Skogsfugljakt etter løvfall

Det er alltid et væromslag som gjør fuglen uforståelig spak, og en trøtt orrhane som glemmer seg midt i morgenbuffeten. Muligheten for en juletiur er til stede helt til det motsatte er bevist.

Etter løvfall er det verre å komme på talefot med skogsfugl, men været har mye å si: Frost på barmark og kraseføre, øsregn eller sterk vind er ugunstig.

Og omvendt: Første snøfall, vindstille dager eller dager med lett regn – og du kan oppleve at fuglen trykker som tidlig i september.

JEGER-lesing: Flere artikler om skogsfugljakt

Taktikken må endres

I likhet med mye annen jakt, så fungerer ikke samme taktikk hele sesongen. Da må vi som jegere tilpasse oss. 

Tidlig i sesongen går fuglen mye på bakken og beiter bær. Den holder seg gjerne i tilknytning til granskog der vegetasjonen er frodig med urter, høyt gress og den slags. Min erfaring er at røya vil ofte ha litt mer innslag av bjørk enn tiuren, uten at jeg har sett samme forskjell hos orrfuglen.

Når bærene forsvinner utover høsten, går storfuglen over til å beite mer furubar i trærne. Da foretrekkes bærlyngmark med høy andel furu ispedd ei og anna gran. Da får de mye mer oversikt over omgivelsene. 

I mine jaktområder i Østerdalen pleier jeg ha best uttelling med å starte sesongen nesten helt nede i bygda. En stund etter løvfallet finner jeg fuglene høyere i terrenget.

Sesongen avsluttes gjerne når snøen blir for dyp eller krasete, og da sitter ofte mesteparten av fuglen på 500–700 meters høyde. Der det ved jaktstart var bra med fugl, er det nå tilnærmet tomt.

Lær hvordan du blir god til toppjakt på skogsfugl

Følg med på været

Været har mye å si for hvordan fuglen oppfører seg. På de første kalde dagene kan fuglen sitte ganske godt, og flyr gjerne ikke langt når de støkkes. De sparer energi i kulda og det ser ut som denne «lavbluss-funksjonen» slår fort og hardt inn.

Varer kuldeperioden en stund, virker det som om fuglene går over til å bli normalt «seinhøstsky» igjen.

Men fortvil ikke! Slår det om til mildvær, er det gunstig, spesielt hvis det medfører nullføre, blautsnø eller lett regn og lite vind. Da kan fuglen igjen en dag eller tre sitte like godt som tidlig på høsten.

Raske værskifter er også gunstig, iallfall så lenge det ikke går over til mye vind som gjør fuglen vár. 

Når fuglen er sky, er det viktig å ta i bruk alle de knep som finnes: Gå mot vinden slik at lyder ikke så lett spres foran deg i terrenget.

Bruk topografi og vegetasjon på en måte som gjør at du ikke eksponerer deg for mye. Følg bekkedrag eller elver der lyden av rennende vann kamuflerer lyden av labbende skogsfugljeger. 

Bruk myke, lydløse klær som smelter inn med omgivelsene. Gå stille og stopp noen sekunder gjerne for hver 30 – 50 meter:

For det første vil du en og annen gang da kunne høre fugl som løper unna på bakken. For det andre får du brukt øynene bedre. Og for det tredje blir fugl som har sett deg mer nervøs når du har en uforutsigbar atferd. Det gjør at de fortere flyr opp når du stopper eller begynner å gå igjen.

Les også våre tips til hva du gjør med skutt fugl

Ring en venn

Men det beste tipset er: Ring en venn! Dra på jakt sammen, for det øker sjansene betraktelig.

Fugl som støkkes, flyr sjelden rett fra deg, men skjærer ut på skrå slik at en av dere kommer til skudd. Særlig åser og høydedrag er mer effektive å jakte av hvis man er to: Fuglen slipper seg nedover slik at den som går nederst ofte får skuddsjanser.

Sikkerhet er utrolig viktig når flere jakter støkk sammen. Optimalt bør man ikke være flere enn to. Gå ikke lengre fra hverandre enn at dere har blikkontakt, og hold kontakten med plystresignal.

Det er fort gjort at en går litt fortere, skjener ut av kurs eller stanser for å knyte skolissene. Plutselig er man i den andres skuddsektor!

Avtal tydelige regler før jakta. Det kan være å plystre eller vinke jevnlig, og at den andre skal respondere.

