Jeg er uenig med Holdø, som hevder at mange «mener tiden er inne for å fastslå at hode- og nakkeskudd på storvilt er et brudd på viltlovens § 19, selv om skuddet sitter og viltet dør». Hvem disse «mange» er, fremgår ikke, men det heller ikke avgjørende i denne saken:
Forbud bør baseres på gode grunner, ikke på gallup, synsing eller føleri. Noen slike grunner foreligger ikke. Holdøs argumenter for et slikt forbud, er at de «vitale treffpunktene i hode og nakke er svært små», og at skadeskyting ofte vil gi krevende ettersøk.
Dette er lite overbevisende, noe jeg straks skal komme tilbake til.
Grundig og god dom
Tingretten la til grunn at det ikke er noe generelt forbud mot hodeskudd, og at det konkrete skuddet til villreinjegeren var forsvarlig. Lagmannsretten avviste påtalemyndighetens anke og dommen er rettskraftig.
Jegerjuss: Les Håvard Holdøs tekst «Human jakt og hodeskudd»
Det betyr likevel ikke at det er fritt fram for å skyte mot hodet. Tvert imot: Hodeskudd er krevende og forbeholdt gode skyttere og optimale situasjoner. Det betyr selvsagt også at hodeskudd, på linje med andre skudd, kan være i strid med viltloven § 19 – men først etter en konkret vurdering.
Les også: Jeger frikjent for hodeskudd
I dette tilfellet var forholdene forsvarlige: Det var liggende skyting med tofot på 140 m, jegeren var en erfaren og dyktig skytter, det var ikke sidevind og dyret ble skutt rett forfra med liten fare for skadeskyting. Dyret døde momentant, og på en så human måte som det overhodet er mulig å felle en villrein.
Retten fikk høre flere sakkyndige vitneforklaringer, blant annet fra to veterinærer, og dommen er grundig og god. Likevel er konklusjonen «overraskende» for Holdø: Han mener et slikt hodeskudd har medført «unødig fare for dyret».
Siden skuddet drepte dyret momentant, har han utvilsomt rett i det. Antagelig mener han fare for skadeskyting og lidelse, men der tar han feil: Et slikt skudd har beviselig liten fare for skadeskyting.
Rett nok en viss fare for bom, for et slikt skudd vil helst være et dødelig treff eller bom, noe de sakkyndige var enige om.
Hva skal være minstemålet?
Et skudd som treffer dyrets hjerne, vil udiskutabelt være den mest humane avlivingen en jeger kan foreta. For oppdrettshjort er dette påbudt avlivingsmetode. Hvorfor skulle det samme skuddet være straffbart under jakt?
Holdø nevner to argumenter: At «treffpunktene i hode og nakke er svært små» og at skadeskyting ofte vil gi krevende ettersøk. Begge argumentene er uholdbare.
Det vitale området i selve hodet på en reinsbukk er ca. 11 cm bredt og 8 cm høyt. Et treff nedenfor dette området langs vertikalaksen, vil ramme nakkevirvlene som er 5–7 cm brede – og enda lenger ned hjerte- og lungeregionen.
Les også: Villreinjegeren forklarer hodeskuddet
Dette er det vitale området forfra. Skal målets lille størrelse være så lite at skudd må forbys? Neppe. Et lite mål er i seg selv ikke noe argument.
For det første er jo størrelsen relativ. Et slikt mål på 140 m med anlegg oppfattes nok som lite av mange mindre trente skyttere. Men reduseres avstanden – for eksempel til 30 m – er det et ganske stort mål for alle som klarer skyteprøven. Og da er vi igjen over til spørsmålet: Hva er forsvarlig for deg? Her gjelder ikke «one-size-fits-all».
For det andre er det jo en rekke andre mål som er tilsvarende små, og faktisk mindre: Hjerte- og lungeregionen på et rådyr er for eksempel ikke veldig mye større. For rev og toppjakt på fugl, vil målet gjerne være mindre. Det samme gjelder hodeskudd på sel. Kanskje skulle Holdø heller begynne her?
Faksimile: JEGER 10-2020.
Hva med det krevende ettersøket?
