Bøffeljakt i Australia

Isteden stirrer de formålsløst på teltduken mot den kølsvarte natta.Heldigvis når dingoflokkens konsert sitt crescendo til slutt. Etterpå hersker total stillhet – og øyelokkene faller tungt.

Attraktive einstøinger

Villmarkas utallige fugler vekker meg. Det er fortsatt mørkt utafor teltduken, men etter bushens morgenpigge lyder å dømme, er daggry nært forestående. På tide å jakte vannbøffel.

Les: Bøffeljakt i Sør-Afrika

Kaffelukt brer seg mens Graham Williams forklarer formalitetene. Skvaldring og fløyting fra hærskarer av fugler blandes med fresing fra pannekakesteikinga.

– Hvis vi finner en flokk, er ikke vår okse der. En typisk flokk består av 8-15 kyr, kalver og en okse. Han er normalt 6-8 år når han har styrken som kreves for å holde en egen flokk. Vanligvis takler de det stressende livet bare i tre år, før de bli utkonkurrert og må forlate flokken.

Det er dem vi jakter på; de som er 10 år eller eldre. Gamle bøfler på 14–15 år har slitte horn der det ofte mangler en tupp. Det kommer av at oksene alltid bruker samme side som støttestokk for å reise seg.

Graham stopper og peiker: Sola bryter gjennom eukalyptustrærne og gir en forsmak på varmen som kommer. Noen minutter seinere ruller vi ut av leiren.

Ingen fiender

Vi parkerer bilen og følger kjente bøffeltråkk langs elvene. Graham holder hele tida et våkent øye med vindretningen. Så lenge vi har kontroll på den, skal det mye til for å skremme bøflene.

– I Asia der bøffelen kom fra, har de kun en fiende, tigeren. Her har de ingen, så de er egentlig ikke redde for noe. De fleste har aldri sett et menneske, sier han.

Sistnevnte blir tydelig under det første møtet. En flokk beiter i skyggen av trærne knapt hundre meter unna, men løfter hodene når vi sniker forbi.

De myser lett mistenksomme mot oss uten å få ferten, og gidder ikke kaste bort energi på å flykte innen vi forsvinner.

Guide: Slik fungerer jakt i Afrika

Vi går flere kilometer gjennom tropiske skoger og steinete fjellplatåer før sola effektivt stopper alle tanker om videre jakt. I den uutholdelige varmen midt på dagen hviler vi i leiren. Verken vi eller bøflene kan gjøre anna enn å søke tilflukt.

Reptiler med og uten bein

På ettermiddagen drar vi ut igjen, og smyger motstrøms en rislende bekk. Vi vasser over et grunt parti idet et skikkelig plask får meg til å bråstoppe.

– Det var bare ei krokodille, sier Graham og fortsetter rett mot bølgene. Alt blir en vane, også bølger fra krokodiller. Avstanden til kysten betyr at det er ferskvannskrokodiller, og ingenting å bekymre seg for. Sjøloppholdelsesdrifta gjør dog at jeg beholder vanen med å skanne terrenget før hvert steg etter giftige brunormer og ditto edderkopper. 

Men først og fremst ser vi bøffel, mengder av dem, så mange at jeg mister tellinga. Vi ser også flere skaplige einstøinger. Men Graham, som konstant har et grasstrå dinglende i munnviken, hvisker hver gang:

– A really good bull, but we will find a better one!

Allsidig bøffeldrift

Arnhem Land er det nordøstlige hjørnet av Northern Territory, en liten flik på størrelse med Island. Den tynt befolka regionen blir ofte sett på som et eget land innafor Australias grenser. Rundt 12.000 av de 16.000 innbyggere er yolngu, aboriginere.

De eier landet, og regionen er underlagt mange lokale restriksjoner. For eksempel må jeg søke særskilt om tillatelse for å dra ut i villmarka.

