Hodeskudd på storvilt ved ordinær jakt

Det jeg imidlertid savner i Jensens replikk, er det juridiske grunnlaget for standpunktene hans. I stedet blir det nettopp «synsing og føleri» om risikoen for skadeskyting.

Jaktetikk

Når viltloven § 19 lovfester kravet om god jegerskikk, er det relevant å se hva som er gjengs oppfatning av etikken: 

NJFFs lærebok «Jegerprøven» sier «Skudd mot hode eller nakke/rygg gir meget stor risiko for skadeskyting og skal unngås under ordinær jakt.» Lier-Hansen/Wegge.

«Jegerprøveboka» sier «Resultatet av slike skudd vil derfor kunne bli meget alvorlige skadeskytinger, for eksempel avskutte kjever, tomromsskudd i halsen eller ryggtaggskudd. Konklusjonen må dermed bli at skudd etter det sentrale nervesystem ikke skal forekomme under jakt.»

I artikkelen «Indremedisin for jegere» skriver Kåre Vidar Pedersen at «Hodeskudd, som en og annen «superjeger» forsøker på elgen for å ødelegge minst mulig kjøtt, er enda mer forkastelig. Det er kun snakk om tid før slike jegere får en alvorlig ettersøksutfordring. Etter mitt skjønn er hodeskudd brudd på Viltlovens paragraf 19 om at all jakt skal skje mest mulig humant».

Politiadvokat Svae-Grotli hos Økokrim skriver at «Hodeskudd er ikke et alternativ for en jeger som ønsker å drive human og sikker jaktutøvelse og følge de aktsomhetskravene som stilles til jegere i dag.» (...) «Poenget er at hodeskudd i seg selv utgjør en "fare for unødige lidelser for dyret"» (Miljøkrim 2/2014).

I Hjorteviltet 2015 skriver Solheim/Danielsen at «Ideelt sett burde man skyte alle dyr i hodet for å unngå å ødelegge noe kjøtt, men de fleste av dagens jegere er klar over at dette verken er tilrådelig eller i tråd med regelverket. Både på grunn av at det dødelige treffområdet er lite, og at risikoen for skadeskyting er stor. Hodeskudd ansees som uetisk da eventuell skadeskyting påfører dyra uakseptable lidelser. Det bidrar bare til å sette hele jegerstanden og alminnelig jaktutøvelse i et dårlig lys». 

Jegerjuss: Human jakt og hodeskudd

Christofferssons «Jakt i Norden» omtaler når hodeskudd kan brukes, og det er ikke ved ordinær storviltjakt: «Ved treff i hjerte eller lunger er det fare for at beveren slipper unna og dør på dypt vann, der den ikke kan berges. Beverjakt er derfor den eneste jaktformen der ryggrad- og hodeskudd anbefales.»

Er alle disse uttalelsene bare «synsing og føleri» ifølge forsvarer Jensen? Det slående er mangelen på omtale av hode- og nakkeskudd som en anbefalt eller lovlig jaktform på storvilt i Norge. Jeg har bare funnet én som skriver om det; Jensen selv.

Tingrettsdommen

Jensen kjenner saken godt, men kanskje for godt. Han er aktør i saken som tiltaltes forsvarer og mangler nødvendig objektivitet.

Leserinnlegg: Advokat Pål S. Jensens kommenterer «Human jakt og hodeskudd»

Jensen hevdet på vegne av tiltalte at § 19 ikke gjelder når viltet utsettes for fare for unødig lidelse, bare der det påføres slik lidelse. Dette er i strid med to høyesterettsdommer, og avfeies av tingretten.

Jeg mener imidlertid retten bruker feil norm når den sier «Der viltet ikke er blitt skadet, bør det bare være i de tilfeller der det er mer eller mindre tilfeldig at det ikke oppstår skade at bestemmelsen anses overtrådt.»

Retten vektla heller ikke den klare uttalelsen fra lovforarbeidet, og kommer dermed skjevt ut fra hoppkanten.

Når retten vurderer risikoen for skadeskyting, legger den til grunn en virkelighetsfjern tilnærming. Retten ser bare på skudd hvor dyret står midt mot jegeren.

Da mener retten at det enten blir bom eller at risikoen for skadeskyting – og følgene – ikke er større enn skudd mot det langt større hjerte- og lungeområdet.

Hodeskudd fra siden synes retten ikke å ville akseptere. Men hva hvis dyret står med senket hode, eller vrir hodet til siden? Da aktualiseres faren for skadeskyting med kjeve-, hals- og ryggskudd, med tilhørende lidelser og krevende ettersøk.

