Å jakte inn unghund av fuglehund

– Men han er utålmodig i stand.

Frode har derfor utstyrt unghunden med langline for å få kontroll på den overivrige jegeren. I tillegg har han med seg Altegenos Mira (3½) som er ferdig dressert og takler vanskelige forhold, men som har det med å gå i største laget. Skulle hun gå ekstra stort nå på vinteren, får vi sette vår lit til engelsksetteren Rakbjørglias Tordenskjold (3). 

– Tor(denskjold) rivierer utmerket, og får med seg mye terreng. Samtidig bruker han å stå til jeg kommer opp i skuddposisjon. 

Camilla Rakbjørg (25) kjenner sin hund og er i likhet med Christopher Niebelschutz (26) her for å jakte, mens Frode har tenkt å konsentrere seg mest om unghunden. Av praktiske årsaker finner vi ut at på tre jaktkort kommer man langt med to hagler.

«– Jeg liker unghunder som tjuvreiser. Lunsjsamtalen bråstoppes av Frodes brannfakkel, før han utdyper: – Slike hunder reiser ofte bra livet ut! Utfordringa er å få snappa tak i enden på lina.»

Unghund med heltenning

Gårsdagen forløp med lett snøvær og til dels hard vind. På avstand kunne vi se rypene rulle foran oss og ta til vingene før hundene rakk å få kontakt. Det ble verken særlig trening eller jakt av slikt. 

Men i dag er det betydelig mildere, vinden har roet seg og det er lette snøbyger i lufta. Føret er glimrende for hundene. Vi frykter likevel at rypene vil trykke brukbart for hundene, men ikke så mye for folk.

Og helt riktig: Vi ser mye ryper og så fort snøværet letter, får hundene god kontakt med dem. For Frode blir det en frustrerende formiddag. Papageno finner bra med fugl, tar stand, men ikke har tålmodighet til å vente på oss andre.

Tross iherdig fløytebruk, ender situasjonene stadig i «Hasta la vista», mens en utstrakt strek på GPS-skjermen signerer med en «Adios, amigos». Slikt sett er den dresserte Mira langt enklere: Problemet er at med stor motor og god jaktlyst så går det stort på det lette føret. I overkant stort. 

– Jeg liker unghunder som tjuvreiser. Samtalen under lunsjen bråstoppes av Frodes brannfakkel, før han utdyper:

– Slike hunder reiser ofte bra livet ut! Og etter en sup varm kaffe fortsetter han: – Utfordringa er å få snappa tak i enden på lina. Frode levner ingen tvil om hvor fløyta kommer inn i bildet.

I læringsmodus

Utover dagen avtar vinden og himmelen åpner seg noe opp. Det blir flere situasjoner, men rypene er fremdeles lette for oss. Med Mira som milsluker blir Tor vår sparringpartner. Og han skuffer ikke.

Godt ute i søket bremser Tor opp, samtidig som han får en spissere positur. Inngangen synes kontrollert, samtalen stopper opp av seg selv og vi justerer automatisk kursen. Vi avanserer i flere etapper før det stopper helt opp.

Inn fra sidelinja kommer Frode opp på en bakketopp med sine to irsksettere i bånd, men uten hagle. Med full kontroll på lina, tar Papageno umiddelbar stand uten mulighet til å se at Tor står et godt stykke til siden for seg.

Og slik blir unghunden stående og dirre med blikket fastlimt på fuglen, og beroligende ord i øret. En minste antydning til rykk blir bestemt besvart med motrykk i lina. Og unghunden blir stående uten antydning til å ta av. Dønn i ro! 

Så fort Camilla er på siden av Tor, får han klarsignal. Ei enslig rype letter med hunden i hælene, nesten fra nærmeste busk! Godt gjort å vente på reisningsordre i en slik situasjon. Et kjapt skudd, rypa tar bakken og apporteres raskt av den energiske setteren.

– Tor er 100 prosent i stand og 100 prosent når rypa detter, smiler Camilla, før hun litt oppgitt fortsetter: – Men han er også 100 kilometer i timen når rypa letter!

Første apport

Dette var gull verdt for Papageno. Stand har han jo tatt mange ganger tidligere. Kanskje er ungdommen i ferd med å roe seg, i det minste når han vet at Frode er i nærheten? Bør vi legge ut den døde rypa igjen, nå som Papageno er i læringsmodus?

Som tenkt så gjort: Resultatet blir en helt grei apport med fin overlevering til far:

– Dette har han aldri gjort før! 

For Frode er jakta langt viktigere enn heder og ære. Han har derfor ikke prioritert å trene apportering; et moment som må være i boks om hunden skal bli en fremtidig VK-hund, som er den øverste prøveklassen. Hunden bør også apportere på jakt, men da er ikke selve utførelsen like viktig.

At Papageno apporterer i første forsøk, viser ungdommens iboende egenskaper.

Ro i sekundering?

Neste morgen er turen over for Camillas del. Hun reiser hjem mens vi andre håper å fortsette der vi slapp i går. I løpet av natta har det regnet. Vi møtes av glasskare på hele den ene dalsiden mens det på lésiden er greit føre for hundene.