– Den hvite mann beslagla villmarka og tok bøflene uten kompensasjon. Aboriginerne ble sjølsagt opprørte. For rundt 30 år sia ble det starta mange tiltak for å hjelpe urbefolkninga, og aboriginerne overtok viltforvaltninga. 18 familier starta selskapet som jeg jobber for. De ansatte en hvit mann til å fange og eksportere ungdyr som temmes som trekkdyr i Vietnam. I tillegg skyter de mye bøffel fra helikopter for å holde bestanden nede.

Graham har vært ansvarlig for jaktturismen i over 20 år. Omtrent 40 troféokser blir årlig felt på det en million hektar store jaktområdet.

– Jeg foretrekker de avsidesliggende områdene. Jo nærmere du kommer aboriginenes landsbyer, jo større er sjansen for at du møter noen som jakter «scrub bulls»; forvilla storfe. Aboriginene foretrekker disse framfor bøffel, da de synes bøffelkjøttet er for seigt.

Fra sump til tørke

Vi har følge med Sten Sjögren som jobber for Diana Jaktreiser. Han er bitt av bøffelbasillen og jakter her for tredje gang. Sjøl om Sten og Graham har hver si rifle, føler jeg meg naken bak dem, ubevæpna. Tross alt jakter vi på ett tonn potensielt farlig storvilt. 

Vegetasjonen gjennomgår ekstreme endringer i løpet av et år. I regntida er graset to meter høyt, alt er vått og oversvømt. Vannbøflene elsker det, for det er perfekt som føde for dem. Nå i august er siste fase av tørkesesongen, med knapt noe gress igjen. Men i oktober kommer normalt regnet, og da eksploderer det i grønt.

Brått kjenner jeg røyklukt. Horisonten bekrefter frykten min: Skogbrann! Nok en gang må Graham roe meg ned: Sjøl dette er naturlig i outbacken.

– Aboriginene kaster brannbomber fra helikoptrene for å holde vegetasjonen nede, slik at nye planter skal spire. Men vi må holde et øye med brannene slik at vi ikke blir fanga, bemerker Graham tørt.

Brenning er noe aboriginene har gjort til alle tider, og er en del av deres mytiske «walkabouts». Flere vekster er avhengige av brann for foryngelse. 

– Der står han. Han er enorm.

En jerrykanne til begjær

Grahams hvisk river meg ut av skogbrannens funderinger. Sten er derimot på hogget og lemper rifla i skytestokken. Idet kula klasker i bøffelens bryst 60 meter unna, øker den farta – rett mot oss.

Jeg tar noen skritt mot nærmeste tre mens Sten kaldt repeterer. Kule nummer to treffer perfekt, bare noen få centimeter fra den første. Bøffelen skjener ut av kurs. Idet den tredje kula treffer, dundrer den over ende. Sten løfter neven og sprenger fram et adrenalindrevet smil. 

Graham lemper fram jerrykanna fra jeepens front. Den inneholder slett ikke diesel, men er en koffert med langt edlere innhold. Mens vi skåler i whisky, snakker vi om vannbøffelens potensielle fare.

– Hvis den hadde fortsatt, kunne situasjonen blitt farlig. Jeg tror han bare tilfeldigvis flykta i vår retning. Men jeg har avverga alvorlige angrep, sier Graham.

Bøffeljegere i Afrika kaller Australias bøfler for kveg, og det er en grunn til at mennesket har klart å temme den asiatiske vannbøffelen.

Afrika: Bli med Daggaboys på bøffeljakt!

Imidlertid blir vannbøflene her større – og det er en annen tungtveiende grunn til å jakte her: Slik ødemark finner du knapt i Afrika. Å bo i en teltleir uten strøm, sju timer med bil fra nærmeste mobilsignal, gjør noe med sjelefreden.

– Og spenningen avhenger jo av hvordan du jakter på dem: Du kan skyte en på 50 meter, noe som er veldig spennende. Men krymper du avstanden til 25 meter, gir det dobbelt så mye adrenalinkick. På 10–15 meter... vel, da tør du nesten ikke puste.

Et øyeblikk glitrer Grahams øyne mot meg. Med skrekkblanda fryd begynner underbevisstheta å kverne på en slik situasjon.

