Hylinga er nær. En etter en finner de sin tone. Den fremmede serenaden gjør det umulig å sovne. Det jeg heldigvis ikke veit denne første natta, er at ulinga vil vekke meg hver natt kommende uke. 

Nattasangen er fasinerende og urovekkende. Men jeg trenger min søvn: Etter en dag i lufta påfulgt av tolv timer skumpende på støvete veier, er alt jeg ønsker å lukke øynene.