Gårsdagens stand resulterte i at Papageno ble stående helt i ro med slakk line og apporterte den døde rypa. En repetisjon i dag ville vært gull. Men det er i overkant å håpe på, og i tillegg er det flere momenter å ta tak i. Hva med ro under sekundering? 

– Han har flere ganger sekundert makker. Men han er jo litt utålmodig, fortsetter Frode etter noen sekunders betenkningstid. En sekunderingssituasjon med langlina kan være rette medisinen.

Igjen er det rundt Tor det skjer. Godt ute i søket stopper han brått opp – og han blir stående. Christopher viser tegn til Frode at han må ha med Papageno opp i situasjonen. Mira er ferdig dressert, men i et felles kobbel er det snakk om begge eller ingen.

Med begge hundene i bånd nærmer Frode seg forsiktig standen mens Christopher hele tiden snakker beroligende til Tor med rolig, myk stemme.

Frode blir stående noen meter bak Tor med begge irsksetterne i stand. Først med stram line, så slakker han sakte på tømmene, men er klar til umiddelbar respons om det skulle rykke til.

Men unghunden blir stående i ro, han! Etter noen sekunders stillstand, trekker Frode med seg hundene ut av situasjonen og Christopher tar styringen.

Lovende takter

– Om du vil, kan du løse koppelet og se om han forblir stående. Om Papageno skulle bli utålmodig og ødelegge en jaktsituasjon er det ikke verdens undergang. Men det kan være en meget verdifull trening for unghunden, sier han. Noen meter lengre bak går Frode opp til Papageno og løsner koppelet samtidig som han hvisker noen myke godord i øret, før han selv trekker seg rolig enda noen meter bakover.

Og Papageno blir stående! Uten koppel. Uten antydning til å ta av. 

At hunden respekterer makker i en standsituasjon, er helt essensielt for Frode – både under jakt og på fremtidige jaktprøver. Unghunden har jo sekundert tidligere, det er akkurat det med å ikke bli for ivrig. Og slik som i denne situasjonen – DET har han ikke gjort tidligere. Dette lover godt.

Hele seansen avsluttes med kopling og Christopher skyter for Tor. Dermed er vi alle mer enn fornøyde med situasjonen.

Repetisjon, repetisjon og repetisjon

Mira har egentlig gjort sitt for dagen. Tors viktigste oppgave har vært å fremskaffe situasjoner for Papageno, så han begynner å bli kjørt. Dermed får unghunden mye slipp resten av dagen, dog med ei line på slep. 

Det er bra med fugl og Papageno er en dyktig viltfinner. Når vi kommer inn i riktig terreng, drøyer det ikke lenge før han står et par hundre meter unna. Men blir han stående, eller vil han ta opp gamle takter nå som Frode ikke er innen rekkevidde?

Frode haster opp og får tak i lina idet Christopher er skuddklar. Et kjapt «JA» og unghunden reiser 10-15 ryper. 

– Han ventet til vi kom opp! Frode stråler, før han fortsetter lavt: – Men han hadde nok ikke ventet et sekund lenger. 

Apportordre er iallfall overflødig. Unghunden forsvinner etter rypeflokken bak en ås. Borte blir han, men vi avventer. Få minutter etter kommer en ikke lite stolt unghund med den skutte rypa – som helt forskriftsmessig overleveres til han far!

Jaktprøvedommeren vet hva som kreves både i VK og i jakt. Nå blir det repetisjon, repetisjon og repetisjon. For potensialet, DET er der i alle fall – i begge kategorier.

Frodes metode

Frode Døsvik har jaktet med egen hund i en mannsalder og er anerkjent prøvedommer som har fått frem flere VK-hunder og jaktchampioner. Dette er hans oppskrift:

Timing: Hjemme må valpene fra første stund vite hvem som bestemmer. Men utenfor hjemmet er Frodes filosofi at en unghund må få være unghund lenge uten sterke dressurmomenter, da det påvirker hundens selvtillit. Her snakker vi timing! Dressuren må komme til rett tid, og husk at alle hunder er ulike. Frode setter ofte inn støtet rundt 1½-2 år. Det er i den perioden hunden modnes for praktisk jakt. Hunden får innsikt i hva jegeren ønsker. Nå er tiden til å lære hunden om den samarbeidende jakten mellom hund og jeger! 

Langline: Lina hjelper hundeføreren å komme opp til, og kontrollere hunden i stand. Med lina er det mulig å holde igjen hunder som blir for ivrige og ikke venter til føreren kommer opp i situasjonen.

Fløyte: God dressur med fløyte gjør at man i en standsituasjon kan unngå å bruke den dype stemmen. Om man må bruke kraftig stemme for å stoppe hunden i en reis, kan hunden tro at den gjør feil med å reise fugl i en stand. Ved å fløyte hunden ned på «sitt», unngås dette.

Startpistol eller hagle: Ved å bli med på konkret jakt, får unghunden riktigere erfaring sammenlignet med en hund som trenes kun med startrevolver.