Jaktrettslig kan statsgrunnen deles i to kategorier, med noe ulike regler for jakta. På statsallmenningene reguleres jakta av fjellova, mens reglene for annen statsgrunn er fastsatt i viltloven med forskrifter.
Hjemmel til statsallmenningene og annen statsgrunn ligger hos Statskog SF. Dermed er Statskog landets største grunneier, og forvalter 58 millioner dekar, inklusive statsallmenningene som utgjør 26 millioner dekar. Forvaltning av jakt i statsallmenningene ligger imidlertid hos de lokale fjellstyrene.
Hva er statsgrunn?
Statsallmenningene er den såkalt umatrikulerte statsgrunnen i Sør-Norge til og med Trøndelag. Det er mest høyfjellsområder som er statsallmenninger. Viltloven § 31 regulerer jakt på statsgrunn som ikke er statsallmenning. Hva slags eiendommer er det?
Statens opprinnelige umatrikulerte grunn i Nordland og Troms regnes ikke som statsallmenninger. Disse eiendommene omfattes av viltloven § 31. Statens samlede grunn i Nordland og Troms utgjør ca. 26 millioner dekar.
Andre eksempler på statsgrunn som ikke er statsallmenninger, er typisk skogs- og utmarkseiendommer eid av Statskog i Sør-Norge. Staten har eid store skogområder i over 150 år, og nye eiendommer kjøpes. I 2010 kjøpte Statskog eksempelvis Borregaard Skoger og Børresen-eiendommen, som utgjør store arealer på Østlandet.
Staten har også ervervet fjellområder. Njardarheimen er et slikt eksempel. Området mellom Sirdal, Ryfylket og Setesdal var i privat eie frem til andre verdenskrig, da det delvis under tvang ble solgt til Quislings naziregime. Etter krigen vedtok Stortinget at eiendommen skulle forbli i statens eie.
Jakt med hund: Fjellstyrene bestemmer om du kan jakte småvilt med hund i statsallmenningene, men hos Statskog skilles det ikke mellom jakt med og uten hund.
Ikke statsgrunn
Den offentlige grunnen i Finnmark ble tidligere omtalt som «statens umatrikulerte grunn i Finnmark». Eiendommen som er ca. 46 millioner dekar og utgjør ca. 95 prosent av Finnmark fylke, var tidligere forvaltet av Statskog.
Da finnmarksloven trådte i kraft 1. juli 2006, ble eiendommen regulert som en særskilt eiendom. Den er nå eid og forvaltet av Finnmarkseiendommen.
Kirkeeiendommene faller også utenfor anvendelsesområdet til viltloven § 31. De tidligere kirkegodsene utgjør betydelige arealer i store deler av Norge. Utmarksarealene er ca. 900 000 dekar. Det er Opplysningsvesenets fond som eier disse eiendommene og som leier ut jakta.
Jakt i allmenningene
Jakta i statsallmenningene reguleres i fjellova kapittel XI med forskrifter. Her skilles det mellom retten til å jakte for innenbygds jegere og for andre.
Kommunesammenslåinger de siste par årene har ikke utvidet kretsene: For jakt på elg, hjort, rådyr og bever, samt kvotejakt på gaupe og lisensfelling av bjørn, ulv og jerv, er det kommunegrensene per 28. oktober 2015 som definerer hvem som er innenbygdsboende. For småviltjakta og villreinjakta er kommunegrensene 1. januar 1956 avgjørende.
Alle som er bosatt i Norge har lik rett til småviltjakt uten hund i statsallmenningene. Fjellstyrene kan begrense antallet jaktkort som selges, og kan sette kvoter eller avgrense jakta både geografisk og i tid.
Innenbygds eller utenbygds?
Det skal være en rimelig fordeling mellom innenbygds og utenbygds småviltjegere. Maksimalt 60 prosent av kortene kan reserveres innenbygdsjegere. Det er fjellstyrene som avgjør om det skal tillates bruk av hund, og om det i så fall også skal gjelde for utenbygds jegere.
Fjellstyrene fordeler fellingsløyvene for villrein i allmenningen og bestemmer om jakta skal være åpen for utenbygds jegere. For den øvrige storviltjakta er utgangspunktet at alle bosatt i Norge har lik rett, men også her er det slik at ikke mer enn 60 prosent av jakta kan tildeles innenbygds jegere.