Rett nok vil skader i hode og nakke regelmessig gi krevende ettersøk. Først og fremst fordi dyret vil være mobilt med friske bein og lite blodspor. Dette skiller likevel ikke dette ettersøket fra mange andre krevende ettersøk. Vanlige jaktettersøk skyldes hovedsakelig: 1) skudd som er for langt bak, og i vom eller lår, 2) for lave skudd, som treffer frambein, og 3) for høye skudd – treff i rygg- og nakkemuskulatur.
Alle disse situasjonene gir også krevende ettersøk, først og fremst fordi dyret er mobilt med tre eller fire friske bein. Det vil gjerne være lite blod i sporet, og dyret vil normalt først dø etter lang tid – fortrinnsvis først etter flere dager om det ikke blir funnet.
Argumentet med «krevende ettersøk» stiller derfor ikke hodeskudd i noen egen kategori.
Skal argumentet med krevende ettersøk utvikles, er det imidlertid en annen kategori som skiller seg ut: Hagleskudd mot rådyr. Funnprosenten ved slike ettersøk er vesentlig lavere enn for rådyr skutt med rifle. Kanskje skulle Holdø heller begynne her?
Unngå skudd mot hode- og nakke!
Jeg er uten videre enig i at jegere som den klare hovedregelen bør unngå skudd mot hode og nakke, særlig det siste. Halsen er mest muskler. Halsvirvelen og -pulsåra er vitale, men disse organene er vanskelige for en jeger å sikte på i en kraftig og pelskledd hals.
Ryggraden gir ikke noe godt definert siktepunkt, dette i motsetning til hjernen.
Uansett vil et hodemål være krevende, og skudd mot hjerte- og lungeregionen som regel vil være sikrere. Det er også derfor verdt å merke seg at hodeskudd svært sjelden benyttes av jegere under vanlig jakt, og det er ingenting som tyder på at dette er et problem i praksis.
I noen tilfeller vil det også være fullt forsvarlig med hodeskudd. Først og fremst på kortere hold og kanskje for eksempel på grunn av vegetasjon, faren for å treffe en hund eller ved et liggende dyr. Da bør det også være tillatt for en kyndig skytter. Et generelt forbud vil bare være meningsløst føleri.
Hva med skudd på vilt i bevegelse?
Om hensynet til skadeskyting skulle være avgjørende, burde man vurdere et forbud mot å skyte på vilt i bevegelse. Her har imidlertid NOAH kommet Holdø i forkjøpet, og foreslått dette i forbindelse med revisjonen av viltloven.
I motsetning til hodeskudd, er dette situasjoner som vi vet forårsaker mye skadeskyting. Også Holdø fremholder at du «bør unngå skudd på vilt i bevegelse ved rifleskyting». Men hvorfor dette bare skal gjelde ved rifleskyting, er uklart. Det også.
Les også: Lagmannsretten avviser anken - frifinnelsen blir stående
Holdø mener det «er en god tommelfingerregel at skudd løsnes når viltet står i ro eller tilnærmet stille». Dette er det lett å slutte seg til. For min egen del skyter jeg mye heller et hodeskudd på 150 meter enn på et storvilt i bevegelse på 50 meter. Jeg mener imidlertid ikke at det skal forbys av den grunn.
Jakt innebærer lidelse
I innlegget er Holdø avbildet med ei fluktskutt rype. Det er for øvrig den jaktformen som gir desidert mest skadeskyting. Nylig skrev DN en artikkel om fuglejakt med tittelen: «Trenger vi kjøttet? Nei. Er arten avhengig av at vi jakter den? Nei. Så hvorfor måtte orrhanen dø?»
Ta med skadeskytingen i regnestykket. Kanskje skulle Holdø heller begynne her?
Holdø innleder med at det «ligger i jaktas natur at det kan gi stress og lidelse for viltet». Slik er det. Det må vi som jegere akseptere. Derimot skal vi naturligvis begrense dyras lidelser mest mulig, ikke minst ved human avliving.
Svaret er likevel ikke å rope etter flere forbud og mer straff for alt man ikke forstår eller liker. Det vil snarere være meget skadelig for jakta og jegerstanden. Og veien til helvete har alltid være brolagt med gode intensjoner.
Leserinnlegg: Håvard Holdø svarer på kritikken fra Pål S. Jensen
