kan være full av morsomme overraskelser.

– For noen år sia hadde jeg en svær, kraftig spanjol på trofejakt etter reinsbukk. Vi fant en fin bukk som han fikk felt etter kort tid. Etter å ha partert den og hengt den på ryggen, begynte vi på heimturen. Vi kom rett etterpå forbi enda en reinsbukk, som han gjerne også ville skyte. Jeg påpekte at den var mindre enn den første, og at vi sikkert kunne finne en større dagen etter. Men han insisterte, og jeg ga ham lov. Da vi utpå kvelden kom ned i leiren, kikka de andre spanske jegerne litt rart på jaktkompisen og meg der han kom prustende, kun bærende på rifla… Gjett hvem som bar dyrene?

Johanne får likevel avslutta historia si med å tilføye at de fleste jegerne hun guider, er erfarne og skyter bra. Og når jeg presser henne litt mer, innrømmer hun også at hun får ros for sin måte å takle kundene på, inklusive trofebehandlinga.

Hun reiser seg og går inn på rommet ved siden av. Kort etter kommer hun tilbake mens hun smører en fet salve inn i hendene. – Jeg har slitasjegikt i hendene, men et naturprodukt fra Tahiti hjelper når det verker etter at jeg har vært ute i kulda. 

Hun sender meg et stort smil før vi skilles: 

I morgen skal ukrainerne på sledetur. Værmeldinga varsler minus 22 grader og høy, klar sol.

– Det er bare perfekt, smiler hun idet vi skilles.

Denne saken fra JEGER-arkivet ble første gang publisert i januar 2019.