Svenske rypefjell – norske muligheter?

I så fall vil vel helst hele seansen forbigås i stillhet. For hvem vil vel gi hunden tilnavnet «trosten»?

Nervøse ryper

Ida står i en perfekt stand, men rypene er nervøse og innbyr ikke til skuddsjanser. Et stort kull letter på altfor langt hold, selv for en forsiktig hund. 

– Om dette blir retningsgivende, har vi et problem. 

De to jegerne nikker og kommenterer rutinert til hverandre: Dette kan gå begge veier. Trøsten er at hun iallfall stod på rype, og ikke på trost.

Utover dagen får også pointerne Emil og Fanta prøvd seg, men det viser seg fort at det er Ida som skal skinne i dag. Vi ser jevnt over store kull, og vi har ingen problemer med å gi nattens lauvfall skylden for smånervøse ryper. 

Flere steder finner vi tomhylser fra årets jakt, så det er tydelig at her har det vært jegere før oss. Vi er tross alt i andre halvdel av september. Likevel ser vi mange kull på 8-12 ryper, og de er ikke mindre samarbeidsvillige enn man må forvente når lauvet akkurat begynner å ramle av trærne.

LES OGSÅ: – Årets høydepunkt

Lunk i lyngen

Vi jakter oss sakte lenger innover i terrenget. Noen ryper havner da også i fangstnettet, uten at det på noen måte står i stil med mulighetene.

Men jaggu går tiden fort i trivelig lag: Det er tid for lunsj og praten går om tingenes tilstand. 

– Slik som rypene oppfører seg nå, skulle man ikke tro at de har vært jaktet på i flere uker allerede. Håvard trakterer gassprimusen mens han oppsummerer: 

– Vi ser jo at det har vært jegere her før oss: Fuglene trykker ikke like bra som da vi kunne jakte her fra slutten av august for noen år siden. 

Den nytrukne kaffekjelen blir sendt på rundgang mens Håvard fortsetter: 

– Men kullene er fremdeles samlet. Så dette er jo som forventet, særlig når bjørka i tillegg har begynt å riste av seg. 

Nå har kaffen etter hvert lunket litt og nærmer seg drikkbar. Praten er trivelig, kaffen smaker godt, andrekoken er enda bedre – og vi siger inn i et dovent velvære i hver vår jervenduk. 

Men behagelig hvilemodus til tross: Vi er her jo for å jakte! Etter en god time i lyngen pakker vi i hop og legger i vei i en stor bue tilbake ned mot jakthytta.

Standsmessig klimaks

Det er et drøyt stykke tilbake, men vi starter opp uten å ha noen hast.

– Kjør på! Både Idas kullbror Emil og toåringen Fanta får prøve seg, men det er først når det er Idas tur igjen at ting begynner å skje. Praten går, og vi blir nok litt sløve i det lettgåtte terrenget. 

Og vi forblir uoppmerksomme helt til ei enslig rype passerer oss på stive vinger. Vi skvetter til, en kjapp sjekk av GPS’en, vi aner at det kan være et støkk i det fjerne og legger hurtig om kursen.

Ida står! Godt oppe i lia ser vi et stort oransje dekken som står stille noen sekunder, avanserer sakte noen meter fremover, stopper opp, justerer enda litt og som til slutt blir stående stille. 

Vi nærmer oss raskt og John Arvid skal ta føringa. Ida står foran et stort einerkjerr øverst i en bratt skrent, og eventuelle ryper kan bare kaste seg rett ut i den store verden.

Forsiktig nærmer vi oss jaktas klimaks, standen, med sitt uforutsigbare løfte om sekunder da alt eller ingenting vil skje. Ei rype tok av for ei god stund siden, antakelig herfra. Så hva venter nå? En gjenligger, et kull? Eller kanskje ingenting?

Storkull

John Arvid går opp bak hunden, og Håvard finner automatisk sin posisjon på flanken som han har gjort så mange ganger tidligere. Alle avanserer noen meter. 

Så stopper Ida opp. Blikk veksles, grepene om haglene blir hardere. Hva nå? Om noen sekunder får vi svaret på så mangt.

– JA! 

Ida styrter frem og presser fuglene ut av kjerret. Det blafrer! Blafrer i kvite vinger i et øredøvende virvar. Fugler i lufta, fire raske skudd og en hund som tar av i et salig kaos. 

