Jaktreisen startet for 20 år siden: Det var bekjentskaper som gjorde at østfoldingen Lars Sandli ble med til Nordmøre en høst på hjortejakt. Etter dette har Østfold-jegerne kommet tilbake til Tingvoll tre eller fire turer hver høst, åtte timer i bil hver vei. Nå utgjør de et fast jaktlag fra Østfold sammen med en jaktkompis fra svensk side av grensen.
Vi i Jeger henger oss på under en jaktdag midt i november. Det er tredje gang jaktlaget er her denne høsten; Lars Sandli fra Ørje, Morten Nordli fra Slitu, og Magnus Karlson som bor noen kilometer på den andre siden av svenskegrensen.
Denne gang har en av de andre faste jegerne meldt forfall. En jaktkompis av Magnus, svensken Fredrik Erikson, har fått sjansen til å være med på hjortejakt. Han er elg- og rådyrjeger, men har aldri skutt hjort.
VERT OG GJEST: Hundefører Trond Arild og jaktgjest Lars kommer fram til bukkefallet. To ungbukker er bra på første drev, er de to drevne jegerne skjønt enige om.
Grå novembermorgen
Etter 60 mil i bil dagen før, har jegerne tilbrakt natta hos vertskapet Guro og Trond Arild på Røttingsnes. Nå skal det jaktes hjort sammen med lokale jegere. Været er grått, men det er håp om oppholdsvær.
Opplegget er klart: Skoglia over gården skal jaktes helt opp til fjells. Postene blir fordelt, og de fleste skal sitte høyt i lia, oppe i fjellskogen. Fredrik som hjorte-rekrutt blir imidlertid tildelt en strategisk post nede i lia. Slik behandler man jo som seg hør og bør jaktvenner som venter på sitt først fall.
Etterhvert kommer det melding over jaktradioen om at postene er på plass, og det er hundeførerne sin tur: Magnus og Trond Arild går med hver sin gråhund. Lia er bratt og de må baske seg gjennom mye tett granskog. Postrekka nyter isteden utsikten til fjord og fjell mellom fin naturskog med gammel furu og åpne myrdrag.
Nå prates det nesten i ett på jaktradioen: Stadige meldinger og spørsmål, på norsk og svensk, krysser hverandre. Hvor går den ene og hvor er den andre, og hva gjør hundene?
OBLIGATORISK FOTO: Etter endt jaktdag må Fredrik posere – ikke helt motvillig – med sin første hjort, etter at den er kjørt ned på gården.
Hjortefall
Brått smeller det et skudd nede i lia. Alle venter i spenning for å høre hvordan det har gått med hjortejeger-debutanten. Joda, straks etterpå blir det klart at Fredrik har skutt en spissbukk!
Men Magnus melder at hunden fortsatt drar bortover lia og vil ut av drevet! Han tror den går på et hjortespor. Hele tiden veksler dialogen på jaktradioen mellom en salig svorsk-blanding av Østfold-dialekt og svensk. Nede i lia svetter og sliter hundeførerne i motbakken og granskogen. Oppe i fjellskogen tar postene livet med ro og venter i spenning på utfallet.
Så er en av postene på radioen igjen: Lars melder at flere dyr passerte bak han på langt hold, uten noen mulighet for skudd. De andre må passe på, i tilfelle dyra dreier nedover. Hundefører Magnus melder seg også på radioen igjen: Hunden har kommet inn i drevet igjen og går nå opp mot postene, så pass på!
RASKE DYR: Det er ikke alltid like lett å skyte hjort, får debutant Fredrik erfare. Han får flere dyr forbi sin post, og får til slutt felt en ungbukk.
Samling på fallet
Nå kommer det hjort! Det er Tomas Holmeide, en av de lokale jegerne, som får en spissbukk mot sin post. Han feller den, og ganske riktig, et stykke bak kommer gråhunden til Magnus på sporet.
Hundeførerne kommer traskende etter, og flere av postene bryter også opp og beveger seg mot hjortefallet. Nå er det tid for matpause med bål og kaffe!
Til slutt kommer en glad svenske som satt langt nede i lia: Fredrik har skutt sin første hjort, og blir overøst med gratulasjoner. Det spørres ivrig om hvor han posterte, og hva han har sett:
– Tre kor och kälvar, och så en spidsbuk, och så en større buk, forteller Fredrik ivrig.
– Krise, utbryter Lars, – en svenske som skyter! og hele jaktlaget ler gemyttelig.
HJORTEFALL: Det er gråhunden til Magnus som hanker hjorten tilbake inn i drevet og sender spissbukken i fanget til Tomas.
