Likevel er villreinen sterkt truet, og ingen med politiske karriereambisjoner tør å løfte villreinfanen av frykt for å bli vraket. Hvorfor er det slik, og skal vi bare se på at villreinen vår går til grunne?
Heller ikke regjeringen tør å utfordre andre interessenter i villreinfjellet, og har levert et mageplask av en stortingsmelding om villrein. Nylig kom også tiltaksplaner basert på frivillighet og edle motiver og forventede ettergivende holdninger.
For en god del år siden tok jeg masteroppgaven min på svalbardrein, og fikk som naturforvalter hos Sysselmesteren også ansvar for å forvalte denne spesielle underarten i noen år.
I mer enn 30 år var jeg ansvarlig villreinforvalter for Setesdalsområdet for de berørte fylkesmennene, nå statsforvalterne. Samarbeidsprosjektet «Villrein & Samfunn» var det mest positive og bredt sammensatte gruppearbeidet jeg opplevde gjennom min over 40-årige yrkeskarriere. Jeg inngikk også i ekspertgruppa som foreslo den kvalitetsnorm for villrein som Regjeringen vedtok i 2021, og har sittet mer enn 20 år i redaksjonen til villreinrådets årlige tidsskrift VILLREINEN.
Dette dyret har fylt mye av livet mitt, gitt meg mye glede og stadig økende bekymringer. Min optimisme forsvant for mange år siden, og nå er også håpet i ferd med å forsvinne. Jeg pleier ofte litt fleipete å si at jeg er tilhenger av Vold, og føye til med fornavn Jan Erik. Et av hans dikt illustrerer sinnstilstanden min: «Det er håpløst, og vi gir oss ikke!»
Villreinen krever store arealer for å dekke sine behov gjennom året. Fragmenteringen av leveområdene til villreinen var et viktig element å klassifisere etter kvalitetsnormen.
Personlig ønsket jeg som en av få forvaltere i ekspertgruppa bak forslag normen også å klassifisere kvaliteten på forvaltningen, for den varierer enormt villreinområdene imellom.
Mens mange har god grunneierorganisering og involvering, med få vald er de største i en helt annen situasjon. Våre største, som Hardangervidda og Setesdal Ryfylke, kjennetegnes av mange kommuner, flere fylker, veldig mange vald og veldig svak grunneierorganisering. Naturlig nok vil grunneiere her være mer opptatt av å utvikle egne eiendommer til hytter og slikt enn å opptre samlet for å ivareta hensynet til villreinen.
Det å sikre villreinen vår en fremtid er hovedsakelig et statlig ansvar, for det nytter ikke å lite på lokalpolitikere som naturlig nok er mest opptatt av lokale interesser og gjenvalg. Jeg har jobbet under mange miljøvernministere, men vil framheve en som villreinvennlig, Helen Bjørnøy, fra et par tiår tilbake. Hun kalte villreinen «fjellets stavkirker», og i denne perioden og årene rundt kunne vi som representerte de villreinansvarlige fylkesmennene få gjennomslag når vi reiste innsigelser mot inngrep som truet villreinen.
Da Erna Solberg kom til makta, ble denne innsigelsesmuligheten kraftig redusert og fylkesmennene vingeklippet. Massiv utbygging av hytter ved Høgevarde, nær reinens kalvingsområde i Norefjell Reinsjøfjell, ble trumfet gjennom.
Den samme blåblå-regjeringen sørget for å øke presset på Hardangerviddareinen ved å presse gjennom godkjenning av Eidfjord Resort, med massiv hyttebygging og alpin- og heisanlegg inn i dette nasjonale villreinområdet. Med en såkalt rødgrønn-regjering kom et parti som setter lokal råderett framfor nasjonale forpliktelser, og friheten til å fortsette presset på villreinen ble videreført.
Jeg har reist mye i verden, og vet at den frie ferdselsretten i utmark vi nyter, er svært unik. Forstyrrende menneskelig ferdsel er erkjent en kjempeutfordring for villreinen i dag, og da Naturmangfoldloven kom i 2009, hadde mange av oss en forventning om at dens § 22 skulle følges opp med forskrifter som regulerte slik ferdsel. Neida, de ferdende i utmarka har stadig full forkjørsrett.
Selv hadde jeg i mer enn tre tiår et svært godt samarbeid med turistforeningene i Setesdalsheiene, med et mål om å minimere konflikter mellom deres interesser og villreinen. Dessverre er ikke det erfaringen i alle villreinområder, og særlig har både foreningen i hovedstaden med omland og DNT sentralt satt sine hensyn først. Gjenreisingen av Snøheim midt i et sentralt reinstrekk skjedde etter en politisk hestehandel, parallelt med at forskning på utfordringene her pågikk.
Et siste element som lenge har opptatt meg er at hensynet til saueholdet åpenbart er viktigere enn å bevare villreinen. Ikke skal våre største villreinområder kunne huse større rovdyr, som jerv, som kan bidra til å holde sykdommer og parasitter under noe kontroll. I tillegg spres sauesykdommer til reinen og saltslikkesteinene fungerer som episentre for spredning.
Oppsummert er det ikke kommunene, fotturistene eller sauenæringen som vil stå med store bokstaver på villreinområdenes framtidige gravsteiner – men de mange regjeringene som lukket øynene og lot dette skje. Kanskje finnes et lys i mørket?
LES OGSÅ
En flott start på villreinjakta. Klart vær og god sikt, jaktkort på fritt dyr og bukker i kikkerten, men det skulle bli en lang og seig dag i villreinfjellet.
Time etter time, speidende med kikkert. Brått ser vi bevegelse på ei høgde ei mil unna. En grå masse av villrein – mange hundre! Pulsen stiger, men ennå er det flere timer til vi er på skuddhold.
Norsk institutt for naturforskning har undersøkt hvordan stenging av Pyttbua i Reinheimen kan påvirke villreinens leveområder.
Det kan bli mindre jakt på villrein om Miljødirektoratet og NINA får viljen sin. De foreslår flere drastiske tiltak for å redde villreinen i Sør- Norge.
Regjeringen lanserer nye tiltaksplaner for villrein i Rondane, Snøhetta og Knutshø. Strengere ferdselsregler, færre hytter og jaktfrie soner kan bli resultatet.
