Innlegget er en meningsytring som gir uttrykk for skribentens egne vurderinger og standpunkter. Meningene står for forfatterens regning og er ikke nødvendigvis uttrykk for JEGER-redaksjonens syn.
De siste to regjeringene har sørget for at forvaltningen av høstbart vilt er flyttet fra Klima- og miljødepartementet og Miljødirektoratet til Landbruks- og matdepartementet og Landbruksdirektoratet.
En tidligere praktisert politikk der landbrukshensyn har forkjørsrett, er med det forsterket. Jeg har skrevet mye om hvordan villreinhensyn må vike av hensyn til bufe, men også villsvinet må vike. Det er naturlig å starte en diskusjon rundt villsvin med å skjele til broderfolket i øst.
Frykten for at afrikansk svinepest skal etablere seg, og kunne smitte tamgris-produksjonen, er en viktig grunn til norsk erklært krig mot villsvin.
Da denne fryktede sjukdommen ble påvist på villsvin høsten 2023 i Sverige, ikke langt fra Stockholm, gikk alarmen og omfattende tiltak ble innført.
I et stort område ble det pålagt ferdselsforbud i en periode for å hindre smittespredning. Etter betydelig innsats ble området, og den lokale villsvinsbestanden, erklært sykdomsfri.
Villsvin i svensk fauna
Villsvinet var en gang en naturlig del av den skandinaviske faunaen, men ble utryddet for omtrent tusen år siden. De siste 150 år ble det gjort flere mislykkede forsøk på «rewilding», ved utsetting av villsvin.
Etter rømninger fra oppdrett, og påfølgende vedtak i Riksdagen ble villsvinet erklært som en naturlig art i Sverige i 1988. Det skjedde etter mye debatt i de aktuelle områdene, og ifølge min nå avdøde, men mangeårige venn og kollega Vidar Holthe kunne debatten også være nokså usaklig.
Vidar deltok den gang på et åpent folkemøte i Halland hvor debatten raste fram og tilbake til den ble punktert da en kar reiste seg opp og forkynte: «Min kompis Bosse og jag var på grisjakt i Polen, och Bosse fikk syfilis, så jag vil fanden inte ha det djuret her!»
I 1988 mente myndighetene at den svenske villsvinsbestanden var på omtrent 500 dyr, i dag er den anslått til over 300 tusen. Til tross for hard beskatning gjennom jakt øker bestanden og sprer seg stadig til nye områder. Klimaendringer begunstiger villsvinet som også formerer seg svært produktivt.
Forskning har vist at villsvinet fremmer biologisk mangfold, og ikke minst herpes jordbunnen ved dyras omfattende graving. Siden villsvinet er en aktiv bruker av innmarka er konfliktene med jordbruket åpenbare, mens dyrene er et ettertraktet jaktvilt og bidrar betydelig til svensk kjøtthold.
Jaktobjekt og råvare
Villsvin jaktes først og fremst på åteplasser i den mørke delen av døgnet, under drivjakt og dels på dyrket mark når de er aktive der. Smygjakt i skumringen er fullt mulig, men i ro på dagleiet i tett skog er de ikke veldig enkle å verken finne eller komme innpå. Posteringsjakt fra tårn på kveld ved innmark krever lyssterke siktemidler og evne til å skille foran og bak, kjønn og størrelse.
Jeg har selv ved flere anledninger spist villsvin, og det marmorerte kjøttet er en nytelse, og er langt mer smakfull enn svin fra industriell oppdrett.
Jeg leste mye for mine unger når de var små, og minnes at yngstemann for mange år siden, etter en del doser Asterix, forlangte villsvin til sin fire års dag. Skuffelsen var stor da det ikke lå et festklubbelår alà Obelix sine på tallerken, men en vanlig steik.
Villsvinkjøttet falt i smak. I likhet med viltmåltider ellers er det også godt å vite at kjøttet kommer fra et fritt dyr, og ikke er mishandlet gjennom industriell svineproduksjon.
Krig mot villsvinet
Et grovt anslag går på at vi nå har mer enn tusen villsvin etablert i Norge, i tillegg til det de selv produserer av avkom, finner stadig nye dyr veien over grensa.
Det er i første rekke hensynet til norsk svineproduksjonen politikerne våre er opptatt av så det lempes både på krav til jaktmidler, og bevilges store statlige fellingspremier for å holde den norske bestanden nede.
Kyndige fagfolk derimot er rimelig klare på at villsvinet er kommet til Norge for å bli, og vil spre seg til stadig nye områder. Villsvinet kommer nok til å stortrives i mine eikeskoger helt sør, men jeg tviler på om jeg rekker å oppleve det.
Afrikansk svinepest
I september 2023 ble afrikansk svinepest påvist 15 mil fra Stockholm, og i fjorårets utgave av Hjorteviltet forklarer Carl A. Grøntvedt (Veterinærinstituttet) og Ole-Herman Tronerud (Mattilsynet) bakgrunnen for tiltakene ved utbruddet hos søta bror.
De forteller også hvilke sterke begrensninger som blant annet vil kunne pålegges jegere og andre utmarksbrukere om sykdommen skulle bli påvist i Norge.
Etter sykdomspåvisningen ble bl.a. ferdselsforbud pålagt i et område på ca. 1.000 km2, et område omtrent som en middels stor norsk kommune.
Svenskene er «Nordens tyskere» og flinke til å følge myndighetens pålegg. «Statens veterinärmedisinske anstalt meldte den 23. september 2024 at EU-kommisjonen og EUs medlemsland har godkjent Sveriges søknad om å bli erklært fritt for afrikansk svinepest etter bare ett år med omfattende bekjempelsestiltak. Sverige har gjennomført prosessen raskere enn noe annet EU-land tidligere har klart.» Leser jeg i den utmerkede artikkelen.
Videre leser jeg: «Hvis afrikansk svinepest påvises i Norge. Vil Mattilsynet iverksette strenge tiltak for å stoppe spredningen og bekjempe sykdommen, slik som i Sverige. Vi er forpliktet til å følge EU-regelverket og gjennomføre minimumstiltak som andre EU/EØS-land. I tillegg kan Norge innføre andre tiltak.» Hvilke scenarier ser vi for oss framover, og vil avvikling av norsk industriell svineproduksjon være en mulig vei ut av uføret?
Dyrelivet
Pelsdyroppdrettet ble avviklet av dyreetiske hensyn. Grisen er et intelligent dyr på nivå med de hundene vi elsker, men i oppdrett behandles de like ille som pelsdyra ble.
Den pågående «krigen» mot innvandrende villsvin fra naboen i øst begrunnes med frykten for at afrikansk svinepest skal smitte til villsvinets tamme slektning. Kanskje vi skulle drøfte om vi skulle slutte ned eller legge totalt om griseoppdrett, og få villsvinet tilbake som den naturlige del av faunaen vår den en gang var?
I sin utmerkede bok «Verden på vippepunktet» skriver en våre faglig fremste autoriteter, professor Dag Olav Hessen: «Den samlede kjøttvekta av alle mennesker på kloden utgjør 36 % av alle vekta til alle pattedyr. Våre husdyr utgjør i tillegg 60 % av den samme biomassen. Det som blir igjen til ville pattedyr, fra mus til elefant, er altså fattige fire prosent… Bare i løpet av de siste 50 år har vi anslagsvis halvert verdens dyrebestander. Altså ikke utryddet dem, men i snitt halvert antall individer».
Hvorfor ikke flytte mer av vår kjøttproduksjon ut i skogene, fremme mangfoldet og bruke mer av våre jordbruksarealer til grønn matproduksjon?