I kamp med marginene

Det stemmer ikke, som forsvarer Jensen hevder, at de sakkyndige sa i tingretten at denne type skudd helst gir bom eller dødelig treff. De sier at treff i hjernen eller i midtlinjen i nakke gir dødelig treff.

Skudd utenfor en 5–7 cm bred linje på en reinsbukk, kan derimot gi skadeskyting. En slik margin spises fort opp av riflas egenspredning, før eventuell vind kommer inn som faktor. Tiltalte hadde 4 cm egenspredning på rifla. Hva hvis det er et mindre dyr, som en kalv eller et rådyr?

Om vi her står overfor en «superjeger», har jeg ikke noe grunnlag for å spekulere i. Rettens vurdering av skuddets forsvarlighet er imidlertid interessant.

Retten sier at jegeren «oppfatter seg selv som en svært god skytter» – noe mange mannlige jegere gjør. Han mener han «trener mer enn de fleste jegere» ved å skyte 60-100 treningsskudd i året.

Retten mener da ifølge dommen at det under optimale forhold er greit med hodeskudd på over 140 meter.

I «Jegerhåndboka» skriver Kirkemo/Sæhle om villreinjakt, hvor liggende skyting med anlegg er vanlig; «Kjenn din begrensning som skytter. 150 meter bør være maksimal skuddavstand på stillestående dyr som står med bredsida til.»

Sviktende argumenter

Av ukjent grunn fremstiller Jensen det som at jeg har interesse av at færrest mulig jaktformer skal være lovlig, og kommer med usakligheter om at NOAH har kommet meg i forkjøpet.

At andre jaktformer kan gi skadeskyting, ettersøk og smerte for dyret, er ikke et argument for å tillate unødvendige skudd som øker faren for skadeskyting og krevende ettersøk.

Jaktetikken tilsier at vi bør bruke den tryggeste måten for å felle viltet. Dette er sentralt for vurderingen av human jakt.

Hvorfor skyte hodeskudd når det ikke er nødvendig? Vi har sikrere alternativer, og hodeskudd medfører da en fare for «unødig» lidelse.

Hvorfor problematiserer Jensen fluktskudd på småvilt med hagle? Hagler er utviklet nettopp for å skyte fluktskudd. Det er unødvendig å forklare leserne forskjell på fluktskudd med en haglsverm og én riflekule.

Hvorfor problematisere grovkornet hagl på nært hold på stillestående rådyr? Så lenge du holder deg til riktig ammunisjon og skuddavstand, er dette forsvarlig. Det samme gjelder for jakt på vilt med langt mindre treffpunkt enn det vitale området på storvilt.

Farlig vei for jakta

Jensen viser til at hjortevilt i fangenskap skytes med hodeskudd. Det er irrelevant: Det er en kontrollert avliving på kloss hold, i en innhegning uten fare for ettersøk, og har ikke noe med jakt å gjøre. Det er heller ingen uenighet om at fangskudd kan settes i nakke og hode.

Og så dukker selen opp av det blå. For seljakt gjelder ikke viltloven. Men viktigere, der er hodeskudd en nødvendig jaktform. Som Christoffersson («Jakt i Norden») skriver, «Man skyter ikke hjerte- og lungeskudd mot sel, da dyret som oftest rekker å dykke ned i vannet før det dør. Isteden skal skuddet rettes mot hodet, og helst skytes fra siden.»

Selv om selens hode er et lite mål, er hjernen relativt sett større enn på hjortevilt, og faren for skadeskyting blir slik sett mindre. Rådet for dyreetikk anbefaler da også hodeskudd på sel, men ikke på storvilt.

Det er ikke bare et rettslig dårlig argument å trekke frem andre jaktformer som Jensen mener gir større risiko for skadeskyting. Det er en farlig argumentasjon som setter jakta og jegerne i et dårlig lys. Med Jensens ord: En farlig brolegging med gode intensjoner.

Ditt valg

Det er fortsatt uavklart om hode- og nakkeskudd på storvilt alltid bryter med § 19. En tingrettsdom gir ingen rettslig avklaring.

Men er du villig til å risikere et stygt skadeskudd, med unødig lidelse for viltet? Hvorfor ikke sette et sikrere skudd mot det alle er enige om er det beste siktepunktet?

Er ikke dyret i riktig posisjon, kan du vente eller la det gå, i stedet for å risikere bot eller en tur i retten. 

Jurister kan være uenige om lovtolkingen, men valget er opp til deg når sjansen byr seg. Men går du for hodet, er advokat Jensen sikkert klar til å ta forsvareroppdraget.