Pissregnet som feide innover Furedalen på morgenkvisten er i ferd med å gå over til dusk mens vi sakte forserer brattlia. Den vesle elva har vokst seg mange nummer større enn vanlig i løpet av natta. Klok av skade har vi for lengst sluttet å sprenggå opp til de innerste postene. Slikt hører ungdommen til. Gjennomsvett blir en uansett, men det er helt unødvendig å gå på seg hjerteinfarkt. Hvilken rolle spiller det om vi bruker et lite kvarter mer, når vi erfaringsmessig skal sitte flere timer på post likevel?
Sekken er lett og rommer kun det aller mest nødvendige pluss skift med undertøy. Det er elendig strategi å sette seg uten tørre klær innerst mot kroppen.
Sørlendingen Jan Gunnar Tjøsvoll virker for å være i god form, så jeg forklarer at han skal følge den markerte furukledde åsryggen i ennå omlag 10 minutter. Jeg posterer med god oversikt ned til et hjortetråkk som tydelig bærer preg av stor trafikk.
Sally i slag
Like før terrenget omsider flater ut her oppe, er det en sabla god post. Der har dyrene lett for å krysse over på tvers, når Klingagårdens Sally – den tre år gamle drevertispa til Jan Flatebø – er i slag.
Og det er den trivelige, jaktkåte hunden alltid!
Det bruker sjelden ta veldig lenge før det er uttak, for hun synes det er like artig å mosjonere hjort her hjemme langs fjorden som det er å trimme rådyr på Østlandet.
Forstmester Terje Johanessen har også rikelig anledning til å trimme daglig i jobben. Han stakk tidlig ifra oss andre i starten på oppstigningen. Nå er han for lengst i posisjon under himmelbjerget der verken to- eller firbeinte klarer komme seg opp.
En smule ivrig rapporterer han om tre dyr like foran, nede i kanten av myrdraget parallelt med elva. Og der enda to, nei, tre dyr inne i fjelldalen! De nærmeste dyrene beiter rolig under ham, egentlig nesten på skuddhold. Med et rolig avtrekk i liggende posisjon med anlegg på sekken bør det være «kokt mat»!
Instant underholdning
Men det er ingen grunn til å strekke strikken. Her er det så bra med dyr og Sally vil garantert sørge for mer spennende underholdning og bedre skuddsjanser i løpet av formiddagen.
Og knapt har hun sluppet fri fra leieband før det låter!
Trolig løper hun omtrent rett på de nærmeste dyrene, ingen støyting på nattgammel beitefot og nødvendig ringing for å finne hjortene. Sally smeller til med full los umiddelbart. Etter en liten runde rundt et markert høydedrag mot grensa til baroniet i Rosendal, svinger det innover dalen og nesten ut av hørehold. Men forstmesteren melder skråsikker på jaktradioen at dette «garantert» vil snu og komme utover igjen.
Jan Gunnar har undervurdert avstanden. Nå undrer han forsiktig på kanal 5 om han skal sette seg helt inn under brattfjellet? Hmmm, da må han ha passert gromposten med gode 5-600 meter. Det er nok like godt å slå seg ned der.
«Der kommer det jaggu et dyr jumpende opp lia. Jeg finner det i siktet, men holder skuddet i håp om at dyret skal stoppe.»
Lur elektronikk
Imidlertid er det da lurt om jeg kommer meg et par hundre meter høyere, til den gamle og velbrukte hjortestien som han egentlig skulle dekke. Det er flere godt brukte reksler her nede også, men det er liksom den andre posten som er den sikre. Jeg sjekker hundepeileren: Joda, ennå er hunden halvannen kilometer unna. På med sekken og lengste beinet føre!
Men avstanden synker stadig. For bare noen minutter siden var den om lag 1,4 kilometer, og nå nærmer det seg 1,1. Jeg slipper meg noen meter ned i lia mot elva som muller stor og hissig der nede. Hunden høres bare en gang imellom, sikkert på grunn av det kuperte terrenget.
