Vi er vest i Trollheimen, i terrenget rundt legendariske Kårvatn mellom Surnadal og Oppdal. 15-årige Erik Kårvatn tok jegerprøven i fjor. Før sesongen var slutt, ble det tid til en dagstur etter rypa sammen med gammel-onkel Ragnar, men uten at det ble noe fugl i sekken.
Nå står en ny sesong for døra. Ubeskrevet, med alle muligheter som ei blank tegneblokk – eller en uåpna harddisk om vi skal følge dagens standard. Erik har fått fri fra skolen og drar til fjells dagen før jaktstart sammen med gammelonkel og hans jaktkamerater.
Eriks inderligste ønske for de to kommende dagene er å skyte en fugl eller to. Gammelonkel har på sin side et dobbelt mål: at unggutten skal lykkes med sitt ønske – og at han skal bli ubotelig bitt av jegerbasillen.
Lettføtt i ura: Den første rypa kan plukkes opp fra steinura. Sannelig ble det fangst på første sjanse!
Gamle historier – og nye
Sammen med fem eldre, garva rypejegere ankommer Erik jakthytta seint om ettermiddagen. Kvelden blir lang. Mange gamle jakthistorier blir fortalt, og de fleste har han nok hørt før – opptil flere ganger.
Men noe er nytt: Nå skal han sjøl være med på å forme jakthistoriene. I år kan han også jakte ryper.
15-åringen kan imidlertid ikke jakte alene; han må jakte med en erfaren jeger som ledsager. Siden jeg uansett er med som fotograf, blir det bestemt at jeg skal få ledsage unggutten på den første jaktdagen. Det er bare å takke for tilliten!
Erik er en sprek idrettsungdom. Han har vært innom fotball, men nå er friidrett mest interessant, med 800 meter som beste øvelse. Ettersom han har vokst opp på Kårvatn med skog og fjell på alle kanter, er det grei tilgang på jaktterreng: Far Gudmund eier store fjellarealer med jaktmarker og fiskevatn som stilles til disposisjon for allmenheten gjennom Surnadal Jeger- og Fiskerforening.
Godt truffet: To ryper i ett skudd! Nå har den unge jegeren fire fugler på like mange skudd.
Grå og tung start
Men hva er det som skjer? Typisk nok ankommer første jaktmorgen med regn og gråvær! Ingen av gammelkara har det travelt med å dra ut. Erik blir gående å småtrippe mens det trykkende skydekket til stadighet blir sjekket gjennom hyttevinduet.
Omsider blir himmelen lettere. Jegerne gjør seg klare for jakt. Det er fortsatt småregn og stille i lufta når vi går oppover bjørkekjerra. Erik sier ikke stort.
– Har du fått trent med børsa? spør jeg forsiktig mens vi siger opp mot bjørkebandet.
– Jeg har skutt litt leirduer, ja, svarer han konsentrert. Det høres bra ut.
Før vi la ut fra jegerhytta, nevnte gammelonkel Ragnar noe om et skogrypekull han hadde sett her oppe i bjørkekjerra. Nå prøver vi leite litt mer etter dem. Vi tråkler oss gjennom kjerr og ris, men det er ingen skogrype å finne her i dag. Vi bestemmer oss for å gå høyere, for å leite etter skarvrypa.
Når vi kommer opp i fjellrypeland, smeller det i lia til høyre for oss. En av gammelkara gikk opp der, og nå ser vi fugl på vingene bortover lia. Dette virker lovende!
«Jakta avsluttes for i dag og vi bestemmer oss for å ta en fisketur etter auren. Så kan heller gamlekara tumle rundt her og skyte bom!»
Lett fugl: Det blir snart flere sjanser, og Erik viser seg å være rask med børsa, til tross for at fuglen sitter lett.
Første fall
Jeg prøver å forklare den unge jegeren hvordan han skal gå i terrenget; hvordan han kan utnytte bekkefar og steiner for å komme på skuddhold, unngå å støkke ut fugl på langt hold ved å bevege seg forsiktig og oppmerksomt. Så ber jeg han gå gjennom et lite skar oppunder et berg foran oss; der ser det ut til å være en fin plass for ryper.
Og Erik går slik han får råd om. Der! To ryper letter. Skogrypesteggen skratter idet de tar til vingene.
Erik er raskt oppe med børsa. Ett skudd, to skudd. Ei rype faller livløs i steinura! Så enkelt kan det gjøres!
– Gratulerer! utbryter jeg ivrig.
– Takk, svarer han, før han fjellvant og lettføtt i ura smetter fram for å hente sin første rype.
En glad jeger! Det var akkurat dette han hadde håpet og ønsket; å få vise gammelonkel at han kan skyte fugl, og komme heim med rype som han sjøl har skutt. Nå er målet nådd – og det ved første skuddsjanse!
Fugl og fjell: Ryper, flokk på flokk med fjellryper, akkurat slik vi har drømt! Men de er sky og letter på lange avstander før de forsvinner i det fjerne. Slik er det ofte med fjellrypa, og det må den nye jegeren lære.
Andre fall
Men formiddagen er ennå ung, så vi fortsetter. Jeg forklarer hvor det er lurt å gå i terrenget foran oss. Skarvrypa er ofte vanskelig å komme innpå, og flyr på altfor lange avstander. Det gjør den også i dag. Vi ser flokker med hvite vinger lette langt borti fjellsida.