Eventyrlig utvikling
Det er tjue år siden de begynte å jakte i området her. Den gang jaktet de på naboterrenget til Røttingsneset og hadde hjortekvote på to-tre dyr de første åra. Men etter årtusen-skiftet har hjortestammen utviklet seg eventyrlig her på Nordmøre, så det er blitt mange hjortefall opp gjennom åra.
De prater om den første turen hit i fjor. Da felte de to voksne bukker allerede første dagen. Den ene var en praktfull tolvtagger, og er en jaktopplevelse som vil bli husket. Men alle jaktturene hit er ikke slik: Det har også vært mange dager uten hjortefall.
– Hvorfor reiser dere den lange veien hit flere turer hver høst, når det er vel så gode jaktmuligheter i Østfold?
– Det er mye mer vilt hjemme enn det er her, medgir Lars, og drar fram mobiltelefonen for å vise et viltkamerabilde fra hjemtraktene: Bildet viser en kronhjort med atten tagger og ei elgku på samme bilde!
– Hjemme jakter vi primært elg og rådyr, men det har også blitt jakt på hjort og villsvin. Rådyr er det særlig mye av: Det kan være ti-femten rådyr i et drev, og flokker med rådyr i hagen! På Nordmøre finnes det nesten ikke rådyr sammenlignet med hjemme. Hos oss har vi for øvrig ennå ikke vært plaget med ulv, legger Lars til, før han fortsetter:
«Jeg kommer ikke hit for å skyte mest mulig hjort. Dette handler om vennskap og jaktkamerater, og det handler om å komme opp i fjellskogen her og nyte jakta.»
Jaktvenner
– Jeg kommer ikke hit for å skyte mest mulig hjort. Jeg har vært med på jakt siden jeg var gutt, og har jaktet MYE. I flere år jaktet jeg blant annet rype og elg i Rondane. Jeg liker å jakte i fjellet, spesielt fjellrypejakten, sier Lars og blir tankefull i blikket.
– Men jeg må likevel tilbake hit: Det handler om vennskap og jaktkamerater, og det å komme opp i fjellskogen og nyte jakta her. For øvrig er det ikke bare jakt: Noen ganger tar vi også en tur ut på fjorden for å fiske. Til gjengjeld kommer jaktkameratene herfra til oss for å jakte bever i Østfold og villsvin hos Magnus i Sverige.
En av nordmøringene fikk forresten en ny jaktopplevelse i Ørje sist vår, da han prøvde gjeddejakt med storviltrifla! Ellers har det også blitt felles jakt i Skåne på hjortevilt og villsvin. De er rett og slett gode jaktvenner som inviterer med hverandre på nye jaktopplevelser, og har god kontakt med hverandre gjennom hele året.
BÅLKOS: Østfold-delegasjonen er tydelig på at de ikke er her for å skyte flest mulig dyr, så her er det god tid til samling rundt kaffebålet. Fra venstre Sigbjørn Skar, Ove Meisingset, Tomas Holmeide (stående), Arne Andsnes (med ryggen til), Lars Sandli, Trond Arild Fjellengen Røttingsnes (med ryggen til), Morten Nordli og Magnus Karlson.
Kveldens siste
Men østfoldingene har ikke kjørt åtte timer for å prate: Rundt bålet planlegges et nytt drev. Nå vil de prøve å jakte på dyra som Lars så forsvinne bak postene.
Trond Arild og Ove skal være drivere. De tar i vei for å gå en lang omvei før de starter drevet, så det drøyer litt før postene går hver til sitt. Jeg blir med Lars opp til hans post, der det er åpent og god oversikt. Været er grått med skodde ned i fjella, men det er ellers en mild og fin jaktdag.
Denne gang venter postene forgjeves: Ingen hjort vil fram – men fortsatt er det optimisme: Vi rekker vel et lite drev til før det mørkner? Joda, ompostering og et nytt forsøk sammen med Lars: På denne posten har han skutt mange dyr – men lite hjelper det når det ikke er dyr i dette drevet heller.
Jakta avsluttes for i dag. Transport organiseres for de to dyra som ble felt tidligere i dag, og to ungbukker er uansett et bra resultat!
Når vi kommer ned til Røttingsnes, begynner det å mørkne. Men ennå har jegerne en jobb igjen før de kan avslutte dagen: Først når slaktinga er gjort, kan de slappe av etter en vellykket jaktdag – og glede seg til en ny i morgen, sammen med jaktvenner fra Østfold, Sverige og Nordmøre.
