Riktignok har hun vært med på bøjakt og felt dyr på innmarka hjemme, men et møte med sjølve kongen av hjortelia fikk hjertet til å banke ganske mye ekstra.
– Jeg så rett i øynene hans og trodde et sekund at han ville gå rett på meg. Men 7–8 meter unna snudde han og satte breisida til, før han forsvant ned lia, forteller Julie smilende etter den ultimate opplevelsen.
Enkelt valg
Julie har vært nysgjerrig på hjortejakt i noen år, og har felt dyr hjemme på gården sammen med sin jaktinteresserte pappa. Men da nabo og lokal hjorteguru Knut O. Førde inviterte sykepleierstudenten på skikkelig jakt i bratt hjorteskog over Byrkjelo stadion, var det ikke nei i hennes munn.
– Akkurat nå for tida er jeg i praksis ved hjemmesykepleien på Sandane, men Knut O. Førde trengte noen ekstra poster i samband med aktivitetsdager og besøk av elever fra Firda videregående skole på Sandane. Da var jeg ikke sein om å få byttet noen vakter slik at jeg kunne være med! Jeg kjenner hjorte-entusiasten Knut O. Førde som lærer fra videregående skole, så jeg svarte raskt ja da han tok kontakt, sier Julie.
SJEFEN: Jaktleder Knut O. Førde (t.v.) instruerer jegerne som skal ut i hjorteskogen sammen med debutanten Julie Helle Felde tidlig om morgenen. André Gåsemyr og Frode Støyva (t.h) er godt kjent i terrenget fra før.
Vanskelig vind
Så i stedet for eldreomsorg i nabobygda, stilte Julie tidlig på morgenen sammen med tre lokale, rutinerte jegere.
– Jeg er fortsatt usikker på hvilket jag vi skal ta. Jeg har vurdert vindforholdene de to siste timene, og den slår begge veier. Men jeg tror at når sola får varmet litt gjennom skydekket og temperaturen begynner stige litt, så vil det trekke oppover lia. Hvis Julie posterer litt høyt oppe, så skulle sjansen være der. Dessuten vil vi ha postert en mann lengre nede, samt noen skyttere på bakposter. Da bør vi være bra dekt opp, mener Knut O. Førde og tenner lighteren for sikkerhets skyld enda en gang for å sjekke vindretningen.
GODT GJEMT: Ikke rart at storbukken ikke oppdaget Julie der hun satt på hjorteposten.
Sleip ur
Frode Støyva skal dekke posten under Julie, og blir med opp som kjentmann og instruktør. Vi legger i vei til skogs, først ruslende på en halvt gjengrodd traktorvei, før vi tar av og gradvis begynner på stigningen oppover lia. Idet vi nærmer oss de bratte stupene som går opp mot 1200 meters høyde, må vi forsere et område med bratt og sleip ur. Her forsvinner Julie flere ganger ned til livet mellom steinene, og vi sliter alle tre så svetten pipler i panna.
Men Frode finner veien opp, og viser oss fram til posten. Der blir det en hviskende gjennomgang av hvor hjorten sannsynligvis vil komme, før han forsiktig trekker nedover for å sette seg like under og dekke nedre del av fluktruta – hvis hjorten i det hele tatt er villig til å bevege seg i vår retning i dag, med så ustabil vind.
RETUR UTEN HJORT: Mentor Frode Støyva var imponert over at Julie ikke lot seg friste til å skyte da storbukken kom gjennom skogen. – Det er viktig å respektere de reglene som er satt for dagens jakt, understreker Frode på returen fra hjorteskogen.
Tett manngard
Men så lenge det er tett mellom driverne, bør sjansen likevel være ganske god for at det vil komme hjort. Og sjelden har vel hjortelia til Knut O. Førde vært bedre dekt opp av spreke jagere: Vel femti elever fra idrettslinja ved Firda videregående skole har nemlig alternativ undervisning på gården i noen dager.
Nå er halvparten av disse oppmarsjert på linje for å jage hjorten i vår retning. Flere av ungdommene melder om hjort i terrenget, men felles for disse er at enten stikker dyra rett opp stupbratte svaberg, eller så smetter de inn i skogen igjen.