800 meter til Sally reduseres til 700. Jeg smetter av linsebeskytterne på kikkersiktet og griper en anelse hardere om riflekolba. Hundepeiler er en fantastisk oppfinnelse, men jaggu har det reddet mange dyr også! Det er så lett å bli trollbundet av displayet på elektronikken at man i farta glemmer at losdyret kan være langt foran den drivende hunden.
Sallys distinkte, men tydelige tispemål blir stadig sterkere. Jeg skanner febrilsk myrhalsen nedunder meg og synes unektelig det begynner å bli litt pussig at ingen hjort er å se. Da peileravstanden logger inn 240 små meter, går det omsider opp for meg at jeg nok en gang har falt for eget grep: Drevdyret må ha passert! En skimt av Sally bekrefter det selvsagte. Her må det handling til! Jeg bykser opp og kommer meg tilbake slik at jeg får oversikt videre nedover den glisne furu-ryggen.
Kolle blir bukk!
Og har en flaks, behøver en ikke vett, heter det jo:
Der kommer det jaggu jumpende et enslig dyr i fin fart opp lia om lag 100 meter lenger ned. Jeg finner dyret i kikkertsiktet, men holder skuddet i håp om at dyret skal stoppe, hvilket det selvfølgelig ikke gjør. Jaktlysten overstyr nok fornuften en smule. Jeg øker svingen i rifla og trekker av i det trådkorset ligger i forkanten av dyrebogen.
Dyret rykker til, tverrvender og kommer oppover, før det igjen snur tilbake i retning hunden. Repetering av nytt skudd i kammeret ligger i hjernebarken. Skudd nummer to velter dyret over ende, som blir borte nede i ei gryte av storstein. Men jeg oppfatter fire syklende hjortelegger i lufta før lufteturen, så jeg er trygg på at nå er det slutt.
Det tar litt tid før jeg kommer meg ned til fallet. Jeg forventer finne ei voksen kolle, men må en smule beskjemmet justere den siste radiomeldinga i jaktrus: Det felte dyret er faktisk en spissbukk! Jaja, kvota er ennå raus og omfatter alle kjønn og kategorier. Gutta på Flatebø er tydelig glade på mine vegne og lykkeønskningen strømmer inn fra både gammel og ung. Sally kobles på fallet før jeg veider ut av ungbukken som jammen er tung nok å håndtere.
Feil løp
Neste dag er det heimvaldet som gjelder. Laget forsterkes av to lokale jegere som besitter hjortejegerens viktigste egenskaper; ungdommelig galskap og kondisjon nok til å klatre helt til topps i ville brattlier. Selv om firhjuling hjelper et stykke opp seige høydemetere, trenger de likevel en times forsprang.
Johan trosser lyskestrekken han fikk oppe i Furedalen i går, for det skal mer til å stoppe den seige geitebonden. Vi rusler fire mann sterke opp til heimstølen på Flatebø for å stenge av lia på tvers.
Idet jeg rister av meg sekken og synker ned på nøyaktig samme stubbe som i fjor, må jeg flire for meg sjøl: Det ulykksalige skjedde at storbukken kom smygende akkurat idet jeg måtte late vannet. Så der sto jeg, med noe helt annet i hånda enn rifla!
Tom Saastad skal gå inn en snau kilometer lenger oppe ved kraftverket for å slippe hannhunden Klingagårdens Oscar. Den er også rimelig erfaren i kunsten å mosjonere hjort og rådyr. Den kraftige hannhunden gjør ikke skam på ryktet: Det går kanskje snaue kvarteret før han hugger i med grovt barytonmål helt oppe under høyeste nuten over kraftverket.
Hardskutt hjortebukk
Der har selv ikke hjorten andre valg enn å gå ned. Tom er beredt, men blir nærmest rent ned av titakkeren på kollisjonskurs. Bukken kaster seg unna og eksponerer breisida på under ti meter!
Men skuddsituasjonen skaper forståelig nok ikke bare vanvittig adrenalin. Det blir utfordrende kortholdskyting i stridsmodus!