Plutselig slenger Erik opp børsa og skyter. For den pratsomme ledsageren var rypa skjult bak berghammeren, men ikke for den observante ungdommen. Der ligger utrolig nok rype nummer to! Det er ei skarvrype denne gang, så nå har han ei rype av hvert slag. Dette går jo over all forventning!
Men er det ikke få skudd å høre fra de andre? Jaja, vi har mer enn nok med vårt: Vi klatrer i ur og berg, følger høyden der vi finner fugl – og vi finner mer. Flokkene med hvite vinger forsvinner på lange avstander – men plutselig byr det seg en ny sjanse på greit hold. Ett skudd, men der faller det to ryper!
Hehe – dette er nesten som i jakthistoriene til gammelonkel: Nå har Erik løsnet fire skudd, og han har fire ryper i sekken. Hvem er det som kan vise til et slikt resultat på sin første jaktdag?
Double i ura: På vei ned får Erik en ny sjanse, og utrolig nok topper han dagen med en double denne gang! Han må klatre i steinura for å hente fuglene.
Rypejegeren og kreåfiskar’n
Doubleen blir ærbødig lagt i sekken, før vi fortsetter litt til. Nå virker fuglen veldig vâr, og responderer nok på at den merker at den blir jakta på: Stadig vekk ser vi fugl lette langsetter fjellsida etterhvert som vi beveger oss. En flokk slår inn høyt oppe, men vi må ta en matpause før vi prøver oss på dem. Da får rypene også roa seg litt der oppe.
Vi hiver oss i lyngen og drar fram nista. Været har blitt bra utover dagen, og sola varmer behagelig. Skoddedotter siger likevel opp fra sidedalene og gjør været utrygt: Vi kan risikere å få skodde helt plutselig, men vi skal nok finne kursen tilbake bare vi holder rede på hvor vi er.
Foreløpig kan vi nyte fjellet og en fin jaktdag. Mellom munnfullene med mat blir vi enige om at fra nå er det Erik som er jegeren, og vi vedtar enstemmig at gammelonkel herved er degradert til «kreåfiskar».
Eriks fjelland: Kårvatn byr på fint fjellrypeterreng – og i år er det mer fugl enn det har vært på mange år. Da er det lov til å høste.
Spent gammelonkel
Så skal rypeflokken oppe i fjellsida prøves. Den sitter fortsatt der oppe. Erik går forsiktig, prøver å utnytte terrenget for å komme på skuddhold. Men det nytter ikke. Rypene tar i vei på altfor langt hold.
Det er bare å fortsette i berg og gråsteinsur: Her er det nok terreng å ta av. Men det ser etterhvert ut som at flokkene har dreid unna kursen vår: Vi går en lang runde uten å finne noe mer fugl.
På tilbaketur kommer vi mot noen tjønner, og ser en kar sitte på et berg. Det er gammelonkel Ragnar. På lang avstand kauker han så det ljomer i bergene: «Ha du skåtte ryp, Erik?» Vi legger kursen mot ham, men er hemmelighetsfulle nok til ikke å svare.
Dagens fangst: Dette er nesten som i jakthistoriene til gammelonkel. Nå kan gamlekara misunne unggutten!
Gammelonkel småtrør av forventning; han har nok hørt noen smell i løpet av dagen. Idet vi nærmer oss, spør han igjen: «Ha du skåtte ryp, e ser at du e så bli’!»
Erik smiler, men sier ingenting, før han resolutt tømmer fire ryper ut av sekken foran gammelonkel. Ragnar blir stående og måpe, før han må gratulere den nye jegeren: Sjøl har han ikke skutt rype i dag. Men nå betyr det ingenting; han har da vel skutt mer enn nok opp gjennom åra! Alt som betyr noe nå, er at Erik har skutt ryper. Fire ryper på bare fire skudd. Det er noe som gleder gammelonkel!
Villmark: Området rundt Kårvatn og resten av Trollheimen byr på mye urørt villmark, innbydende fjellvann og ypperlig terreng for fjellfuglen.
De gamle er... gamlest
Vi prater litt før vi begynner å gå mot hytta. Erik og jeg holder kursen høyere oppover fjellsida, og svinger over ei høgde før vi skrår nedover mot vatna igjen.
Da plutselig, to skarvryper! Erik slenger opp børsa. To skudd. To ryper. Er det mulig? Gutten er bare 15 år, og er på rypejakt for første gang.
Vi fastslår at det er på tide å vise litt måtehold. Jakta avsluttes for i dag og vi bestemmer oss for å ta en fisketur etter auren. Så kan heller gamlekara få gå her og skyte bom!
Ved hytta er det foreløpig stille, så vi henger rypene diskret på veggen og bytter børsa med fiskestang. Vi tar båten og ror utpå; en nydelig, stille høstkveld. Av og til brytes stillheten av et hagleskudd eller to oppe i fjellsida. Erik svinger slukstanga, og kroner jaktdagen like godt med to fine fjellaurer.
Tilbake ved hytta møter vi hele gjengen. Tre av jegerne har ikke skutt ei eneste rype. En har skutt to ryper, og en har skutt fire ryper. Unggutten har altså skutt like mange som de andre til sammen. Det er ingen tvil om at gammelonkel har fått en arvtaker.
Gjensidig jegerglede: Gammelonkel Ragnar er veldig godt fornøyd med at unggutten har skutt fugl, og ønsker Erik hjertelig velkommen inn i jegerstanden!