«Du kan skyte en på 50 meter, noe som er veldig spennende. Men krymper du avstanden til 25 meter, gir det dobbelt så mye adrenalinkick. På 10–15 meter... vel, da tør du nesten ikke puste.»

Den gamle bøffelen

Dagens drama er ukjent når vi drikker morgenkaffe. Vi er uvitende når vi sniker forbi en kenguru som halvdormer i morgensola. Ingen forvarsel er gitt når vi finner en gammel bøffel og begynner forfølgingen langs et inntørka elvefar.

Han er prega av livet. Arrene er utallige. Den ene hornspissen er nedslitt og ørene mangler, noe som ikke er uvanlig fordi dingoene river ørene av bøffelkalver.

– Han er på vei til noen vannkilder lengre oppe. Hvis du vil skyte en virkelig gammel bøffel, er dette sjansen din, hvisker Graham.

Stortest: Hva er den beste våpenkofferten?

Svetten flyter. Vi følger hakk i hæl, snart ved kildene som Graham nevnte. Bøffelen går i rolig tempo. 25 meter foran oss krysser han brått den uttørka bekken, stamper opp en skrent – og er borte.

– Han har gått ned for å drikke eller legge seg i vannhullet på den andre sida. Gjør deg klar. Snik deg fram, og skyt ham i nakken, så faller han omgående.

Graham signaliserer at han holder seg her, men tommelen hviler på sikringa. Med 375’en pekende fram, lister jeg meg opp.

En død på bøflers vis

Blikket sveiper rundt idet jeg kommer over kanten. Jeg ser rett på den gamle oksen som drikker med dype slurker 15 meter unna. Han løfter hodet og fikserer meg med øynene idet jeg løfter rifla og avsikrer. 

Ansikt til ansikt nøler vi begge en evighet. Idet rekylen slår i kroppen, tar bøffelen noen skritt mot meg, nysgjerrig på hva som brått gir en brennende innsikt om livsfare. 

Skuddet bommer på nakkevirvlene. Jeg repeterer lynraskt og skyter neste skudd i brystet, i håp om at bøffelen ikke rekker å ta føringa. Følger opp med et nytt skudd, før bøffelen bestemmer seg for å flykte i kaskader av vann. På bøflers vis nekter kroppen å gi opp.

Jeg mater på, finner støtte i et tre og fyrer av de fleste skuddene inntil han faller. Viljestyrken er like skremmende som den er respektabel. I en underlig sinnsstemning tør jeg omsider nærme meg den arrede krigeren. 

Døden er sjelden vakker, men likefullt uunngåelig. Ikke minst her i Arnhem Land. Jeg legger hånda på bøffelens varme kropp. Plukker bort litt størkna leire, et kunstverk på grov hud. Stryker hånda over de åpne ørekanalene. Andakt og vemod. Det er alt som er igjen.

Bøffeljakt i Arnhem Land

Asiatisk vannbøffel er en invasiv art i Australia, etter at den ble innført fra Indonesia på første halvdel av 1800-tallet. Bøffelen trivdes i det tropiske klimaet, og på det meste var det rundt 200 000 bøfler. 

Av frykt for å spre tuberkulose til kvegdrifta, ble bøflene jakta hardt utover 80-tallet, før man i 1997 fastslo at det ikke var noen pågående infeksjon. Sia den gang har bøffelbestanden økt, men holdes nede for å skåne det følsomme miljøet. 

Jakt foregår i tørkesesongen med topp i juni-august. Minimum anbefalt kaliber er .375 H&H, men det er lett å få lånt estate-våpen. 6 dager safari inkludert felling, mat og overnatting i teltleir koster fra ca 80 000 kr. hvis du jakter 2:1.

I tillegg kommer flyreise til Darwin (ca. 12.000) og charterfly ut i bushen (omtrent det samme). Leiebil er billigere, men tar et par dager. Kostnader for trofétransport og konservering kommer i tillegg. Husk å søke om visum før avreise.