Bukken går i bakken på første smell, men spretter uventet opp igjen og kaster seg videre ut lia. Tom har vært med på hjorteleiken før og får inn smell både nummer to og tre. Men undrende må skytteren konstatere at losen fortsetter videre sørover mot stølen der vi sitter.
Det er ikke ukjent at påskutte dyr kan mobilisere en vanvittig sisu som gjør dem uforståelige hardskutte. Men den erfarne skytteren må hoderystende over radioen konstatere at dette har han aldri opplevd maken til. Losen har imidlertid stø kurs mot oss, men holder litt lavere ned i lia. Selv om bukken ble påskutt gode 7-800 meter unna, går det fremdeles godt unna.
To av tre dødelige
Med ett braker det i tettvokst lauvskog like nord for meg. Hunden ligger nå ikke veldig langt etter.
Jeg registrerer at det faktisk er uvanlig mye knaking og bråk? Jeg har tommelen på sikringen og rifla halvveis oppe. Men her er det noe alvorlig galt med dyret: Det høres nesten ut som bukken stadig løper inn i kjerr og mindre busker.
En bevegelse i tetta. Bukken kommer sjanglende til syne på et lite haglehold. Han stopper og lener seg mot ei diger steinblokk i ørska. Et unødvendig fangskudd avslutter situasjonen, som blir enda mer uforståelig da Tom kommer og vi kikker nærmere på bukken:
Alle tre skuddene til Tom sitter i bukken. To av dem burde hver for seg vært nok til å legge dyret flatt på skuddplassen. Hvordan den uten tvil dødelige påskutte ti-takkeren har klart å fortsette 700-800 meter, vil bestandig være et mysterium!
Storbukken får gå
Siste dag er det nok en gang Sally som skal i ilden. Vi kjører inn Jondalen og parkerer bilene balanserende mellom den hvite stripa og avgrunnen ned mot fjorden. Med tungtransport dundrende forbi, er det et under at de fortsatt står når jakta er over.
Omtrent like bratt og utilgjengelig synes jaktterrenget videre opp fra fylkesveien mot himmelranda. Jan leder an opp et surklete bekkedrag. Vi puster oss relativt greit opp tll de første postene. De sprekeste må pent finne seg i å krabbe høyere, mens undertegnede blir tildelt en snill post snaue hundre meter fra bilen. Men vi snakker som vanlig i høydemeter på Vestlandet, ikke bortovermeter!
Jan fortsetter noen hundre vestlandsmeter til oppover lia. Det meldes om mye ferske tråkk og brennende interesse hos Sally. Hun sløser ikke bort tiden, men går nesten umiddelbart fra støyting i leiebåndet til full los i slippet.
En flott 12-takker jager rett over gjelet ganske høyt oppe i lia. Dyret passerer sørlendingen på pent haglehold, men får lykkelig uvitende fortsette et liv i frihet: Løyvet på storbukk er oppbrukt.
Kalv som bestilt
Ei enslig kolle kommer ruslende rett mot meg, og dreier uforstyrret i kanten av myra. Der stopper hun og napper noen munnfuller smågodt før hun rolig forsvinner bak noen digre granbinner, bautaer over gamle, misforståtte skogbruksplaner om å gran-kle hele Vestlandet. Heller ikke koller står på vår meny i dag; kun kalver og spissbukk.
Noen minutter senere kommer hun tilbake samme vei. Hun stopper på 12-15 meter mens hun løfter hodet. De overdimensjonerte hørelurene skanner inn dreverlosen som nå svinger nedover mot postene.
Lenge står hun og vurderer før hun rusler videre på ny: Ingen grunn til panikk, men det er kanskje tryggere lenger inn i fjorden?
Losdyrene turer gang på gang høyt oppe. Det forflytter seg rolig opp og ned fra hylle til hylle. Omsider kommer de til syne ovenfor hundefører Jan. Som bestilt er det kolle og kalv. Han sikrer at kalven blir liggende igjen, før også denne kolla legger kursen mot vinden og ut av terrenget.
Denne saken fra JEGER-arkivet ble først publisert i august 2018.