Ved den minste tvil stopper du opp og i verste fall roper for å få kontakt. Det sier seg selv at ingen skudd løsnes før man har 110 % kontroll igjen.

Posteringsjakt

Støkkjakt kan kombineres med posteringsjakt, noe som fungerer både på orrfugl, storfugl og jerpe:

Utover høsten spiller orrfuglen gjerne i trær rundt spillplassene de bruker om våren. Ved å postere her, kan du få gode sjanser på overflyvere. Slik posteringsjakt på orrfugl er oftest best tidlig om morgenen rundt soloppgang. 

Tiuren – og røya for den saks skyld – er ofte stedbundne. Har du sett tiur beite i bestemte furuer på morgenen, er det et tips å sette seg godt skjult nær slike beitefuruer i grålysningen.

Ikke alle steder er det lov å jakte skogsfugl på topp med rifle, og da kan slik postering i nærheten av mye brukte beiteplasser gi en og annen fugl med hagla.

«Ring en venn! Dra på jakt sammen, for det øker sjansene betraktelig. Optimalt bør man ikke være flere enn to. Gå ikke lengre fra hverandre enn at dere ser hverandre, og hold kontakten med plystresignal.»

Jeg har ved et par tilfeller skutt tiur på ettermiddagen rett før det er for mørkt til å skyte, ved å postere ved trær der jeg på andre turer hadde støkket fugl på vei hjem etter mørkets frembrudd: Begge gangene satte jeg meg i skjul sent på ettermiddagen og ventet...

Tiuren kom flyvende inn, landet og spankulerte litt på bakken. Den ene skjøt jeg mens den gikk på bakken, mens den andre skjøt jeg i flukt idet den ante uråd og skulle til å fly opp i et tre.

LES OGSÅ: Test av rimelige kikkertsikter til børsa

Spennende lokk

Lokkejakt kan man med fordel teste når fuglen er sky og føret dårlig egnet for å gå. Det fungerer best for orrfugl og jerpe, selv om jeg har hørt noen påstå at det skal være mulig med tiur også.

Når man lokker orrfugl, brukes bulvaner som reises opp på høye rajer eller festes godt synlig oppe i et tre. Fugl som er på vingene, vil tro det er artsfrender som spiller eller beiter, og komme inn for å sjekke festen.

Jo senere på høsten, jo bedre erfaring har jeg. Når landskapet dekkes av snø, er det effektivt å sitte godt kamuflert under bjørketrær i kanten av store myrområder med noen bulvaner plassert strategisk i trærne rundt.

Du kan også supplere bulvanene med å etterlikne «husjingen» til orrhanene. Du kan bruke lokkefløyte, men det er mer moro å lokke selv. Med litt trening kan du husje inn i ei krum håndflate, for så å ta vekk eller åpne hånda på slutten for å få rett lyd.

Jerpa finner du som regel i eldre skog med noe løvtrær og særlig osp. Jerpa spiller på høsten, og hver hann har sitt revir.

Den er forholdsvis lett å lokke så lenge du sitter stille. Ha derfor magemål hvis du finner en god biotop: Det er lett å skyte ut alle fuglene. Ingen ansvarlig jeger gjør slikt. Vi skal høste av overskuddet, ikke fylle fryseren.

Hvor?

Tilbragt tid i terrenget er den beste oppskrift på suksess. Gjør deg kjent, studer kart, og let opp steder som virker lovende. Mat- og gjemmesteder er det som gjelder.

Merk stedene du er i kontakt med fugl enten på papirkartet eller som posisjon på GPSen. Da kan du på senere turer legge opp ruta etter tidligere observasjoner i stedet for å vase på måfå og bomme på kremplassene.

I områder der jeg ikke er lommekjent, lagres alle observasjoner på GPSen som «tiur/nov» eller «røy/des». Da kan jeg kjapt legge opp turen etter tidligere observasjoner.

Gode steder å sjekke før snøen blir for dyp, er kanter mellom myr og skog med mye furu, en del gran og ikke minst bærlyng. Med andre ord litt magrere vegetasjon enn det man søker tidlig i sesongen. 

Det er sjelden at fuglen sitter midt på myra. Går du svært synlig, oppdager fuglen deg på langt hold og stikker. Gå isteden 5–15 meter inne i skogen.

Andre plasser er langs bekkedrag og i nærheten av kjente spillplasser. Oppsøk også små koller og andre steder som skiller seg ut i terrenget, så som overgangene fra åpen til tett skog, vekslingene mellom bratt og flatt terreng, og kanten av hogstflater.