«Jeg rekker fyre av et «skudd» med kamera idet jeg tror Julie har fritt skuddfelt og jeg tror hun vil sette det avgjørende skuddet i bogen. Men hjorten forsvinner mot Julie, ned i et bekkefar, uten at det smeller. Jeg reiser meg forsiktig opp i neste sekund, og oppdager geviret rett foran Julie.»
Så kom hjorten
Men en kronhjort har tydeligvis andre tanker: Jeg sitter noen meter bak Julie, og vi kommuniserer mest mulig med tegnspråk. Flere ganger reagerer vi på lyder som kan minne om løpende hjort, kvister som blir knekt, eller fugl som blir skremt opp.
Og brått dukker det opp en bevegelse i den tette løvskogen: Der, 50–60 meter foran oss, kommer en kronhjort ruslende rolig i den bratte lia. Den stopper opp ved flere anledninger med breisida mot oss, og virker litt nølende til hvor den skal ta veien. Og der jeg sitter med kameraet, griper jeg meg sjøl i å tenke: Hvorfor skyter du ikke, Julie!?
Hjorten stopper tjue meter unna, værer litt i lufta, før den setter kursen rett mot der vi sitter. Jeg rekker fyre av et «skudd» med kamera idet jeg antar Julie har fritt skuddfelt og tror hun vil sette skuddet i bogen. Men hjorten forsvinner mot Julie, ned i et bekkefar, uten at det smeller. Jeg reiser meg forsiktig opp i neste sekund, og oppdager geviret rett foran Julie.
HØVELIG KLEDT: Unge hjortejegere på Vestlandet har sikret seg skikkelig hodeplagg før jakta.
På kloss hold
Hun sitter litt høyere enn meg i terrenget, og ser rolig rett inn i øynene til hjorten.
– Jeg trodde den ville gå rett på meg. Jeg satt dønn i ro, og blunket ikke engang. Men på 7–8 meters hold bråstoppa den, akkurat der jeg hadde vært borte og knekt av to greiner for å få rein skuddlinje før jeg satte meg på posten. Den kjente sikkert lukta av meg der, for da snudde den.
Men i stedet for å stikke i full fart, rusler hjorten rolig tilbake og stopper flere ganger.
– Og hele tida fulgte jeg kronhjorten med geværet, forteller Julie om den svært spennende debuten under skogsjakta.
Skyt da!
Men Jegers utskremte står igjen som et levende spørsmålstegn: Etter at jaget er over og elevene fra Firda videregående har kommet fram til oss på postrekka, må jeg fram til Julie for å spørre:
– Men hvorfor skjøt du ikke? Det var jo tidenes sjanse – på en flott kronhjort!
– Jeg hadde dundrende puls og kjente hjertet banke. Noe slikt har jeg aldri opplevd før! Det var et skikkelig adrenalinkick da jeg så kronhjorten rett inn i øynene, og jeg hadde flere gode sjanser til å plassere et dødelig skudd. Men du skjønner, vi har ikke eldre bukk på kvoten. I dag var det bare kalv, fjordyr og mindre bukker vi kunne skyte. Dette var uten tvil en fullvoksen kar, flirer Julie, som poengterer at hun uansett ble en opplevelse rikere i hjorteskogen.
– Alternativet var vakt i hjemmesykepleien, og det er vel ikke vanskelig å forstå hvorfor jeg isteden valgte hjorteskogen, særlig etter en opplevelse som dette. Dette kommer jeg aldri til å glemme! sier Julie.
PÅ PLASS: Frode peker ut de mest sannsynlige tråkkene dyra vil bruke fram mot posten til Julie.
Jeger-honnør
Hun får et solid jeger-klapp på skuldra fra mentor Frode Støyva som har ankommet:
– Dette var utrolig bra, Julie. Jeg satt og fulgte med på dyret fra min post, etterhvert som det nærma seg posten din. Og da det ikke kom noe smell, forsto jeg at vi her har å gjøre med en voksen og respektabel jeger. Fortsett slik! sier Støyva og klapper debutjegeren på skuldra, før vi gjør oss klare til å forsere den bratte lita nedover samme veien som vi kom.
Uten hjortekjøtt på slep, men minst like rik på opplevelser.