Et storkull! I ettertid kommer vi frem til at det nok var 10-12 fugl her. Fuglene må først stige opp noen meter før de kan kaste seg ut i den store sikkerheten. Og det må flere av dem betale dyrt for.

Denne gangen blir to ryper liggende igjen på slagmarken og blir raskt hentet inn – uten apportordre. 

– Men hun gikk ikke i skuddet! Skytes det, er Ida vant med at det ramler ned noe og en god jeger skal som kjent kunne forutse hva som vil skje. Så hvorfor da vente på en apportordre som hun vet kommer? 

– Og hun ødela ingen skuddsjanser. Nå er John Arvid på jakt og da er det jakt som gjelder. Så får han heller stramme det inn litt i forkant av jaktprøvene.

«Et samtykkende nikk avgjør saken: Hagla brukes til noe den normalt ikke brukes til, men ut lirkes rypa. Før Håvard rekker å legge hagla fra seg, tar Ida over. En rask overlevering og denne situasjonen er ferdig.»

Stillingskrig

Ida utreder setet uten at det blir funnet gjenliggere og styres rett ut i nytt søk. Begge jegerne mener de kan ha vært borti fugl som muligens ligger på bakken ikke så langt borte. Og ganske riktig; Ida fyker rett ut i ny stand foran ei stor steinblokk. 

Så fort jegerne har funnet sine posisjoner, blir det gitt reisningsordre. En kjapp avanse og ny bråstopp foran noe småkratt helt inntil steinen. Jegerne veksler blikk: Her er det noe som ikke stemmer. Håvard tar affære.

Med John Arvid i beredskap, legger han selv fra seg hagla og går ned i knestående ved siden av Ida som har lagt seg til foran et hulrom under steinen. Har rypa gjemt seg innunder steinen? Håvard legger seg ned på alle fire og ser fuglen langt inne i det mørke hulrommet – så trangt at selv en tynn pointer ikke har noen muligheter til å komme inn. 

Det blir en stillingskrig. Så lenge rypa blir værende der den er, er den trygg. Vi har to valg: Enten må vi kople hunden, dra et godt stykke bort og håpe at hundene ikke drar tilbake, eller så må vi få ut rypa. 

Men rypa er skadet, så det er ikke aktuelt å forlate stedet. Jegerne ser på hverandre.

Et samtykkende nikk avgjør saken: Hagla brukes til noe den normalt ikke brukes til, men ut lirkes rypa. Før Håvard rekker å få tak i fuglen, tar Ida over. En rask overlevering og denne situasjonen er ferdig. 

LES OGSÅ: Haglpatroner for høstens ryper

Hat trick med bonus

Eller er den egentlig det? John Arvid mener at ei rype muligens skilte lag fra resten av følget opp mot åskammen til venstre for oss. Den er kanskje skadet?

– Vi legger kursen mot bjørkekjerret øverst i åssiden der, så finner Ida rypa om den tok bakken! 

Ida sendes ut i nytt søk og tar ny stand en liten 100-meter borte. Idet vi denne gangen nærmer oss, ser John Arvid en fugl i et lite bekkesig noen få meter foran hundesnuten. Ei tilsynelatende død rype. 

Men tidligere erfaring tilsier at slikt skal man ikke ta for gitt. Begge jegerne gjør seg klare.

– Apport! 

Ida styrter frem – og rypa er så visst ikke død. Den unngår med nød og neppe hundekjeften. Men så fort den har fått de nødvendige meterne forsprang, går skuddet. Denne gangen er den død på ordentlig. 

Dermed blir det totalt fire ryper ut av den opprinnelige situasjonen. 

Sverige – et godt alternativ?

Det blir ei lang jakt ned mot hytta, og ferden byr på fuglesituasjoner for alle hundene. Hundene er slitne, og det kommer en ny dag i morgen: Dette er rekreasjon på høyeste plan og vi er her tross alt for å nyte.

I disse nærmest uendelige fjellområdene er noen få spredte tomhylser det eneste som viser at andre har vært her før oss. Og kullene er fremdeles samlet – noe de neppe ville vært om de var jaktet mye på. 

– Hos søta bror er det fremfor alt elgjakta som gjelder. John Arvid fortsetter med en kort oppsummering av mulighetene for oss nordbaggare:

– De svenske fjellene er et rimelig og fullgodt alternativ til å jakte i trengsel eller i dyre eksklusive privatterreng hjemme. 

Vi nærmer oss hytta og pilsen. Og i morgen er det nye muligheter.