Storviltjakta skal fordeles etter søknad, og avgjøres ved loddtrekning. Jakta kan tildeles for en periode på inntil fem år, og det kan i tillegg selges jaktkort på inntil fem sammenhengende dager uten søknad.
Det varierer hvordan fjellstyrene formidler jakta. Noen selger jaktkort eller mottar søknader via Inatur, mens andre har egne søknadssystemer eller salg via fjellstyrekontorene. Fjellstyrene kan tilby jaktpakker med tilleggstjenester som transport og overnatting, men må da også tilby rene jaktkort uten slike tillegg.
Høyfjell: I statsallmenninger i Sør-Norge er utgangspunktet at alle bosatt i Norge har rett til å drive småviltjakt uten hund, men det er noen begrensninger.
Annen statsgrunn
Viltloven § 31 gir i utgangspunktet en allmenn rett til småviltjakt på statsgrunn for personer bosatt i Norge. I motsetning til fjellova skilles det ikke mellom jakt med og uten hund.
Det er imidlertid ikke en ubegrenset rett til småviltjakt. Der begrensninger i kortsalget er nødvendig på grunn av eiendommens størrelse, jegertettheten eller viltbestanden, kan Statskog begrense kortsalget. Det skal være likhet mellom rettighetene til de fastboende i området og andre jegere.
Også storviltjakta skal tilbys til allmennheten. Nærmere regler følger av forskrift om jakt på statsgrunn: Elg- og hjortejakta skal tildeles ved loddtrekning hvis det er flere søkere.
Statskog står etter forskriften noe friere når det gjelder tildeling av villrein- og rådyrjakt, men den skal fortsatt skje på en måte som er akseptabel for allmennheten. I praksis blir det også her gjennomført trekninger. Storviltjakta kan fordeles både ved kortsalg og ved åremålskontrakter, eller en kombinasjon av disse to.
Utlendingers jaktrett
Alle som er fast bosatt i Norge har samme rett som norske statsborgere til å jakte på statsgrunn. Utenlandske jegere som er fast bosatt i Norge, må på lik linje med norske statsborgere avlegge jegerprøve og betale den statlige jegeravgiften.
Andre utlendinger har ikke rett til å jakte på statens grunn. Utenom statsallmenningene kan Statskog gi dispensasjon for utlendinger i spesielle tilfeller. Med jakttrykket som gjelder, bør dispensasjon ikke gis hvis det er til fortrengsel for de jaktberettigede. I praksis har det blitt tillatt at utlendinger bosatt i utlandet kan delta i jaktlag med jegere bosatt i Norge.
Statsgrunn: Statens grunn dekker store arealer, og omfatter både statsallmenninger (oransje) og annen statsgrunn (grønn).
Prisen på jakta
Prisregimet er noe ulikt for jakt i statsallmenningene og på annen statsgrunn. I allmenningene fastsetter fjellstyrene prisen på jaktkort, men Miljødirektoratet har fastsatt makspriser for småvilt- og villreinjakta.
Fjellstyret kan sette ulik pris for innen- og utenbygdsjegere, men prisen for innenbygdsjegerne kan ikke være lavere enn halvparten av prisen for utenbygdsjegerne. Kortprisen kan også differensieres for småviltjakt med og uten hund. For annet storvilt fastsetter fjellstyrene prisen, som her skal være lik for alle jegere, uansett bosted.
Utenfor statsallmenningene har Miljødirektoratet bestemt at prisen på småviltjakt med og uten hund skal være lik. Prisen på korttidskort på småviltjakta skal være lik for innen- og utenbygdsboende.
For langtidskort, typisk sesongkort, kan prisen settes lavere for fast bosatte i kommunen, men ikke lavere enn to tredjedeler av prisen for utenbygdsjegere. Det er Statskog som fastsetter prisen på både stor- og småviltjakta, men Miljødirektoratet kan ved behov fastsette makspriser.
Er du interessert i lover og regler knytta opp mot jakt? Følg med på vår spalte om jegerjuss!
JEGERs jussekspert
JEGERs jussekspert Håvard H. Holdø har nærmere 30 års jakterfaring.
Han har gitt ut boka «Viltloven kommentarutgave» (Universitetsforlaget 2016), som fortløpende blir oppdatert digitalt på www.juridika.no.
Holdø skriver kommentarene til viltloven og naturoppsynsloven på Rettsdata.no, og våpenloven for Karnov lovkommentar.
Til daglig jobber Holdø som advokat (H) hos Regjeringsadvokaten. Vurderinger i artiklene er imidlertid hans egne.