Hvordan?

Det er viktig å ikke gå for fort, eller å gå rett fram. Da har fuglen god kontroll på hvor du er og hvor du skal. Da kan de flytte på seg i forhold til ruten din.

Stopper du derimot ofte og stadig skifter retning, er det verre for fuglen å forutse hvor du har tenkt deg. Den vil da enten ta til vingene eller bli sittende og avveie hvordan den best kan snike seg ubemerket vekk.

Går du for fort, lager du mye bråk og varsler fuglen i god tid at her kommer det en tofoting! Du får heller ikke saumfart terrenget foran deg skikkelig med øynene.

Går du derimot veldig sakte – for sakte – så lager du riktignok ikke mye lyd, men fugl som oppdager deg tidlig, vil ha desto bedre tid på å snike seg i skjul på beina.

Derfor er det viktig å teste litt forskjellig og uforutsigbar hastighet for å finne ut hva som funker, noe som jeg har erfart at kan variere fra dag til dag. 

LES OGSÅ: 10 tips til topp-tiur

Når?

Minst like viktig som hvor og hvordan man går, er når man går. Da jeg begynte å jakte, sa fatter’n til meg:

«Husk at reven leiter etter mat sent på kvelden, gjennom natta og tidlig på morran. Men den kan ikke klatre. Det har fuglene lært gjennom tusener av år. Først når reven har lagt seg i hiet på morran, kommer fuglen ned på bakken – og de flyr opp i trærne før reven står opp igjen på ettermiddagen.»

Det er en sannhet i dette. Ofte foregår beitingen på bakken seinere på morgenen enn mange tror, og fuglene setter seg i trærne tidligere på ettermiddagen.

Så lenge det er bær, foregår næringssøket litt utpå formiddagen med en pause midt på dagen, før det tar seg opp på ettermiddagen.

Jo lengre ut i sesongen, jo kortere blir dagene. Etter at snøen har kommet, spiser orrfuglen stort sett kun rakler og knopper, mens storebror tiur går for furunåler.

Med korte dager og næringsfattig kost må fuglene bruke de lyse timene til beiting. På seinhøst og tidlig vinter er fuglene derfor i aktivitet stort sett hele dagen.

Og nettopp aktivitet er selve kjernen her: Er du også i aktivitet ute i skogen med hagla, vil du få fugl selv om de nok sitter dårligere enn midt i september.

Låser du derimot inn hagla i oktober og lar den stå til neste høst, skyter du garantert ingen fugl i november eller desember.

Skift choke og patron

Våpen og skyts må tilpasses jakta. Jeg starter sesongen med improved cylinder (kvart trangboring) og femmerpatron i min halvauto.

I månedsskiftet september/ oktober skifter jeg til modified (halv trangboring).

Etter løvfall går jeg enda et hakk opp til improved modified (trekvart trangboring), og bruker hagl nr 4 med høyere fart. Dette bruker jeg resten av sesongen, eventuelt sammen med en vinterpatron. 

Årsaken til at jeg skifter til hissigere ladning, er at lavere temperatur betyr lavere fart på haglladningen.

Hvorfor da ikke bruke hissig ladning fra begynnelsen av, for å være på den sikre siden? Min erfaring er at hissige ladninger ikke har så pent skuddbilde som patroner med lavere hastighet.

Når haglenes hastighet synker sammen med gradestokken, vil mange hardere ladd patroner gå litt saktere slik at skuddbildet blir penere.

Feil med haglsvermen i form av klumping og hull, vil øke proporsjonalt med skuddhold. Det gir altså større utslag jo lengre skuddholdene blir. 

Husk dessuten at det som gir knall og utallige fall i hagla til kompisen din, i verste fall bare gir knall i din. For det er svært mange variabler både med tanke på hagler, kammerutforming, choke og patroner.

Kraftige ladninger som magnum og semimagnum er ofte noe du må teste en del ammunisjon av før du finner den patrontypen som går bra i hagla di. 

Det kan også være at patronen som går bra med åpne choker ikke går like bra med trang choke.

Og hvordan forandrer treffbildet seg når utstyret holder minusgrader? Her bor det mange gode påskudd for å ha det moro på skytebanen utover høsten og vinteren.

Testskyting er like viktig med hagle som med rifle etter mitt syn – og her synder mange småviltjegere grovt.